Tradisjonsrikt teglverk

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 20. mars 1995

Det var i 1738 at drifta ved Skarpnes Teglverk startet. Dette var i dansketida, ei tid da all næringsvirksomhet skulle reguleres og styres fra København.

Målet var å fremme produksjon og eksport, – og forhindre import ved å hjelpe fram et handledyktig borgerskap i byene. Tillatelse til å drive et teglverk fikk en borger ved å søke om privilegiebrev som bekrefta rett til drift.

Initiativtakeren

Men den første som tok initiativ til teglverksdrift på Skarpnes oppfylte slett ikke de formelle kriteriene til å få privilegiebrev. Anders Hus var krambodtjener i Arendal. Like fullt hadde han klart å påvise leirforekomster på Skarpnes av spesielt god kvalitet som «til mur og takstein, samt potter er tjenelig». Han hadde også fått i stand en leiekontrakt med grunneieren på gården.

Anders Hus visste slett ikke at kristiansandsborgeren Rønnow allerede hadde fått privilegiebrev med enerett til å anlegge teglverk i hele Kristiansand stift. Dette skulle vært nok til å skrinlegge alle dristige planer.

Men for de oppfinnsomme finnes det alltid en utvei – og ofte en snarvei. Den handlekraftige og oppfinnsomme var Halvor Groll, opprinnelig fra Vrengen over elva for Skarpnes. I 1735 flytta han til Pollen i Arendal som skipper og reder for hukkerten «De Tvende Brødre». Borgerskapet i den nyslåtte byen Arendal var i orden. Kapital til å reise ovn og verksbygninger klarte han å skaffe ved å få to andre arendalsborgere som medeiere. Men det viktigste var at han hadde klart å få Rønnow i Kristiansand med på planene, slik at det kunnet søkes om drift i Rønnows navn.

Avtale og drift

I den endelige avtalen som ble gjort før drifta ble satt i gang, vet vi at Anders Hus ble satt utenfor fordi han mangla kapital. Han protesterte uten at dette førte fram. Teglverket kom i drift i 1738, men samarbeidet mellom partshaverne knirka etter noen år. Nå var det Halvor Groll som ble satt utenfor. Likevel ble det sønn til Halvor Groll som fortsatte drifta før grunneierne overtok etter en periode med ujevn drift.

I den opprinnelige leiekontrakten står det at Hus/Groll leide verkstomta med rett til å ta ut leire, sand og vann som var nødvendig. Selve verket ble anlagt på Skarpnesmoen, og leira ble tatt ut i skråningen ned mot elva. Den første tida ser det ut til at det var murstein, tegl og leirpotter de produserte. Drifta var ujevn, og etter Halvor Groll og medeiere var det sønnen Ole Halvorsen som bodde i Vrengen som fortsatte drifta inntil det ble grunneierne på Skarpnesgården som overtok.

Bybrann og oppsving i Arendal

I 1863 og 1868 opplevde Arendal to katastrofale bybranner, og innførte murtvang. I tillegg var byen inne i ei oppgangstid, så behovet for bygningsmateriale var stort. Teglverket på Skarpnes kunne nå levere det de klarte å produsere, og det ble interesse for verket som en lønnsom bedrift.

Nytt teglverk

Arendalsrederiet Herlofsen så muligheter i lønnsom investering på Skarpnes, og var den største investoren i et nytt anlegg som ble bygd i 1875. Den nye verkstomta var i gropa nede ved elva der en tidligere hadde tatt ut leire. Verket fikk også ny moderne ovn som skulle sikre kontinuerlig drift.

Denne ovnen svarte dessverre ikke til forventningene, og i 1882 ble ovnen revet og erstattet med en såkalt ringovn etter tysk mønster, «Hoffmans prinsipp». Nå kunne verket levere produkter av høy kvalitet. Det største problemet med produkter av brent leire var nemlig faren for frostsprengning. Et tegl som trekker vann er utsatt når frosten setter inn. Gode tegl og murstein skulle være brent ved jevn og riktig temperatur, derfor var ovnen så viktig.

I kirkebygg

De gode tidene for skipsfarten satte også arendalsborgerne i stand til å bygge ny kirke i murstein. Skarpnes Teglverk fikk levere det de kunne produsere til den nye kirka. I tillegg ble det også levert stein til Kristiansand Domkirke. Gjenoppbygginga av Arendal etter bybrannen og de gode tidene fram til midten av 1880-åra må ha vært en gullalder for teglverket. Derfor må en også ha merket nedgangstidene med stopp i byggevirksomheten i 1890-åra like hardt.

