Slaver i Algerie

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. mars 1996

En søndag i april 1713 ble kollektbøssene i Arendal kirke fylt til randen. Det vanlige var at man fikk inn fem–seks riksdaler pr. kollekt; denne gangen ble resultatet 106 riksdaler, en sum som tilsvarte ei god årslønn i datidas penger. Den store givergleden skyldtes ikke en plutselig religiøs oppvåkning i distriktet. Forklaringen blir gitt i en knapp innførsel i kirkeboka: Pengene skulle brukes til å kjøpe fri «de med skipper Anders Friderichssøn Marstrand av Bergen og Ellef Larssøn av Arendal udi Tyrkiet fangne norske søefolk».

Fanger i Tyrkiet! (Med Tyrkiet mente man [bl.a.] hele det nord-afrikanske middelhavsområdet). Det var en av de store skremslene for sjøfolk i utenriksfart på 16–1700-tallet. Og av og til ble også norske sjømenn tatt til fange av nord-afrikanske pirater, og ført som slaver til Algerie, Marokko eller Tunis.

Ebenezer

Defensjonsskipet «Ebenezer» av Arendal, eid av arendalsrederen Christen Thomessen og ført av Ellef Larsen (bosatt på Gjessøya), var på vei til Portugal da det ble overrasket av pirater fra Algerie. Dette skjedde i 1712. Et defensjonsskip var et handelsskip som var spesielt godt utrustet med tanke på krigføring eller angrep fra pirater. «Ebenezer» hadde også ekstra stor bemanning (59 mann), så det er tydelig at man var forberedt på litt av hvert da man bega seg av gårde til de nord-afrikanske piratenes nærområde. Før han dro hadde også skipperen fått et muntlig løfte om at rederen skulle betale løsepengene, dersom skipperen ble tatt til fange av «Tyrken». Men på tross av forholdsreglene skjedde det. Skipet ble angrepet av pirater. Mannskapet forsvarte seg, men ble overmannet. Elleve av mannskapet ble drept i kampene. De overlevende ble så ført som slaver til Algerie.

Tvangsarbeid

Hva som skjedde med dem i fangenskapet har jeg få detaljerte opplysninger om. Ellef Larsen skrev faktisk et brev hjem fra Algerie, hvor han fortalte om forholdene, men det har jeg dessverre ikke klart å oppspore.

Det finnes mange redselsskildringer om hvordan europeiske slaver ble behandlet i Nord-Afrika. Nyere historieforskning legger vekt på at disse skildringene er overdrevne, men det er ingen grunn til å tro at det var snakk om noen behagelig tilværelse. Slavene ble tvunget til å gjøre arbeid for statsoverhodet eller medlemmer av hans familie, eller de ble utplassert hos private. Det sterke motsetningsforholdet mellom kristendommen og islam spilte selvsagt en viss rolle for måten man ble behandlet på. Noen slaver konverterte til islam, giftet seg med nord-afrikanske kvinner og ble mer eller mindre integrert i det nord-afrikanske samfunnet.

Den nord-afrikanske piratvirksomheten var basert på at folk i hjemlandet til det oppbrakte skipet skulle betale løsepenger for skip og mannskap. Ser man veldig stort på det kan man oppfatte dette som en slags toll- eller skattlegging. Virksomheten foregikk delvis i offentlig regi og var – sett fra nord-afrikansk synspunkt – ikke ulovlig.

Løsepenger

I «Ebenezers» tilfelle ble det raskt gitt melding til rederen og de pårørende i Arendal om det som hadde skjedd. Man henvendte seg til kongen, og han ga ordre om at det skulle opptas kollekt i alle landets kirker. Men selv om givergleden var stor i Arendal, kom det på langt nær inn penger nok, og mange måtte satse på private initiativ. (I 1715 ble det opprettet en offentlig Slavekasse, som skulle stå for løskjøpelse av dansk-norske slaver. Dermed fikk man en bedre ordning, for de som havnet i denne vanskelige situasjonen).

