Finn en helleristning i Aust-Agder

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 27. juni 1997

I landet vårt vet vi om 1100 lokaliteter med kjente helleristninger. Lokalitetene er svært forskjellige i størrelse – de kan variere fra en eller to til mange hundre figurer. I alt har man registrert nærmere 32.000 figurer.

Men ingen helleristninger er hittil funnet i Aust-Agder. Finnes ikke denne typen fornminner her – eller er forklaringen at de rett og slett enda ikke er oppdaget? Det er rart om helleristninger ikke skulle finnes også i vårt fylke. Trolig er det er et spørsmål om tid – at det observante mennesket er på rett sted med riktig belysning.

Helleristningene deles vanligvis i to hovedgrupper etter motiv og lokalisering: Jordbruksristninger og veideristninger. Yngst er de såkalte jordbruksristninger – som man antar er laget i bronsealderen. Motivene synes å være knyttet til fruktbarhetskultus. Motivkretsen er mangfoldig: Skip, menneskefigurer, husdyr, våpen, visse redskaper og geometriske figurer er ofte forekommende, og disse risningene finnes ofte på store svaberg i åkerlandskapet. På Agder finner vi slike ristninger på Lista – så i Vest-Agder har de sine helleristninger. I Østfold og Bohuslen er jordbruksristningene svært tallrike. Veideristningene med dyremotiv er eldre – man antar at de fleste er fra yngre steinalder. De avbildede dyrene er oftest rein, hjort, elg, hval og kveite. Særlig mange veideristninger finner vi på Vestlandet og i Nord-Norge. Altas store severdighet er stedets Store helleristningsfelt som står på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner i verdensformat. Mindre kjent er helleristningsfeltet med ei stor kveite og mange elger midt i et boligområde i Drammen by. I våre nabofylker finnes malte dyrefigurer på stupbratte fjellvegger – ved Nisser i Telemark og i Spind ved Farsund i Vest-Agder.

Helleristninger finnes ofte ved rene tilfeldigheter. Det kan være et tre som blåser over ende på en slik måte at svaberget blottlegges. En slik ren fjellside, uten lav, røtter og jord er et godt utgangspunkt for å se etter helleristninger, skulle belysningen være korrekt – plutselig kommer figurene fram på fjellveggen!

Men helleristninger kan også oppdages av folk med teft og øye for det de leter etter. Vår lille historie handler om en dame med teft for hvalfigurer på fjell!

På Averøya på Nordmøre har man i over 30 år kjent til ett helleristningsfelt med en flokk hvaler – vågehval eller staurhval. Søbstadklubben heter stedet som ligger rett ut mot Atlanterhavet et stykke nordøst for Hustadvika.

Dyrene er tatt på kornet i elegante bevegelser – den som har sett hval i bevegelse skjønner hva jeg mener. Kunstneren har observert dyrene i sitt rette element og hugget bildet av dem fast i fjellveggen. Helleristningene er neppe laget blott til lyst for øyet eller i ren skaperglede. Hvorfor de ble laget får vi aldri vite. Men vi kan undre oss og ikke minst glede oss over kunstverket.

Risningene med hvalmotivet er lokalisert til foten av en bergknaus ut mot havet. I dag ligger stedet 12–15 meter over dagens havflate. For 6.000 år siden antar man at havet sto om lag 10 meter høyere, og helleristningene lå ganske nær vannflaten. Hvalene kunne trolig svømme rett forbi og beundre bildene på fjellveggen. Fangstfolk i båt kunne også beundre bildene.

Helleristningen på Søbstadklubben er ofte søkt av interesserte – og sommeren 1992 var Frida Røsand på stedet for første gang. Hun bor et annet sted på øya. Da hun noen dager seinere var ute og fisket så hun trolig på landskapet omkring seg med nye øyne. Hun la merke til en bergflate som minnet om risningsberget på Substad. Hun gikk i land, tok seg opp til bergflaten – og sto med ett foran flere helleristninger! Motivet var også her to hvaler i tillegg til flere andre dyr. Reinsdyr, elg eller fabeldyr – arkeolog og helleristningsforsker Kalle Sognnes ved Vitenskapsmuseet i Trondheim er ikke sikker i sin tolking av alle disse landdyrene. En merkelig geometrisk figur – et tilnærmet kvadrat med sikk-sakk-linjer er funnet på begge helleristningslokalitetene på Averøya.

Helleristningene på Averøya er trolig laget i yngre steinalder, for mellom 3.500 og 6.000 år siden. Fiske og fangst var trolig det folk levde av, og de flyttet trolig omkring etter byttedyrene sine ulike tider av året. Men hvorfor risset de bilder i fjell?

Norske helleristningsforskere har lenge ment at veideristningene er laget som en form for jaktmagi, et hjelpemiddel jegeren benyttet seg av for å skaffe seg og sine jaktlykke. Kanskje steinaldermannen trodde dyrene oppsøkte et sted der de fant sitt eget bilde.

Helleristninger og liknende figurer malt på berg finnes over hele verden, ifølge Kalle Sognnes. I Australia er tradisjonen fremdeles levende. Der lever mennesker som lager slike bilder i dag og har et forhold til dem. Bildene forklares på den måten at de er knyttet til forestillinger om menneskenes og verdens skapelse. Sognnes antyder at hvalfigurene kan være illustrasjoner til fortellingen om den gang verden ble skapt av en hval.

Systematiske studier av motivene og hvordan helleristningene er plassert i landskapet kan kanskje gi oss tolkinger av dem som går ut over rene gjettinger. Det er f.eks. innlysende at helleristningene er laget for vare. Det ble investert stor arbeidsinnsats for å lage dem. Et øyeblikksbilde derimot kunne de tegne i sanden. Det var sjelden man laget helleristninger. Kanskje man hugget bilder i berget i spesielt kritiske situasjoner.

Helleristningene var knyttet til ritualer, mener Sognnes, trolig var det magiske ritualer man tydde til i kritiske situasjoner.

De ennå uoppdagede helleristningene i Aust-Agder ligger kanskje der under mose og lav, mer eller mindre skjult bak krattskogen. De venter på sine finnere. Ha øynene med deg. Tenk om du i kulturminnearet 1997 kan finne Aust-Agders første kjente helleristning!

Helleristninger er lettest å oppdage når sollyset faller parallelt med berget og skaper skyggevirkning. Velegnet belysning blir det ofte med lavt solskinn på ettermiddagen vår og høst. Når skyggen igjen faller over berget kan figurene forsvinne helt eller delvis.

Men husk at helleristninger er automatisk fredede kulturminner som ingen har lov å skade. Det er f.eks. ikke tillatt å påføre farge for å gjøre helleristninger tydeligere.

(Kilde: Kalle Sognnes: Helleristningene på Averøya. Årbok for Nordmøre Museum, 1996)