Dramatikk bak kirkeskipene

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 6. september 1996

Lokalhistorisk og sjøfartshistorisk interesserte bør være oppmerksomme når Norsk Sjøfartsmuseum sender ut sine årbøker. Med vårt distrikts solide sjøfartstradisjoner er det faktisk sjelden at årbøkene ikke har en eller fler artikler med stoff fra våre kanter.

Vi husker ennå Dag Bakkas brede presentasjon i Årbok 1992 av «Flosta, et lokalt sjøfartsmiljø i vekst og fall 1840–1920», og i Årbok 1994 finner vi Rune Arenfeldt Bergs «På sporet av Mardøll av Arendal», hvor han beretter hva han fant da han oppsøkte fullriggerens forlislokalitet på Madeira.

Sjøfolk i havsnød lover pengegaver til spesielle «lovekirker» hvis Gud i nåde lar dem overleve. Slike gaver er ofte, men vel ikke alltid, bakgrunnen for «votivskip» eller skutemodeller som ble opphengt i kirkene til minne og takk for frelsen.

Slike kirkeskip har vi mange av i danske og norske kirker. Kunsthistorikeren Even Hebbe Johnsrud, som forøvrig tidlig på 1960-tallet var konservator ved Aust-Agder-Museet, har forsynt Årboken 1995 med en stor artikkel om «Norske kirkeskip».

Første del er en historisk fremstilling av denne skikken, og særlig av de mulige – nokså teoretiske – røttene bakover helt til den antikke oldtid: «Allerede de gamle egyptere» og så videre. Her hadde det nok lønnet seg om forfatteren hadde brukt en mer direkte innfallsport til stoffet her hjemme.

Ville ikke det kjente verset over korbuen i Flosta – som var en av vår landsdels mest kjente «lovekirker» tett ved den trygge uthavnen Narestø – kunnet stå som innledning:

Af Wrag min Opkomst er,
Af Søe-Folk meest opholdet
Naar Søen her og der
Dem Sorrig har forvoldet

På det eldste kirkeskipet i Flosta – fra 1711 – er vi da også så utrolig heldige å ha et sjeldent, helt sikkert vitnesbyrd om bakgrunnen for gaven. Innskriften på snauskipet med 22 kanoner er klar nok i sin tale:

«Peiter Hofmand Wirckmandsøn: som kom ind i Narstød: den 22. Februari: med Andricken: 1711.»

I vinterstorm og snetykke er det ingen spøk å være i havsnød utenfor Spornes, Tromlingene eller Målen. Peter Hoffmann, som var født i Bergen 1680, var en marineoffiser som i 1710 hadde fått kommandoen over orlogsbriggen «Andricken». Med den var altså han og hans mannskap kommet lykkelige i havn i Narestø, frelst fra uvær og fiendtlige svenske kapere. Redningen har de kvittert for ved å skjenke penger til lovekirken på Flosta, og de forærte skipet til pryd.

Johnsrud avslutter sin artikkel med en stor katalog, bygd på en noenlunde komplett registrering av eldre og nyere kirkeskip eller votivskip i norske kirker og sjømannskirker, museer og samlinger, samt slike som senere er forsvunnet, men har vært kjent. Av de 308 numrene (som forøvrig ikke er fortløpende nummerert, men ført opp i geografisk orden fra Iddefjorden til Øst-Finnmark) stammer ca. 1/5 seg fra 1600-tallet, 3/5 fra 1700-tallet, og 1/5 etter 1800. Det ser altså ut til at skikken var vanligst i 1700-årene.

Etter 1800 dabber det raskt av, men har tatt seg opp igjen i nyeste tid. De nyere modellene er gjerne bygd som klipperskip, og en kan tenke seg at de ikke alltid er bygd med optisk korreksjon slik de gamle er. Mange av de gamle kirkeskipene er nemlig «fortegnet» for å sees nedenfra, derfor er mast, rær og seil overstore i forhold til skroget.

Jeg tror det må være mulig å få mer ut av votivskipenes bakgrunn hvis en gjennomgår alt tilgjengelig stoff. Som et lite eksempel vil jeg nevne at Vegårshei kirke er opplyst å ha vært lovekirke for sjøfolk i havsnød. Denne opplysningen finner vi hos S. H. Finne-Grønn i hans bok «Risørslegter» om Carstensenfamilien (Chria. 1895, s. 23), hvor han forteller om den senere jernverkseier og eidsvollmann Henrich Carstensen at han i sine skipperdager, muligens i 1781, etter en hard sjøreise skjenket «20 riksdaler til Vegårshei kirke, som var en lovekirke» som takk til Gud for redning. Det var sikkert ikke slik at hver eneste gave resulterte i et votivskip, isåfall ville vel enkelte kirker blitt overfylt av slike.

