Storskipperens dramatiske ferd

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 13. juni 1996

Han var den første som dro i åpen båt til Jylland etter korn under Napoleonskrigene, storskipperen Ole Albrethson fra Tromøy. Det skjedde vinteren 1808.

Rett utenfor Tromøy kirkes gamle vestinngang står et monument av hvit marmor i klassisk stil. Det er formet som et firsidet postament og ender i en «flamme» med svake spor av forgylling. Den store urnen som flammen har stått på toppen av, er forsvunnet. Dette er utvilsomt utenlandsk arbeid, fra København, Livorno eller Genua?

Monumentet er reist i 1797 av skipper og dannebrogsmann Ole Albrethson, over hans to hustruer, slik innskriften forteller:

Dette Monnement
Bedækker Støwet
af
Sale Madm Anna, Ole Albrethsøns
Ræwesand
Fød 6 Avgusti 1766
Død 22 April 1797 

På motsatt side står:

Herunder giemmes
og
De jordiske Levninger
af
Skibscapt og Dannebrogsmand
O. Albrethsons Anden Kone
Barbara Martine Dahl
Fød 18de Mai 1782
Givt 22de Ianuari 1801
Død 5te Ianuari 1812

Ole Albrethson var selve prototypen på en storskipper fra Tromøy i «den florissante periode» sist på 1700-tallet og frem mot krigen med England 1807–14. Han var født 1756 og døde 1817. Han var selv skippersønn, faren var Albreth eller Olsen på Revesand.

Aust-Agder-Museet mottok i mai måned i år to verdifulle gaver fra Ole Albrethsons tippoldebarn, frøken Astrid Albrechtsen i Oslo. Det er to slektsklenodier: Oles portrett og hans punsjebolle.

Handelshuset Salve Kallevig & Søn i Arendal bygde i 1778 et skip som menes å være landets første bark. Det skjedde på Peder Thomassons verft på Pusnes og den berømte skipsbyggmester Halvor Thomassen Riiber ledet arbeidet. Skipet fikk navnet «Johannes & Christina» og må ha vært beregnet på langfart, for det var armert med hele 14 kanoner bak skansekledningen. Fart på Middelhavet, Ost- og Vestindien var dengang såvidt farefull – og last og utrustning så kostbar – at skipene måtte ha kanoner. Ole Albrethson førte i årene 1796–1804 «Johannes & Christina» og var dermed «storskipper».

Punsjebollen av engelsk «cream-coloured» stentøy fra Staffordshire er innvendig forsynt med maleri av «Johannes & Christina» for fulle seil med Dannebrog vaiende akterut og alle kanonporter åpne. Skipets og kapteinens navn står omhyggelig malt også. På bollens utside er hovedmotivet meget passende Neptun og Amfitride, havguden med sin hustru, som kjører med havhester, fulgt av havmenn og havfruer. Dette samt de øvrige bildene på bollens utside og på lokket, er utført som trykkdekor, overført fra kobberstikk. Skipsportrettet derimot, er håndmalt, og vi har all grunn til å tro at det er en eksakt og nitid gjengivelse av skipets skrog, rigg og seilføring.

Så lenge Ole Albrethson førte «Johannes & Christina» for huset Kallevig, har bollen trolig vært brukt ombord når man i havn hadde besøk av handelsforbindelser eller av skipperkolleger. Varm punsj besto av rom, sukker, krydder, sitron- eller appelsinsaft og varmt vann. Punsjebollen var det selvskrevne sentrum for samvær rundt bordet med tobakk og lange krittpiper som nødvendig tilbehør.

Ole Albrethson giftet seg omkring 1790 med sin Anna Jacobsdatter og bodde på Revesand. Paret fikk sønnene Albret (10 år ved folketellingen 1801) og Jacob (sju år i 1801), men i 1797 døde Anna, bare 31 år gammel.

22. januar 1801 feiret Ole bryllup med datteren til den velstående skipper, reder og verftseier Morten Larssøn Dahll på Saltrød, Barbara Martine Dahll (1782–1812). Året før hadde Ole kjøpt et nyoppført hus på Torjusholmen av skipsfører Abraham Petherseen. Her bygde han om taket til halve valmer og tekket det med glasert stein som han førte hjem fra Holland, og holdt et selskapelig hus og «slo stort på».

Så lenge Danmark-Norge holdt seg utenfor Napoleonskrigene og var nøytral, gikk trelastutførsel, skipsbygging og sjøfart storartet for vårt distrikt. Det var høykonjunktur og «hver bølge bragte en gyllen daler til Norges strand» som det heter. Ved krigsutbruddet i 1807 ble det annerledes. Britisk blokade stengte hver havn, norske skip ble beslaglagt og besetningen kom i prisonen. Kornimporten fra Danmark stanset opp, og resultatet var allerede vinteren 1808 nød for arbeidsfolk og bønder i Nedenes og Vest-Telemark.

