Gjerstads forrige kirke og kirkegård

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 25. april 1997

I Gjerstad har det opp gjennom tidene stått 3 kirker. Om den første vet vi svært lite. En gang på 1400-tallet ble setet for presten flyttet fra Søndeled til Gjerstad. Det antas at den første kirka i Gjerstad ble reist i den forbindelse. Det er imidlertid nokså bemerkelsesverdig at det ble reist ei ny kirke i nedgangstidene etter svartedauden. Kanskje bør man holde muligheten åpen for at den første kirka i Gjerstad kan være reist allerede før 1350.

Kirken ned i Grunden

På begynnelsen av 1700-tallet var imidlertid denne kirka preget av forfall, og den var blitt for lita for den voksende befolkningen. Forordningen av 13. august 1734 påla kirkeeierne (allmuen i bygda) å holde kirkene i forsvarlig stand. Allmuen ville helst gjøre de nødvendige reparasjoner på den gamle, men presten, Peder Olsen Horster, ivret for å bygge ny. Med kraftig stemme tilkjennega han sitt syn fra prekestolen: «Kirken skal ned i Grunden». Det ble som Horster ville. Den gamle kirka ble revet. Mens den nye ble reist foregikk gudstjenestene på det såkalte Skauteberget like ved, der degnestolen ble satt opp som prekestol under et provisorisk tak. Skauteberget var der kvinnene tok av seg skautet før de gikk inn i kirka.

Det tok imidlertid lang tid før den nye kirka sto ferdig. Den ble påbegynt i 1737, men så seint som i 1756, da Lars Eskildsen kom som sogneprest til Gjerstad, sto kirka uten innredning og uten tårn og bordkledning utvendig. Det ble nå samlet inn 1200 riksdaler til fullføring av kirka. Da dette ikke var nok, ble det utlignet ytterligere 500 riksdaler. Kirka ble nå innredet med tak (loft), stolsteder (kirkebenker), prekestol og lukkede stoler (pulpitur) for presten og hans familie, og for offiserer i bygda. Vegger, tak og stoler ble malt av Anders Maler, som også utsmykket kirka med 31 bilder av profeter og apostler i speilfeltene på galleriets brystvern. Prekestolen var «forsynt med Snitværk og Udskjæringer, der i Speilværket viste Brystbillederne af de 4 Evangelister». Døpefonten, «fuld av Snittverk», ble gitt av Samuel Stub, sogneprest i Risør. Speilfeltene i gallerifrontene finnes i dag bevart på Norsk Folkemuseum.

I 1764 ble tårnet til kirka bygd av byggmester Lars Albretsen Øvernes fra Holt. Det Var Lars Albretsen som bygde om Søndeled kirke til korskirke i 1768. I tårnet ble først den gamle kirkeklokka fra den første kirka hengt opp. Dessuten ble det bestilt en ny fra Amsterdam, støpt av Jacob Rendler. Ifølge John Aas kostet tårnbygget 400 riksdaler, og den nye klokka med de nødvendige arrangementer like mye. Klokka har to inskripsjoner. Øverst står det: «Soli Deo Gloria. Durchs Feuer bin ich geflossen. Jacob Rendler hat mich gegossen». Nederst står det: «Da Gaven godvillig, ble samlet heel billig wed Lars Eschildsen, kom jeg just for Dagen af Ilden udtagen, til Gjerrestad hen. I Taarnet jeg sæddes, som nye der indrettes. Gid længe maae staae, saa skal jeg naar røres min runde Krop høres, min Lyd viidt skal gaae. Anno 1762». Klokka henger i dag fortsatt i Gjerstads siste kirke, innviet i 1848. Den gamle kirkeklokka henger der også, men i omstøpt form, utført av Knud Bøgersen Riise i 1839.

Her er Skov nok

Imidlertid gikk det ikke mange år før denne kirka også var blitt for lita. I 1801 var innbyggertallet i Gjerstad kommet opp i 1306 (1769:1041), og det steg stadig. Det ble foreslått å bygge nytt galleri i koret og å bygge på kirka i lengda. Ingen av disse løsningene var gode. I 1827 foreslo John Aas at kirka skulle bygges ut i bredda, slik at den fikk to sideskip i tillegg til hovedskipet. Dette ville øke kapasiteten fra 389 personer til 818. Problemet var imidlertid at grunnforholdene rundt kirka ikke var gode. Dessuten ville påbyggingen gå på bekostning av kirkegarden, og den var for liten allerede. I 1827 holdt biskop Johan Storm Munch visitas i Gjerstad. Han forlangte at det skulle bygges ny kirke, og som han sa idet han på åsene omkring: «Her er Skov nok». Og slik ble det. Den nye, og så langt siste kirka i Gjerstad, ble reist i årene 1844‒48 i nygotisk stil, tegnet av arkitekt Christian Henrik Grosch, og reist av Lars Rasmusen Listøl fra Gjerstad.