Så har vi «hjemløse» kirkeskip. Verst er det i Bergens Museum (nå Historisk Museum, Universitetet i Bergen), som eier hele seks kirkeskip fra vestlandskirker, uten stedsnavn. Det sies at Bergens Museums gamle korrespondanse aldri har vært gjennomgått, og at sannsynligvis store mengder av museets gjenstandsmasse som er «uten sted» dermed kunne få proveniens. En fristende oppgave for en flink konservator.

I Norsk Sjøfartsmuseum (som i sin første tilværelse trålet Sørlandskysten med innsamlingsvirksomhet) henger «fra ukjent sted» votivskipet «Søeridderen» – en flott modell fra 1700-tallets 2. halvdel – av en tremaster. Det er et skipsnavn som i hundre år var knyttet til Arendalsflåten. I 1816 lot Anders & Hans Dedekam fullriggeren «Søeridderen» bygge på egen kran, den hørte lenge til byens største skip. Det skulle være underlig om man ikke finner navnet brukt i Arendal i 1700-tallet?

Kan vi da regne med at alle votivskipene fra 1600–1700 og første del av 1800-årene som vi finner i norske kirker, er gitt med penger til takk for redning fra havsnød? Johnsrud er langt fra klar på dette punkt.

For å fortsette med Flosta: Det andre, og mye større, kirkeskipet som tilhørte Flosta kirke, men som nå er i Norsk Folkemuseums kirkesamling, er en orlogsfregatt med hele 50 kanoner. Innskriften viser at den ble forært kirken 1725. Givernavnet, eller den som skal minnes, er Halvor Aasuldsen Tverdal, som døde 1725. Skuten heter SUSAN og er oppkalt etter Halvors kone Susanne Ellingsdatter Eidbo. De giftet seg i 1707. Halvor har aldri ført noen orlogsfregatt, og i den dansk-norske flåten var det heller ikke noe skip som het «Susanne». Har Halvor vært i havsnød i 1725 eller i ett av årene før? Og er blitt frelst, for derpå å dø hjemme på Tverdal? Kan man i Flosta kirkes regnskapsbøker finne spesifiserte inntektsposter som viser til penger gitt kirken etter løfter på havet?

Jeg synes det ville være interessant om noen av disse spørsmål var blitt reist av Johnsrud, og ennå mer interessant om de kunne blitt besvart. I Tromøy kirke har vi den flotte modellen av «Dronningen af Danmark» som sogneprest Jens Boye forærte sin kirke i 1753. Han hadde selv fulgt dette skipet på dets reise til Kanton i Kina 1742–44 som skipsprest i Ostindisk Kompanis tjeneste. Hans «Journal» fra denne reisen ble trykt i København i 1745, og sin utnevnelse til Tromøy fikk han 1747.

Vi vet at dødeligheten og alle de andre farene på reiser til Østen den gang var så stor, at ingen som dro ut, kunne være sikker på å komme velberget hjem igjen. Dermed skulle Boyes grunn til å takke Gud for frelsen, være stor nok. I hans «Journal» kan man formodentlig finne begivenheter som har vært farlige nok. Om selve modellen vet vi at den var bygd av sjømannen Jens Marstrand på Revesand, Tromøy. Den opplysningen har vi fra skipsfører Jacob Christian Larssøn (1826–1908) på Merdøgaard. Marstrand kan ha sett «Dronningen af Danmark» da hun lå i Arendal 1740 – men om modellen virkelig viser en Ostindiafarer, fremgår ikke hos Johnsrud.

Et usedvanlig seilløp har en orlogsfregatt fra Fjære kirke lagt bak seg. Den har rigg med seil, fører 80 kanoner, og dateres til tidlig i 1700-årene. Den ble ifølge tradisjonen kjøpt i 1917 av eierens mor hos antikvitetshandler Jorna i Oslo, og tilhørte 1955 et medlem av Sommerfeldtfamilien i København etter å ha vært restaurert 1949. Den befinner seg nå på Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg, Helsingør!

Årboken er ikke tømt med de to artikler jeg har nevnt. Der bringes nytt stoff om polarskuta «Maud» og ikke minst om Roald Amundsens amorøse eventyr i Nordvestpassasjen eller deromkring, en balstyrig bergenser på et av de danske fort på Afrikakysten, og litt av hvert ellers.

Årbok 1995 kan bestilles fra Norsk Sjøfartsmuseum, Bygdønes, Oslo.

God fornøyelse!