Det farligste var Åsgårdsreia

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. desember 1996

Det er ikke mange dagene til høydepunktet i jula, selveste julaften. Dette er en kveld vi ser fram til med forventninger om glede, stillhet og fred.

Slike forventninger tror vi menneskene alltid har hatt til jula. I førkristen tid markerte denne tida vintersolhverv, og da var jula en gledesfest for fruktbarhet i det kommende året. Kristi fødsel passet inn i julefeiringa med sitt glade budskap om at Frelseren var født, det beste som kunne skje mennesket. Men jula var slett ikke bare en gledesfest. I gammel norsk folketro var alle vendepunkt i året og livet kritiske, særlig jula. Det var ei tid med brytninger mellom de onde og de gode kreftene i tilværelsen. For slik er det i folketradisjonen, at når de gode kreftene trer klarest fram, da ypper også de onde kreftene seg. Og på julaften var kreftene lause. Det farligste av alt var Åsgårdsreia, eller Håskålsreia som de sa i Gjerstad.

«Færden»

Hør bare hva presten Andreas Faye fra Holt kunne fortelle i «Norske Folkesagn» som kom ut i 1833:

«Aasgaardsreia. Denne Færd bestaaer af Aander, der ei haver gjort saameget Godt, at de kunne fortjene Himmelen, og ikke saa meget Ondt, at de kunne komme til Helvede. I den træffer man Drukkenbolte, Slagsbrødre, Nidvise-Qvædere, fine Bedragere og saadanne Folk, som for en eller anden Fordeels Skyld have forsvoret sig til Fanden. Deres Straf er derfor at ride om indtil Verdens Ende. I spidsen for færden farer Guro-Rysse eller Reise-Rova med sin lange Rumpe, hvorpaa hun kjendes fra de Øvrige. Efter hende følge en heel Mængde af begge Kjøn. Seer man dem fortil, da ere baade Rytterne og Hestene store og deilige, men bagtil seer man Intet uden Guros lange Rumpe. Hestene ere kulsorte og have Øine, som lyser i Mørket, og styres med gloende Stænger eller Jernbidsler, der i Forening med Rytternes Skrigen foraarsage en frygtelig Allarm, som kan høres lang Vei. De ride saavel over Vand, som over Land, og man seer neppe Hestehoven røre ved Vandskorpen. Hvor de kaste Sadelen paa Taget, der maa strax et Menneske dø, og hvor de fornemme, at Slagsmaal og Mord i et Drikkelag vil indtræffe, der komme de ind, og sætte sig paa Hylden over Døren. De forholde sig rolige saalenge Intet er paaferde, men skoggerlee og rasle svert med deres Jernstænger, naar Slagsmaal begyndes, og Drab begaaes. Færden reiser især omkring i Julen, naar de store Drikkelag holdes.»

Faye kunne fortelle at «Færden» flere steder tok folk med seg. Dette skjedde med bonden på Nordbø i Nissedal.

Bonden på mønet

En julekveld fòr reia over gården, og en kunne høre et fælt rop: «Til hest, til hest». Bonden ville se ut, men før han visste ordet av det satt han på mønet av sitt eget hus. Bedre gikk det ikke med sambygdingen Helge Tveitan, som ble revet ut av senga si og bortført. Hun klarte å kjenne igjen Holmevatn i Nissedal på alle småholmene mens hun var i lufta. Etter en times tid ble hun halvdød kasta inn hoveddøra i sitt eget hjem. På Trydal i Gjerstad trua en skrikende unger med «Håskålsreia». Dette var ikke bare tomme trusler. For Trydalsbonden sjøl hadde blitt bortført en julekveld. Han var blitt så forvirra at han ikke hadde klart å få fram et ord, men et stykke nord for gården fikk han sagt «Jesu Navn». I det samme slapp reia han ned på marka. Ungene i Åmli ble også skremt med Åsgårdsreia. Ja, så skremt var en i Åmli at en ikke turde synge når en var ute. Og her kunne en fortelle at Gunnhild Tveit og den svarte hesten hennes var blitt tatt med i «færden». Hesten hadde løpt like godt på vann som på land, og i susende fart gikk det helt til hun kom til Ljøstad på Vegårshei. Her slapp reia henne.

Korset stalldøra

Kunne en så verne seg mot Åsgårdsreia? Bonden på Trydal løste grepet reia hadde på ham ved å si «Jesu Navn». Men vi hørte at han ble overrumpla av reia. Hadde han hørt reia komme, kunne han ha lagt seg nesegrus på marka og som om han var død. Eller han kunne ha lagt seg ned på ryggen med armene ut slik at kroppen danna et kors. Da hadde han sluppet rittet. For korset var et vern mot de vonde maktene. En kunne også verne hestene ved å korse stalldøra med tjære. I Setesdal var det vanlig at en korsa flatbrød, smør o.l. som skulle brukes i jula, ellers ville Oskereia, som en sa i Setesdal, ta dette med seg. Juleølet kunne en sikre ved å sette fram et kar med vann foran øltønna. For så dum var Åsgårdsreia at den smakte på det første den kom over. Og smaken av vann var for flau, da rei den bare videre. Hadde en redda seg fra reia med korsets tegn, hadde en ikke mer å frykte enn å bli spytta på. Men da var det også viktig «naar hele Færden er forbi, saa spytter man igjen; thi ellers kan man let faae Skade deraf.» Hadde du ikke rukket å kaste deg ned når du hørte Oskereia i Setesdal, måtte sjela følge med, mens kroppen ble liggende. «Naar Sjelen kom tilbage i Legemet, var dette ganske avmægtigt og siden stedse sygeligt».

Aasens teori

Presten Faye slo fast at troen på Åsgårdsreia fantes i hele Christiansand stift i 1833, men i fullstendig form var den særlig å finne i Setesdal og Telemark. Faye hevdet om Åsgårdsreia «at saavel Navnet som Ideen, er ældgammel og hedensk er vel utvivlsomt.» Selv om han så likheter, hadde han vanskelig for å avgjøre om reia hadde noe med gudene i Åsgard å gjøre slik historikeren P.A. Munch hevdet. Han forklarte ordet åsgårdsrei med «Ridtet til Aasgaard».

Seinere forskere heller mer til en teori av Ivar Aasen. Han mente at grunnordet var «oskurligr» som betyr forferdelig, skremmende. Og det var nettopp slik folketradisjonen oppfatta Åsgårdsreia. Men Faye ga også en rasjonell forklaring på sagnet om Åsgårdsreia: «De fleste Exempler kunne forklares enten som Drømme i Juleruset eller som Bortførelse af den overgivne Ungdom, som i Fjeldbygderne halvberuset pleiede at fare om i Julen, tage Folks heste og alskens Løier. Dermed staaer maaske i Forbindelse den Tro, som findes f. Ex. i Ombli at Oskereia især liker dem, som synge godt.» Og larmen og suset i lufta, det var «de heftige Storme der rase ved Juletider».

Reell redsel

Redselen for Åsgårdsreia var likevel reell, og det viktigste vernet julenatta var å brenne julelys. Enkelte steder skal bål også ha vært brukt. Det ble holdt vakt over lyset som ikke måtte brenne ut, for det var et dårlig varsel. Folk søkte også sammen, og julenatta var det mange steder skikk å reie opp med julehalm slik at alle kunne sove på samme sted.