Som så ofte ellers er mye av kunnskapen om den gamle kirka bevart gjennom det planleggingsarbeidet som ble utført for skaffe bygda en mer tidsmessig kirke. John Aas foretok oppmålinger av den gamle kirka utvendig og innvendig og tegnet skisser som viser bygningens hovedform og arrangementet av innredningen. Dessuten står han som mester for en akvarell fra 1826 som viser kirka med kirkegården og Gjerstadstranda med Gjerstadvannet i forgrunnen. Samlet gir dette gode kunnskaper om den gamle kirka som måtte vike for den nye i 1840-årene.

Kirka bygd i årene etter 1737 var ei langkirke med (fra vest) tårn, hovedskip, kor og sakresti. Kirkas totale lengde var 106 fot og hovedskipets bredde var 31 fot. Skipet var innredet med 14 doble stolrekker. I den vestre og nordre delen av skipet var det bygd gallerier. Prekestolen sto i skipets sydøstre hjørne. I koret var alteret flankert av prestens og klokkerens stoler lengst mot øst. Døpefonten sto ved korets nordvegg, mens brudefolk ble benket ved sydveggen. Korskillet besto av 4 stolper «hvorpaa Løvverket og Buerne over Sangstokken hviler». I sakristiet sto den gamle skriftestolen, «der ei mere bruges».

Det er ikke riktig, som Andreas Faye skriver i Gjerstads Præstegjeld og Præster, at den gamle kirka var forfallen. Tvert imot. Slik skriver John Aas i 1827: «Kirken ... er ved godt Forsyn meget godt conserveret og har tæt Tag og gode Vægger, samt ansees af Kyndige for at være vel bygget». Allmuen var, for å spare utgiftene, mest stemt for å holde den gamle kirka. Men som så ofte ellers, også i vår moderne tid, var det i samtida vanskelig å finne tilfredsstillende løsninger for tilpassing av det gamle byggverket til den nye tids krav.

Kirkegården

Etter at den nye kirka var tatt i bruk i 1848 ble det også anlagt ny kirkegård. Fra 1849 finnes det en planskisse tegnet av John Aas. Den viser hvordan den nye kirkegården var tenkt plassert i forhold til den nye kirka og almuestaua. På denne skissa lot han «med Rødkridt betegne det nærværende Gamle». Igjen er det altså planene om det nye som forteller oss om det gamle. Skissa viser oss blant annet at den gamle veien løp skrått over den nåværende kirkegården og på østsida av nåværende kirke. Omkring 100 meter rett syd for den nye kirka lå den gamle langskipede kirka i retning øst-vest, slik kirkene skulle ligge. Kirkegården rundt var anlagt i en tilnærmet trapesform, men vinklet noe grader mer i sydøstlig-nordvestlig retning. Den gamle kirka lå i den nordre delen av kirkegården.

Da den første kirka ble revet i 1730-årene og erstattet med ny, måtte de kirkelige handlinger dels foregå utendørs og med alteret i et provisorium, dels i prestegården. Det må bety at middelalderkirka sto der, eller omtrent der, den andre ble reist. Kirkegården lå i en helning ned fra kirka med en 3 alen høy steinmur lengst syd. Kirkegården ble utvidet ved at det ble anlagt en ny steinmur utforbi den gamle og området fylt opp med sand. Mye tyder altså på at vi her egentlig har å gjøre med den gamle kirkegården fra middelalderen. Det er derfor all grunn til være oppmerksom på hva som kan dukke opp når det graves på kirkegården.

Prestestranda

Hit til Gjerstad kirke har folk fore enten de skulle til gudstjeneste, dåp, vigsel eller til gravlegging. Veien, som på John Aas' skisse fra 1848 er tegnet inn med «Rødkridt», gikk hit opp fra Gjerstadstranda, dit folk i uminnelige tider har rodd sommerstid eller kommet over isen med hest vinterstid. Ved Gjerstadstranda lå det en husmannsplass under prestegården. Også den ble kalt for Gjerstadstranda. I 1799 inngikk Beint Jensen Løyte husmannskontrakt med presten, som da var Hans Mathias Abel. Kontrakten inneholder en rekke bestemmelser som regulerte prestens og husmannens rettigheter og plikter.

To av disse er særlig interessante sett i sammenheng med plassens beliggenhet under prestegarden og tett ved en viktig samferdselsåre. I punkt 1) heter det: «Brendeviin maae han ej selge og som Hans Kongl. Majestets Forordning det forbyder, er han ej allene derefter Straffældig, men uden videre Lov og Dom bør han fra Huusene og Pladset bortvige». I punkt 2) heter det: «Pladset nyder han i det vide og bredde som afdøde Ulvil og Gunstein (tidligere plassfolk) det har brugt og tilladt maae det være, om han vil, at holde Pramme for at leie bort». Husmannskontrakten forteller altså om to viktige og nødvendige ting som måtte være tilgjengelig når man skulle ferdes på Gjerstadvannet; pram og brennevin. Men når folk skulle til kirke var nok presten lite begeistret for bruk av det siste.