Fra Merdø rundt 1920

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 4. juli 1996

Aust-Agder-Museet og Aust-Agder-Arkivet har en stor samling av gamle fotografier fra Arendal sentrum. De eldste er tatt før bybrannene i 1860-årene.

Men likeså ivrig som fotografene foreviget byen, likeså uinteressert var de i å dra rundt i omegnen med kamera – og skulle det være tatt bilder, er iallfall svært få kommet til institusjonene på Langsæ.

Fra uthavner og fiskeleier er det bevart svært lite av eldre fotos. Det også for Merdø. Derfor er to amatørbilder fra 1918–21 som museet nylig fikk som gave fra en utflyttet arendalsfamilie i Oslo, verd å vise her i spalten. Bildet fra 1918 er tatt fra «Pelle-brygga» mot sydvest og viser brygger, sjøbuer og hus som i alt vesentlig er de samme den dag i dag. Likevel er forskjellen tydelig.

De farkostene vi ser er selvsagt trebåter. En pram, et par seil- og rosjekter. Vi ser det særpregede sjekte-råseilet, som dengang var et vanlig syn, men som senere er helt forsvunnet hos oss. «Latinerseilet» var kanskje kommet til Arendalsområdet som et kulturlån fra Middelhavet? Brygger og sjøbuer bærer preg av realt hverdagsbruk, de er kjemisk fri for det anstrøk av idylliserende pynt og påkostet luksusvedlikehold som vi kan registrere de fleste steder på Sørlandet i våre dager.

Se nå på knattene oppe i bakgrunnen til høyre. Terrenget er nakent. Intet tre, ingen busk er å se, så steingjerdet står klart og tydelig rett på fjellet. Læreren på Merdø skole var ennå ikke kommet i gang med sin Bjørnson-inspirerte «å kle fjellet».

Skolebarnas plantedager med buskfuru og granstiklinger ligger ennå forut.

Det initiativet skulle senere forandre landskapet på Merdø ganske radikalt. Ennå rundt 1920 fikk sau og geit beite fritt omkring på all utmark over hele øya. Det holdt vegetasjonen effektivt nede på et minimum.

Vedstabelen og fiskegarnet til tørk, vitner om at øya var bebodd hele året av fiskere, loser og sjøfolk med familier. I 1900 hadde Merdø 26 hus med i alt 144 beboere. Her var losstasjon, tollstasjon, poståpneri, fast skole. Nedgangen kom da seilskipsfarten opphørte rundt første verdenskrig, og fraflyttingen begynte fra Merdø.

Skolen ble nedlagt i 1942. Losstasjonen ble nedlagt i 1971, postkontoret i 1975. Tollstasjonen ble inndradd i 1960. Husene ble etterhvert solgt til sommerboliger, eller de gamle eierfamiliene beholdt dem og brukte dem bare om sommeren. Vinterruta til Merdø ble nedlagt i 1994.

Bilde nummer to er tatt sommeren 1921 fra heia rett bak Tollboden.

Ved første øyekast ser alt her ut som i vår tid. Men ved nærmere ettersyn oppdager vi likevel noe. I forgrunnen til høyre sto det i 1921 et gammelt, grått bolighus der vi nå finner et nyere uthus. Formen på det gamle huset tyder på at det hørte til den aller eldste bebyggelsen på øya – det minner mye om det rødmalte huset til venstre i bildet – og dermed kan ha vært bygget midt i 1600-årene.

Den ruvende, hvitmalte Toll-boden, derimot, er med sine fulle to etasjer og symmetriske fasade typisk for skipsfartens velmaktsdager sist på 1700-tallet. Da kunne skipperstanden tillate seg hus med stuer og saler hvor det var god plass og høyt under taket. Skippermadamen, Aase Christine Stær, fikk hele 599 riksdaler for huset da Staten kjøpte det til tollbod i 1794. Merdøs status som en av kystens viktigste uthavner gjorde det nødvendig med skjerpet tolloppsyn her ute i seilskipstiden.

I dag er Tollboden feriebolig for Telenor-ansatte. Kystens betydning som landets viktigste ferdselsåre er opphørt. Bare i tiden fra St. Hans til skolestart i august får sjøleia langs Agderkysten tilbake en yrende båttrafikk og et veritabelt hav av mennesker – ikke fordi de må streve for livets opphold som før i tiden, men fordi de må rekreere seg etter overflodssamfunnets daglige stress, kav og mas. Når alle sammen skal avstresse i samlet tropp, er resultatet ennå mer stress, kav og mas!

De to amatørfotografiene fra Merdø rundt 1920 viser hvilke enorme omveltninger som har foregått i samfunnet etter 1950.

Det kan være grunn til å demme en smule opp for, holde litt igjen på, det kommersialiserte turistpresset mot våre gamle uthavner, skal vi ha håp om å redde litt – restene – av vår gamle sørlandske kystkultur fra å drukne i brølet fra velstanden og plastbåtkulturen.