Båtbyggerfylket Aust-Agder

Hans Roald Hanssen
Agderposten 18. november 1997

Et kulturhistorisk «smykke» fristes en til å kalle den vakre lille tresjekta som troner midt i den nyåpnede båtbyggerutstillingen på Aust-Agder-Museet.

Rosjekta er utlånt fra Eikeli Båtbyggeri på Fevik og opplastet på langvogn for hest, slik som utallige båter har blitt fraktet til kunden fra såkalte «bondebyggere», særlig rundt Arendal og Grimstad. Sammen med boka «Livet i båtbua», markerer utstillingen resultatet av et registreringsprosjekt omkring trebåtbygging i Aust-Agder, som ble satt igang høsten 1996 som et forprosjekt til Kulturminneåret -97.

Aust-Agder Kulturvernråd

Kulturvernorganisasjoner i fylket har ønsket å rette oppmerksomheten mot båtbyggertradisjonen vår. Aust-Agder har trolig de sterkeste tradisjonene i landet når det gjelder småbåtbygging i tre, og det er viktig å registrere både båttyper, båtbuer og lokal kompetanse.

I fjor høst fikk det nystiftede Aust-Agder Kulturvernråd midler fra Riksantikvaren og Fylkeskommunen til å registrere det som er av de gamle båtbuene i fylket. Med på prosjektet var Fortidsminneforeningen, Agder Historielag, Agder Kystlag, Museumslaget, Agder Husflidslag og Ekstrand/Boy Leslie. Registreringen skulle omfatte småbåtbygging fra århundreskiftet fram til de første plastbåtene på 1960-tallet, med fotodokumentasjon og kartlegging av kildestoff. Prosjektgruppa la også opp til tettere samarbeid mellom de medvirkende organisasjonene, med tanke på konkrete tiltak i Kulturvernåret -97.

«Livet i båtbua»

Prosjektrapporten ble kalt «Livet i båtbua – et kaldt arbeid med bandsag og stut». Tittelen antyder prosjektets innfallsvinkel: Vi er interessert i båter og bygninger, men enda mer i menneskene som skapte disse vakre båtene inne i vaklevorne og iskalde buer, og med svært enkle hjelpemidler. Hvordan klarte de å bygge opp så sterke fagmiljø, i små bygder, ofte kilometervis fra sjøen og uten kapital i ryggen?

Det ble registrert 296 lokaliteter der det ble bygd båter eller produsert utstyr til båter, som årer, øsekar o.l. Rundt 150 av bygningene er stadig intakte. Svært mange er i sterkt forfall, mens andre er ombygd til verksted, garasje eller hytte.

På 15 lokaliteter ble det funnet trebåtbygging høsten 1996, med i underkant av 30 profesjonelle trebåtbyggere, foruten interesserte pensjonister og andre, som bygger en båt eller to i året.

Kulturminneåret -97

Over 1000 sider kildestoff er innsamlet, og hele materialet vil bli tilgjengelig for interesserte på Aust-Agder-Arkivet i Arendal. I år er prosjektet fulgt opp på flere måter. 237 gamle båtbyggerbilder er samlet inn til et eget fotoarkiv om båtbygging. Noen av disse ble vist på en utstilling om bord i Boy Leslie under Kulturminnestafetten i september, mens et større antall kan sees på båtutstillingen på Aust-Agder-Museet. Og nå kan altså Aust-Agder Kulturvernråd presentere prosjektet i bokform: «Livet i båtbua».

Med bakgrunn i kartleggingsarbeidet anbefalte også Kulturvernrådet tre restaureringsprosjekt i fylket. En ønsker å kanalisere midler fra Riksantikvar og Fylkeskommune til tre særlig interessante båtbuer på Moen ved Risør, på Asdal i Arendal og på Skiftenes i Grimstad.

Hvorfor akkurat her?

I det meste av Aust-Agder har småbåter i generasjoner vært en del av folks hverdag, til fiske, til transport av gods eller folk, eller til rent fritidsbruk. Derfor er det litt uventet å finne så store forskjeller mellom kommunene når det gjelder selve byggingen av båtene. Tallmessig ligger Grimstad på toppen, med 125 registrerte lokaliteter. Arendal med sine 94, har flere storprodusenter, særlig på Tromøya, Hisøya og nederst ved Nidelva. Risør er den ubestridte skøytekommunen, med høy kompetanse på større fartøyer fremdeles, mens det er funnet overraskende lite trebåtbygging i kystkommuner som Lillesand, Tvedestrand og østre del av storkommunen Arendal.

