Holtesund ferjestad

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 13. mai 1996

I årene 1806-08 foretok den tyske geolog Christian Leopold von Buch ei reise gjennom store deler av Norge. På hjemreisa til Berlin, som da må ha vært i 1808, reiste von Buch over land langs den Vestlandske Hovedvei fra Christiania til Kristiansand. Fra denne reisa gir han følgende skildring (i svensk oversettelse):

«Om eftermiddagen satte man oss i en färja öfver en lång, djupt inträngande, men ganska smal vik, Holte-fjord, och en half mil längre bort kommo vi till detta vattens utlopp i hafsviken vid Söndelev. Der sägo vi en utmärkt romantisk prospect af Söndelevs kyrka på kullen i en trång dal, omgifven af höga, skogrika berg, och vid horizontens försvinnande gräns fjärden och hafvet; en vue, som, om man såge den på väf (lerred), man aldrig skulle tro vara målad under en Nordisk himmel».

Nå skal jeg ikke skrive om Søndeled. Men som innfødt søndøling kan jeg naturligvis ikke la være å gjøre oppmerksom på det faktum som von Buch observerte allerede i 1808. Dette romantiske prospektet kan man for øvrig se gjengitt av Peter Christian Frederik Wergmann i form av en litografi fra 1835. Derimot er det hans korte skildring av ferjinga over Holtefjorden som er utgangspunktet for denne artikkelen.

Da von Buch for igjennom området var den Vestlandske Hovedvei nettopp anlagt som kjørevei gjennom Nedenes. Om lag 2 km nord for Søndeled står fortsatt en gammel milepel fra Vestlandske Hovedvei. Den har inskripsjonen: «C 7 (Christian den 7) Fra Christiansand 11 Miil. Ao 1805.» I 1808 fantes det ingen bro over Gjerstadvassdraget. Fra vest krysset veien først fjorden ved Søndeled og fulgte vassdraget på østsida av elva opp til Brøbervannet, der den krysset elva ved vadet kalt Tørkopp. Veien gikk så videre på vestsida av elva, i lange strekninger langs den gamle postveien, inntil den endelig krysset Holtefjorden med ferje mellom Heststeinen og Ferjestaden.

Kongelig bevilling

Vi vet ikke med sikkerhet hvem som ferjet von Buch over Holtefjorden i 1808. Men sannsynligvis var det Gunnulv Terjesen, som i folketellinga av 1801 oppgis som «Husmand med Jord, Smed og Fergemand for Posten». Han bodde da på Ferjestaden på østsida av Holtefjorden og var fortsatt ferjemann da han døde i 1829. Fra 1836 finnes det en bevilling der kong Carl Johan «naadigst haver bevillet og tilladt, saa og herved beviller og tillader at Anders Gunnuldsen og Ole Asuldsen maae hver fra sin Side, som Færgemænd besørge Oversætningen ved Holtesund Færgested i Gjerrestad Sogn, Nedenæs og Raabygdelaugets Amt». Anders Gunnuldsen var sønn til Gunnulv Terjesen, og ferjet fra østsida av fjorden (Ferjestaden), mens Ole Aasuldsen ferjet fra vestsida (Heststeinen).

Den kongelige bevillingen fra 1836 inneholder ferjemennenes rettigheter og plikter. I lønn mottok ferjemennene 40 speciedaler i året, der staten betalte halvparten som kompensasjon for postbefordringen over sundet, mens kommunen betalte den resterende halvpart. Dessuten hadde ferjemennene inntekten av selve ferjinga. Frakten av en person «med det Tøy han bærer» kostet 2 skilling, en hest «med eller uden Sadel, Vadsæk og Sæhle» 3 skilling, storfe 2 skilling, småfe 1 skilling pr. stykke, mens lam eller kje «paa en Gang» kostet 8 skilling dusinet. Skulle man over med en firehjuls vogn med eller uten last var prisen 8 skilling, for en karjol eller kjerre 4 skilling, en slede 2 skilling og for kløv 3 skilling.