Teglverket brenner

I 1898 brant teglverket. Øyvind Sørensen forteller i sin artikkel om teglverket at varmen var så voldsom, at hos Aanon Walle som bodde rett over elva, smelta smøret som sto på bordet under vinduet. Verket ble bygd opp igjen, men i likhet med andre teglverk gikk drifta tungt og det var stadig eierskifte.

Nytt oppsving

Det var arkitektenes interesse for bruk av teglstein i 1930-åra som la grunnlag for ny giv i teglverksindustrien. På Skarpnes kom Sigvart Tveite inn som disponent i 1931, og eier fra 1939. Tveite hadde også sementstøyperiet på Skarpnes, og da krigen kom la han ned teglverket for å konsentrere drifta om sementstøyperiet.

Eldste sønn til Sigvart Tveite, Jens Tveite, var gammel nok til å ha vært med på produksjonen av murstein, takstein og drensrør på Skarpnes. Det han, og de tidligere teglverksarbeidere Bernt og Anders Salvesen, kan fortelle om drifta på Skarpnes kunne fylle ei bok, men noen smakebiter tar vi med.

Leira på Skarpnes tok slutt i 1918. Det var på Veding på den andre sida av elva en henta leire etter dette. Tre mann hadde arbeid her med å spa leire i ei renne ned til lektere som ble rodd til Skarpnes. Fra lekterne ble leira spadd opp i en vagg som ble dradd opp til «loftet» med vinsj og tippa i en elter.

Her måtte en fjerne alle «vedingstumpene» – fossiler som lå i leira.

Var leira for fuktig, ble det helt i mel fra kulemølla. Melet var brukne tegl og mursten som var malt opp, sand ble aldri blanda inn i leira i moderne tid. Fra elteren ble leira skrudd inn i ei valse som pressa leira slik at jevn konsistens ble sikra. Herfra ble den pressa ut gjennom en kanal med munnstykke. Her hadde en mann arbeid med å kutte til stein, 3 av gangen med en streng. Skulle det bli takstein, ble disse leirsteina banka til et emne og pressa i ei stålform. Så var det tørkinga. Råstein/tegl og rør ble satt på brett og «romma» (kjørt inn i tørkehuset). Her ble de «kupla» (stabla) i «bloksene» (tørkehyllene). Det var en kunst å kuple slik at steinen sto stødt, og at det var godt med luft mellom.

Normalt gikk det ei uke i tørken før steinen kunne kjøres inn i ovnen for brenning. Den store ringovnen var 30 m lang og 3 m høy. Den ble tent ved St.Hans-tider, og til det gikk det med 15–20 lakter ved. På toppen av ovnen var det hull for å etterfylle med sagmugg eller koks hver halvtime. Ovnen var delt i kammer slik at brenninga gikk kontinuerlig  på omgang ovnen rundt. Ifylling og uttak skjedde hele tida.

Arbeidsstokken

Det var opp til 50 mann som hadde arbeid på teglverket. De fleste kom roende i båt fra området Helle–Strømmen.

Arbeidet var hardt, og Jens Tveite husker at muskelkraft ble satt høyt. Spisepausene ble mye brukt til å dra tau, ta ryggtak eller spenne revkrok. Antagelig må det ha vært de første «bedriftsidrettsstevnene» som ble holdt i distriktet – når teglverket utfordra arbeiderne på Reperbanen på Tangen, Rygene Tremassefabrikk eller Asdal Bom til mesterskap. Jens Tveite er spesielt imponert over arbeidsgleden som var på teglverket.

Noen var det likevel som gjerne ville ha en ekstra pause, og de hadde et spesielt knep. Kasta en «vedingstump» i valsa, stoppa maskineriet. Det var særlig en unggutt som skulle ha seg en «blås» som hadde vedingstumper på lager.

Markedet

Produksjonen holdt på fram til jul. Varer ble levert ut så lenge en hadde på lager. En kjenner til at Nitriden og Aust-Agder Sentralsjukehus er de større bygg som har fått stein fra Skarpnes. Men ellers kan Jens Tveite fortelle at det ble sendt lektere med last helt til Kristiansand.

Og de som har takstein fra Skarpnes, kan lett kjenne dem igjen, – de er merka med en stor S med en T inni. Og det vites også at noen tegl har fått påskriften «din gamle rass».

En teglverksarbeider har dermed fått utløp for sin aggresjon, og vi er forskånet fra å vite hvem all vreden var retta mot.

Men, – utsagnet er skrevet med gotisk handskrift, sa det kan ikke ha vært i Tveites tid.