Champagne med bjørkesmak

Brit Østerud, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 20. mai 1996

Bjørkesaft laget til champagnevin som selv kjennere har gitt fortrinn fremfor ekte champagne, dette er hva vi kan få hvis vi i disse dager kan finne et bjørketre og tapper det for saft.

Riktignok er det 1700-tallets kjennere av champagne som mener bjørkevinen er best, men muligheten til å lage denne drikken har vi i dag også. Bjørketrær har vi nok av, og gjøres det riktig, vil det ikke skade treet heller.

Når sevjen stiger i treet om våren, før bladene viser seg, borrer man et hull i stammen og stikker inn et rør (det kan brukes et plastsugerør). Så lar man saften renne, i løpet av natten, opp i en beholder. Når man har tappet ut det man vil ha, må det bankes inn en trepropp i hullet slik at ikke treet «forblør» og dør.

I arbeidet med å samle og tilgjengeliggjøre stoff om urter og bruken av dem utfra Aust-Agder-Arkivets boksamling, har oppmerksomheten blitt rettet mot ukjente sider ved kjente planter. Noe av dette kan man fremdeles ha nytte eller moro av å vite og prøve.

Et eksempel på en slik plante, som egentlig ikke er en urt, er bjørka. Det kjenner vi jo så godt og er for mange av oss selve symbolet på våren, der det står med sitt lysegrønne slør. Bjørka har vært brukt til flere forskjellige formål enn de fleste andre tre- og planteslag. Treet har stor utbredelse i Norge og har hatt stor betydning så langt tilbake som vi kan følge den. I middelalderen tror man dessuten at den hadde større utbredelse enn i dag. På Island ble det, som det eneste ordentlige skogstre, utnyttet så sterkt at vi i gamle kilder kan finne en rekke bestemmelser knyttet til bjørka, både om straff for misbruk og om utskiftninger av skogen.

Det finnes flere ulike typer bjørk. De vanligste er hengebjørk eller lavlandsbjørk, vanlig bjørk eller fjellbjørk og dvergbjørk. Som en kuriositet må også valbjørken nevnes. Trolig er denne bjørka med den spesielle veden en egen form av hengebjørk. Men i Flosta har man hatt en egen forklaring på hva valbjørk er. Her ble det nemlig sagt at valbjørk var en vanlig bjørk som kua har pisset på slik at treet er blitt sykt eller krøpling. Her blir det også sagt at man oftest fant valbjørk der det var mye kuer. Valbjørk kalles også flammebjørk.

I dag forbinder vi bjørk med bjørkeved og møbler. Som ved har den vært brukt i uminnelige tider, men vi har kanskje glemt at når man hugger bjørk, må man ta hensyn til månefasene. Ved må hugges på ny måne eller i august. Da blir veden fortest tørr fordi fuktigheten trekker ut av bladene, brenselet blir drøyere, varmer bedre og man får rikere gjenvekst. Emneved for eksempel til kjørel, årer eller tresko skal hugges på minskende måne slik at veden ikke sprekker.

Men hos bjørka er det ikke bare veden som har vært viktig. Av stor betydning var også neveren som ble brukt til taktekking (under torva på torvtak) eller flettet til ulike esker, oppbevaringskar, kurver og annet. Kurver laget man også av tynne bjørkerøtter (tæger).

Bjørkebarken har vært brukt til garving av huder og til barking av fiskegarn. Fra Tromøya vet man at man «brukte bjørkebark til å garve lær med og til å barke seilduk og fiskegarn».

Bjørkekvister ble brukt til sopelimer eller fór. Som middel i barneoppdragelse var det heller ikke ukjent. Dessuten holdt bjørkeriset fluer borte fra hus og uthus slik det opplyses fra Dypvåg.

Løvet ble brukt til garnfarging. Det gir ullgarnet beiset med alun en fin gulfarge. Beiser man garnet med jernvitriol, får man grønt. Bladene, som må plukkes før St.Hans, gir også en god te.

Sevjen fra treet har som tidligere nevnt vært tappet for å bruke til vin, men saften har også vært brukt som en leskedrikk særlig for barn. Å drikke saften umiddelbart har nok vært det vanligste. I nyere tid tilsatte man dessuten sukker. Noen steder kokte man saften inn til den ble som sirup. Da kalles den treak.

Sevjen kan også brukes som kaffevann, eller i grøten, og den får dårlig mel til å henge sammen.

Bjørka kalles en kalenderplante. Det vil si at bjørkas stadier bruktes som tegn på hva som skulle gjøres i forhold til årets gang. For eksempel skulle kornet i jorda først når bjørka hadde museører. Enkelte steder i landet het det at ingenting skulle i jorda for bjørka hadde museører eller «lyser» som det ble sagt i Froland. Museørene var også tegn på at fiske kunne begynne. Dette gjaldt i første rekke ferskvannsfisk som abbor og ørret, men det kunne også gjelde saltvannsfisk, slik som på Tromøya, der det ble sagt at «da biter fisken på berget».

St. Hans både pyntet og tildels pynter man med utsprunget bjørkeløv langs Oslofjorden og Sørlandskysten, og skikken med å pynte båter med løvet, finner vi også på helleristninger fra bronsealderen.

Champagnevin av bjørkesaft