Ole Albrethson var den første som dro i åpen båt til Jylland etter korn. Jacob Aall skriver i sine «Erindringer» Chra. 1844, I, s. 275:

«En Skibscaptein Albrectson fra Arendal var den første, som allerede i Vinteren 1808 i aaben Lodsbaad vovede sig over Nordhavets Bølger til Nordstrand.»

I Den Norske Sjøfarts Historie får vi vite mer om turen. Båten Ole Albrethson seilte over med het «Mod & Haab» og var bare bygd for husbruk, anslått til å bære seks mann. Han satte første gang ut med tom båt 7. april 1808 og har aktet seg til Fladstrand (Fredrikshavn), men må ha ombestemt seg underveis, for 16. april var han tilbake igjen med varer fra Hjørring over ladestedet Løkken på vestkysten som ble kalt Nordstrand, kysten vestenfor Skagen. Lasten var så stor som det lille fartøyet kunne bære: 4 tønner rug, 2 tønner bygg, 9 tønner smør, 10 lispund salt flesk.

Da Albrethson allerede 23. april våget seg ut på ny, førte han med hjemmefra et anker vin, som hadde vært en del av byttet i et priseskip som var brakt inn til Arendal. Også denne gang kom han hjem med en ladning fra Hjørring, og likeledes da han seilte ut for tredje gang sist i mai – da brakte han til Danmark varer fra tre kjøpmenn i Arendal.

Året etter begynte lisensfarten på engelske og irske havner. Her deltok Salve Kallevig & Søns skip «Skrive-Friheden» ført av Ole Albrethson i en meget innbringende fart med enorme frakter. På den første reisen 1809–10 til Cork beløp frakten seg til 3 200 pund, mens lasten innbrakte 1 383 pund, og slik fortsatte det frem til 1813 da lisensfarten stanset, med gode overskudd til reder og skipper.

Ole Albrethson ble utnevnt til Dannebrogsmann den 28. januar 1811. Dannebrogsordenen var nylig omgjort fra å gjelde kun kongelige og høyadel, til å bli en folkelig påskjønnelse. Korntransport tvers gjennom blokaden var i høyeste grad samfunnsgavnlig. Men det er også mulig at utmerkelsen ble gitt på annet grunnlag – eksempelvis i forbindelse med kapervirksomhet? Året etter denne sjeldne utmerkelsen døde Barbara Martine på Torjusholmen av langvarig brystsvakhet og nesten ett års sykeleie, og det later til at hun var barnløs.

Skipsfarten etter freden i 1814 kom seg ikke opp igjen på tidligere nivå. Ole var nå fylt femti år, men for fremdeles til sjøs. Men nå førte han Kallevigs skute «Skrive-Friheden» på bare 36 kommerselester. Under en reise til Arkhangelsk etter kornlast, mens skipet lå på havnen der, falt han ned i lasterommet på «Skrivefriheden» og døde 14. juni 1817. Han ble begravet på Tromøy kirkegård 30. juli samme år, 56 år gammel. Det står ingen innskrift om dette på monumentet.

Det hendte ikke så sjelden at skippere lot seg male i fremmed havn, så kone og barn kunne ha far hengende på stueveggen når han selv var i langfart. Ole Albrethsons portrett er malt i nesten hel figur som et «knestykke», han står med langkikkerten under armen og støtter seg med høyre hånd på kahyttsbord med grønn duk hvor der ligger en passer og et brev. Han har hår med rettklipt pannelugg og lange lokker, slik moten var opp mot 1800. Hvitt kalvekryss, lysegul vest med dobbelt rad «diamantknapper», mørkeblå frakk med store, flate messingknapper, og mørke benklær.

Denne portrett-typen kjennes bl.a. fra maleren Jens Jessen i Åbenrå, men kan være malt i mange andre havnebyer også. Dannebrogkorset er satt til etter tildelingen i 1811.

Bildet viser oss en munter og selvbevisst mann som ennå er ung.

Det bærer tydelig preg av skader. Tradisjon i familien sier at smågutter har skutt på det med pil og bue!

Hans yngste sønn, Jacob Albrechtsen, Tromøy, fikk som skipskaptein tillatelse 15. mai 1818 til vielse hjemme i huset uten forutgående lysning, med jomfru Margrethe Sophie Kjerulf fra Egersund, og han overtok huset etter foreldrene. Deres sønn var skipsfører Ole Albrechtsen, Tromøy (1830–1917).

Hans sønn igjen var Jacob Severin Albrechtsen, født på Tromøy 1868, død i Oslo 1956. Han var handelsborger i Arendal 1890–99, og bodde senere i Oslo hvor han var agent for Sandnes Uldvarefabrikker. Hans sønn Ole var født i 1905 og døde i Oslo 1926. Hans datter Astrid Albrechtsen lever nå som pleiepasient i Oslo og har forært Aust-Agder-Museet punsjebollen og portrettet til utstilling i sjøfartssamlingen.