Ellef Larsen hadde som nevnt fått løfte om at rederen skulle betale for ham, hvis han ble tatt til fange. Rederen oppfylte dette løftet, og allerede på vårparten i 1713 var han hjemme igjen. Men løskjøpelsen hadde kostet en svimlende sum, for en gjennomsnittsskipper ihvertfall – 3000 riksdaler, og bare en liten del av dette ble dekket av kollektpengene. Ellef Larsen ble tvunget til å selge huset sitt og det meste av det han eide; fortsatt hadde han stor gjeld til rederen og hans arvinger. Så selv om han hadde overlevd fangenskapet og kommet raskt hjem igjen, var konsekvensene av det som hadde skjedd store for ham selv og hans nærmeste.

Enerett på ølsalg

Han døde i 1721, knapt førti år gammel – for alt vi vet kan det ha vært påkjenningene under Algerie-oppholdet som førte til hans tidlige død. (Som en kuriositet kan jeg nevne at det står en jernplate til minne om ham på Arendal kirkegård.) For enka, Åse Jørgensdatter, var situasjonen vanskelig – hun hadde fire barn å forsørge og i tillegg måtte hun fortsatt svare for gjelda etter mannen. I 1722 ble hun innvilget enerett til å selge øl til skip som ankom Arendal. I søknaden til kongen hadde hun argumentert med mannens opphold i «det Tyrkiske Slaveri».

Først i 1733 fikk hun mulighet til å gjøre helt opp for seg. Da bevilget Slavekassen de 7-800 riksdalerne som gjensto av gjelda. Men det kunne tross alt ha gått mye verre. Ellef Larsens opphold i Algerie varte ikke i ett år engang. Om en annen av mannskapet, Jørgen Andersen, vet vi at han ble sittende i fangenskap i fire år. Og vi må regne med at flere døde før det ble snakk om løslatelse. Men det var også noen som hadde utrolig flaks.

Det som skjedde med Niels Olsen fra Sandviga var såpass spesielt at jeg ville oppfattet det som lite troverdig, hvis jeg hadde lest om det i en roman. Mens han var i Algerie kom det nemlig et irsk skip til det stedet hvor han oppholdt seg. Niels Olsen kjente skipperen på dette skipet – han hadde faktisk seilt med ham som matros tidligere! Verden var ikke større, den gangen heller, hvis man var sjømann med en viss fartstid. Den irske skipperen lot som om Niels Olsen var engelskmann og fikk kjøpt ham fri for 100 pund. Så ble han med skipet til England. Der traff de tilfeldigvis (!) Niels Olsens onkel, som garanterte for det beløpet skipperen hadde lagt ut (en betydelig sum). Dermed kunne Niels Olsen reise hjem til Hisøya!

Men også Niels Olsens historie inneholdt en god porsjon lidelse. Han hadde nemlig en bror, Anders, som også hadde vært ombord i «Ebenezer», og han måtte bli tilbake i Algerie. Og også Niels Olsen måtte i årevis slite med den gjelda han hadde pådratt seg.

Brune øyne

I løpet av 1700-tallet inngikk de fleste europeiske sjøfartsnasjonene avtaler med de nord-afrikanske statene. I den forbindelse tok man i bruk de såkalte «algierske sjøpass», som skulle sikre uhindret ferdsel i Middelhavet. Avtalene innebar at man betalte årlige «gaver» til statsoverhodene, i stedet for løsepenger hver gang et skip ble oppbrakt.

Dermed ble forholdene mindre usikre, men fortsatt skjedde det av og til kapringer – med et eller annet påskudd eller fordi avtalene ikke var blitt fornyet (det foregikk hele tida en dragkamp om størrelsen på «gavene»). Så sent som i 1800 ble skipper Søren Dahll fra Saltrød og mannskapet på skipet hans tatt til fange i Algerie.

Da han kom hjem igjen fortalte skipperen «at han under sit Fangenskab, hvad ham selv angik, havde ingen Nød ..., thi han var under Consulens Beskyttelse og levede i hans Huus ganske frie, men Styrmanden og Folkene var i virkeligt Slaverie, og havde lidt meget ondt; som en Besynderlighet blev anmærket at man skaanede dem, der havde brune Øyne, for haardt Arbejde, og vare mere artige mot dem.»