Forskning om nasjonal samling

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. januar 1996

Den tyske okkupasjonen 1940–1945 blir vi visst aldri ferdig med. Det gjør vi heller ikke med Nasjonal Samling.

Mange vil mene at det stor frigjøringsjubileet i 1995 får være det siste. Etter hvert som krigsgenerasjonen dør ut er det naturlig at det nasjonale traumet overlates til historikernes granskende blikk.

Nylig er det dratt i gang et prosjekt som skal kartlegge Nasjonal Samlings medlemmer og virksomhet i en rekke kommuner. I prosjektrådet sitter forfatter Randi Bratteli, forsker Guri Hjeltnes, professor Tore Pryser og fylkesmann Håkon Randal. Prosjektets siktemålet er blant annet å avdekke bestemte mønster bak medlemsrekrutteringen til Nasjonal Samling: Hvem var NS-medlemmene, hvorfor ble de det, hvilke samfunnsgrupper tilhørte de og hvordan fungerte de i lokalsamfunnet, osv.

Studier av lokalsamfunnets økonomiske, politiske og sosiale historie før okkupasjonen kan gi viktig informasjon om hvorfor visse byer og bygder fikk større oppslutning om Nasjonal Samling enn andre. Men den viktigste kilden til forståelse av problemet utgjør de enkelte NS-medlemmene. Dermed blir det viktig å få disse i tale før det er for sent. Og det er ikke det enkleste etter at emnet i 50 år har vært tabubelagt og fordømmelsen fra samfunnet har vært for massiv.

På Agder er Valle og Flekkefjord valgt ut som prosjektkommuner. De to kommunene hadde en betydelig oppslutning om partiet såvel før som under okkupasjonen.

Det er vanlig kjent at Nasjonal Samling fikk betydelig tilslutning i Setesdal. Det har vært forklart med den arkaiske bondekulturens sterke ættekjensle og antimodernistiske trekk, den vanskelige økonomiske situasjonen for mange bønder i dalen og frykten for det radikale Arbeiderpartiet. Nå kan det imidlertid reises en god del tvil om hvor reell de enkelte NS-medlemmenes oppslutningen om Nasjonal Samling var i Setesdal. Nyere undersøkelser har vist at mange av NS-medlemmene må karakteriseres som rene papirmedlemmer. Det henger sammen med den omfattende og oppsøkende vervekampanjen som partiet foretok i dalen høsten 1940.

En del framtredende bønder gikk god for partiet og mange meldte seg og hele sin familie inn i partiet uten at koner og barn var blitt tatt med på råd. I 1943 betegnet laglederen i Hylestad mer enn halvparten av de 35 medlemmene i bygda som passive og at de selv «reknar seg som ikkje medlemer». De møtte ikke opp på partisammenkomster, og de betalte ikke kontingent. Flere av dem hadde gitt beskjed om at de ikke ønsket å stå som medlemmer, men utmeldingene ble trenert av partiet. De fleste setesdøler var i det hele tatt lite villige til å gjøre noen innsats på tyskernes side.

Bare to setesdøler meldte seg som frontkjempere. Tvert om kjente flere av de registrerte NS-medlemmene til, eller deltok selv i illegal motstandsvirksomhet. Dermed er det naturligvis ikke sagt at ikke mange setesdøler sympatiserte med Nasjonal Samling.

Jeg tror ikke man finner gode svar på hvorfor noen fant det formålstjenlig å melde seg inn i Nasjonal Samling før man har kartlagt det enkelte partimedlemmets sosiale, kulturelle og økonomiske bakgrunn og tilhørighet. En undersøkelse av partimedlemskapene i Åmli, Gjøvdal og Tovdal vise at medlemskapene var knyttet til et begrenset antall familier. Omtrent en tredjedel av medlemmene var kvinner. Disse kvinnene var enten gift med NS-medlemmer eller sto på annen måte i nært slektskapsforhold eller avhengighetsforhold til de mannlige NS-medlemmene. Dette indikerer at mange av medlemskapene ikke var inngått av egen fri vilje.

Man kan stille spørsmål ved om det er særlig hensiktsmessig nettopp å velge en Setesdalskommune når man skal studere NS-medlemmenes bakgrunn og beveggrunner. Ved et slikt valg står man i fare for å sementere en noe unyansert oppfatning av at Setesdal var et NS-reir, samtidig som man ikke greier å belyse de mer generelle beveggrunner folk hadde for å melde seg inn i partiet. Det kunne være like interessant å spørre om hvorfor det var mange flere NS-medlemmer i Gjerstad enn det var i Søndeled, selv om tallene ikke var særlig høye i noen av de to kommunene. Kan det henge sammen med den politiske tradisjonen i de to bygdene? I Gjerstad sto Arbeiderpartiet sterkt, mens Søndeled var en tradisjonell Venstre-kommune. Ligger mye av forklaringen i politisk polarisering?

Det er lite kjent at Nasjonal Samling fikk stor tilslutning i Arendal under valgene rett etter at partiet ble stiftet i 1933. Ved kommunevalget i 1934 stemte 7,1 prosent av de som benyttet sin stemmerett på Nasjonal Samling. Til sammenligning fikk partiet 5,8 prosent i Flekkefjord. Den sterke tilslutningen til partiet i Arendal kan henge sammen med de sosiale og politiske konstellasjoner i byen. I Arendal fantes et sterkt konservativt Høyre og et like radikalt Arbeiderparti. Arendal var sannsynligvis den byen på Agder der klassemotsetningene var sterkest. Tilslutningen til Nasjonal Samling kan forklares med at partiet definerte seg over særinteressene og var sterkt antiparlamentarisk. Det søkte løsninger i det korporative samfunn og den sterke leder. I Lillesand derimot, som var en sterk Venstre-kommune, og Tvedestrand, som var en sterk Høyre-kommune, fikk partiet ubetydelig oppslutning.

Som sagt blir vi aldri ferdig med Nasjonal Samling. Det skyldes nok ikke bare at vi har vanskelig for å forstå at noen ikke tidsnok hørte varselklokkene. Vi har med et spørsmål av dypere moralsk karakter å gjøre, som gjelder flere enn de som lot seg påvirke av Nasjonal Samlings propaganda. Vi møtte det i de overgrep som ble gjort i seiersrusen under fredsvåren og i særlig grad i de lidelser som menneskelig uforstand har påført de såkalte tyskerbarna. Vi møter det stadig i mobbingen av medmennesker som av en eller annen grunn skiller seg ut fra den store hop.