Hele 190 av 296 lokaliteter ligger fra to til 20 km fra sjøen og de fleste kundene. Et overraskende høyt tall. At større fartøyer måtte bygges ved sjøen, virker selvsagt, skjønt en kjenner historier om store fartøyer til Danmarksfarten bygd 3–4 km oppe i landet. Men når det gjelder mindre båter, ser det ikke ut til at det betyr så mye hvor en båt bygges, så lenge det ikke er mer enn en dags transport til kunden med hest og vogn. Altså kunne en båtbygger bo opptil 20 km oppe i landet, og stadig levere båter ved kai i Arendal eller Grimstad.

Nidelva

Når en ser på lokaliseringen av disse «bondebyggerne» i innlandet, bodde de aller fleste nær Nidelva: Asdal, Lindtveit, Kroken, Skiftenes, Løddesøl, Rise, Tresnes. Elva var transportvei for tømmer, energikilde for sagbruk, men bare i en viss grad transportvei for ferdige båter. Litt underlig kunne det nok virke når båtbyggere fra Nævisdal kom med hest, kjerre og 2–3 prammer på vei til torvet i Arendal, og tok hele lasset på ferga over elva ved Furre. Men elva var ingen løsning på deres transportproblem, for hva skulle de ved Rykene? Ikke kunne de slippe båten ned fossen. Riktignok kunne de leie hest og mann fra Rykene, men hvem hadde råd til slikt?

Når en spør folk hvorfor de har bygd båter «akkurat her», svarer de fleste at gårdene var for små til å fø en familie. Båtbyggingen ble drevet i vinterhalvåret, da det ikke var så travelt på jorda. Allerede Eilert Sundt gjør denne observasjonen, da han i 1867 besøker en del båtbyggere i opplandet av Grimstad og Arendal. Han kalkulerer at det blir produsert rundt 1000 båter årlig, av rundt 40 båtbyggere, og at folk «sysle med Baadarbeidet i Mellemstunder», altså som «rigtigt Husflidsarbeide».

Langs kysten ved Lillesand, i Eide, på Tromøya, i Flosta, Tvedestrand og Dypvåg, var det vanlig å kombinere småbruk med fiske eller sjøfart, og kanskje arbeidsreiser til Amerika. Gårdene er ikke særlig større på Kroken, Lindtveit og Nævisdal. Her ble det altså båtbygginga som sikret levebrødet for småbøndene. Det vokste fram en kompetanse generasjoner, og ungguttene fullgod opplæring hos sin egen far, eller på nabogården.

Byggeteknikk

Materialet vi har fått inn gir et godt bilde av trebåtbyggeren: Han er flink til å klare seg med få og primitive redskaper, og skaper samtidig vakre og varige skrog. Fram til siste verdenskrig klarte de fleste seg uten en eneste elektrisk maskin! Alt ble gjort for hånd, og det var livsviktig med skarpt verktøy. Det meste laget båtbyggeren selv, og holdt det i perfekt stand.

Veteranene snakker mye om «å ha øye for linjer», og at båten skal få «et godt løp». Når en klinkbygger sjekter og prammer, settes jo spantene på etter hvert, og etter båtbyggerens skjønn. Noen få jobbet uten maler i det hele tatt, mens de fleste brukte iallfall en midtmal. Når en kan bygge så harmoniske båter på øyemål, skjønner en følgende replikk fra en veteran:

– Du kan greit omskolere en båtbygger til snekker. Men det går aldri den andre veien!

Steamingen var viktig når de bygde sjekter. Med god steam kunne du forme borda som du ville. Spant ble gjerne steamet og bøyd om kvelden og festet over natta, så de kjølnet til morgenen. Det var tungt å bøye eikespant, og det gjaldt å finne mange sjølgrodde spant. Etter krigen ble det vanlig med bandsag, sirkelsag og maskinhøvel, og det ble kobberklink å få kjøpt.

Da ble naturlig nok produktiviteten større, og fra denne hektiske perioden verserer det en del historier om raske båtbyggere, som f.eks. Hagbart Torgrimsen på Skiftenes. Han fikk spørsmål fra Jørgensen og Vik i Grimstad om å bygge en 24 fots livbåt til en tanker som skulle ut av havna noen dager senere. Hagbart og gjengen hans hadde den store livbåten ferdig på to og en halv dag!

Dette er den første av tre artikler der Hans Roald Hanssen tar for seg båtbyggertradisjonene i Aust-Agder i forbindelse med Kulturminneåret 1997.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen: Hans Roald Hanssen: Livet i båtbua. 
Trebåtbygging i Aust-Agder på 1900-tallet. Aust-Agder kulturvernråd, 1997. (Ref.)