Også datidens reisende hadde krav på informasjon. Derfor skulle ferjemennene «bekoste opført og vedligeholdt ved Færgestedet paa begge sider af Sundet en Sortmalet Tavle, hvorpaa den fastsatte Taxt med hvide Bogstaver tydelig er malet». Dessuten pliktet de «At sørge for, at ved Sundstædet altid findes en af Amtmanden autoriseret Bog, hvori de Reisende kunne antegne, hvad de maatte have at erindre.» Dessverre ser det ikke ut til at slike protokoller er bevart for ferjestedet, med mindre noen skulle være tatt vare på i privat eie?

Egen kostnad

Ferjemennene overtok vederlagsfritt de ferjeredskaper som fantes ved ferjestedet. Men de pliktet for egen kostnad å vedlikeholde ferjene, og om nødvendig anskaffe de «store og smaae Færger eller Pramme og Baade med tilhørende Redskaber.» Ved landingsstedene måtte de «istandholde Udliggerbroer saa at Veiturer (voiture = kjøretøy) eller Creature bequemmeligen kunne bringes paa og af Færgen og Reisende kunne til- og fratræde denne uden Vadning».

Ferjinga skulle kunne foregå til enhver tid, «Nat og Dag med muligste Hurtighed». Derfor måtte ferjemennene selv sørge for det nødvendige mannskap. Men til hjelp tillot kongen «afgivet et værnepligtigt ungt Mandskab til Færgekarl ved dette Færgested».

Stoppe rømlinger

Endelig skulle ferjemennene se til at ikke omstreifende betlere eller «mistænkelige ubekjendte Personer uden Pas» ble satt over fjorden. Dessuten skulle ferjene alltid holdes «laasede til Landet med Jernlænker» når ferjemennene ikke var til stede eller når det var mørkt, slik at rømlinger ikke skulle snike seg over fjorden i nattens mulm og mørke.

Som en ytterligere sikkerhet for at betlere og fantepakk ikke tok seg over fjorden var det tilsatt en egen fantefut som skulle holde oppsyn med ferdselen på fjorden. Han bodde på Holtesida (østsida) ovenfor Libråtstranda på en husmannsplass kalt Bjynns plass (Bjørns plass), der han hadde god utsikt over Holtefjorden. Plassen har fått navn etter fantefuten. Han hette Bjørn Jensen, men ble helst kalt for Bjynn Fantefut.

Den første brua over vassdraget ble bygget ved Søndeled i årene like før 1814. Den andre brua over vassdraget ble anlagt ved Fossen like ved Egelands Jernverk omkring 1860. Først i 1863 fikk hovedveiforbindelsen øst–vest broforbindelse over vassdraget ved det såkalte Smalsundet ved Sunde, bedre kjent som Sundebru, og som erstattet ferjinga over Holtefjorden.

Planlegginga av bruforbindelse for Vestlandske Hovedvei over vassdraget begynte allerede i 1840-årene. Man så seg først ut to alternativer, ved Tegleverket ovenfor Sundebru, og ved Haresund nedenfor den nye E 18-brua, som kom i 1989. Alternativet med bru over Tegleverkssundet ble knyttet sammen med en ny trasé for Vestlandske Hovedvei over Brokelandsheia. Planlegginga kom så langt at det ble utarbeidet detaljerte tegninger av brukonstruksjonen. Når valget likevel til slutt falt på et tredje alternativ, Smalsundet, skyldes det sannsynligvis både dybdeforholdene i elva og at dette var den korteste traséen.

Og her kom trollpakket veiingeniørene til hjelp. Smalsundet kalles også Forklekastet eller Kjerringkastet. Om navnet forteller sagnet følgende: I Småsundet ved Renstøl finnes et skjær midt i sundet, bestående av små kampestein. Ei heks eller trollkjerring forfulgte et bergtroll og da dette nådde det høye fjellet på østsida av sundet, gjorde trollet et byks og hoppa over sundet. Heksa så seg ikke istand til å gjøre det samme og fylte derfor forkleet med små kampestein som hun heiv etter trollet. Men kastene nådde ikke lenger enn halvveis og havnet midt i sundet, der de dannet den grunnen som nå blir kalt Kjerring- eller Forklekastet.