Hvor ble det av jomfru Schrøders hus?

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 11. juli 1997

Dette er en etterlysning: Hvor ble det av jomfru Schrøders hus på Tyholmen? Og hvor kom hennes foreldre fra? Frithjof Foss skriver i Arendals Byes Historie at Johan Hansen (skipsassuransekasserer) kjøpte huset av jomfru Schrøder og lot det nedrive (i 1868). Men gjorde han det?

Jomfru Schrøders hus (matr.nr. 271) lå der Kirkebakken gjør en 90 graders sving opp mot gymnaset. Det sydøstre hjørnet av bygningen lå bare 2 meter fra huset på den andre siden av gata (Thoschlags hus, matr.nr. 270). I en blyanttegning av Christian Poppe, som viser byen omkring 1850 sett fra Fløyheien, leter vi forgjeves etter jomfru Schrøders hus. Men tegningen viser et åpent område med hagemur nettopp der huset skulle ha ligget (jfr. pil på illustrasjon).

Nedre Tyholmen ble bebygd i løpet av 1600-tallet. Etter hvert trakk bebyggelsen seg rundt Tyholmen og opp i høyden. Enkelte av nabohusene til jomfru Schrøders hus kan følges tilbake til første halvdel av 1700-tallet. Når jomfruens hus ble bygd vet vi ikke. Men i 1710 fikk Johanne Nielsdatter Høeg, enke etter John Ellefsen, festebrev på denne eiendommen, «hvorpaa hendes iboende Huse er opbygt». Men vi vet ikke om dette er det samme huset som jomfru Schrøder bodde i på 1800-tallet. Den første branntaksten fra 1765 tyder imidlertid på det. Den beskriver huset som gammelt, men i god stand.

Jomfru Schrøders hus skiftet stadig eier. I løpet av 1700-tallet hadde huset minst 11 eiere. Fire av disse var riktignok på rekke og rad gift med Johanne Nielsdatter Høeg, så det er vel riktig som Foss skriver: «John Ellefsens «Efterleverske» maa enten selv have været en indtagende Kvinde, eller ogsaa maa hendes Hus have været en fristende Medgift». I 1801 kjøpte Johannes Schrøder huset. Han kom fra Danmark i desember 1797 og ble ansatt som undertollbetjent i tolletaten. I 1798 giftet han seg med Anne Marie Pedersdatter Brodrup i Holt kirke. Også hun kom fra Danmark. De fikk fire barn, hvorav to vokste opp, nemlig Elisabeth Sophie, som forble boende i Arendal som jomfru, og broren Bendix Wahl, som ble fogd i Nordhordland og Voss og senere rådmann i Bergen.

Til tross for nokså intens ettersøkning har det ikke lyktes å finne Johannes Schrøders og Anne Maries Brodrups forfedre i Danmark. Nøkkelen til dette problemet kan faktisk ligge i Holt. Forloverne til Johannes og Anne Marie var ifølge kirkeboken «Hr. Lieut. Lind og Hr. Rørbye». Hr. Rørby må være dansken Søren Rørbye, som var skoleholder på Nes Jernverk frem til 1799, da han ble avsatt av Jacob Aall som et ledd i dennes tiltak for å ruste opp verksskolen. Teorien er at Anne Marie var tjenestepike på jernverket (eller muligens i Tvedestrand), og at det var naturlig for henne å henvende seg til en landsmann og en kjent person i området når hun skulle finne sin forlover til giftemålet.

Johannes Schrøder døde i 1840 og Anne Marie i 1841. Elisabeth Sophie arvet huset, og nå var det at betegnelsen jomfru Schrøders hus ble tatt i bruk. I 1867, da Elisabeth Sophie var blitt 62 år gammel, fant hun at tida var inne til å trygge sin alderdom. Hun solgte da hus og eiendom til sjøassuransekasserer Johan Hansen (senere direktør i Arendals Skibsassuranseforening), som eide nabobygningen der senere Norges Bank holdt til og som nå eies av Sparebanken Sør.

Kjøpesummen ble «ansat til en antagelig Verdi af 1000 Spdr» og skulle betales med 200 speciedaler kontant, «og iøvrigt oppebærer jeg af Hr. Hansen og Hustrue, fra nu af og fremetter saalenge jeg lever aarlig til mit Underhold m.v. 60 – sexti – Speciedaler». Jomfru Schrøder skulle livet ut ha full disposisjonsrett over huset og deler av hagen. Skremt av den store bybrannen i 1863 ble følgende passus tatt inn i kontrakten: «Skulde Huset tilintetgjøres ved Ildebrand udredes til mig som Vederlag for Huusleie et Beløb 40 – firti – Speciedaler aarlig». Men jomfru Schrøder fikk ikke nyte sitt otium. Hun døde allerede i februar året etter (1868) av «den grasserende Koppesygdom». Assuransekassereren hadde dermed gjort en god forretning. Huset og eiendommen til en verdi av 1000 speciedaler var blitt hans for bare 260 speciedaler.

Nå er det husets videre skjebne bestemmes. I et brev datert 28. april 1868 til byfogd Vetlesen, undertegnet av 16 beboere på Tyholmen, ber disse om «at benytte den ved Bortflyttelsen af Jfr. Schrøders Huus givne Anledning til at faa Adgangen til Øvre Tyholmen regulert paa en saavel for det Almene som specielt for Beboerne tilfredsstillende Maaede.» Assuransekassereren sa seg villig til å avgi grunn vederlagsfritt til formålet, og byens myndigheter må ha vært interessert i å bedre adkomsten til Øvre Tyholmen, ikke minst ut fra brannsikkerhetsmessige årsaker.

Det store spørsmålet her er imidlertid: Hva ligger i formuleringen «den ved Bortflyttelsen af Jfr. Schrøders Huus»? Altså: Ble huset revet, eller ble det bortflyttet for å bli satt opp et annet sted, og når skjedde i så fall det? På denne tida var det helt vanlig å «demontere» hus, flytte dem og bygge dem opp på nytt et annet sted. Den store bybrannen i 1863 hadde ført til en prekær mangel på boliger. I juli 1868 ble byen herjet av en ny storbrann. I denne situasjonen virker det lite logisk at en bygning bare rives uten at den helt eller delvis føres opp på et nytt sted, fortrinnsvis innenfor byens grenser. Formuleringen «ved Bortflyttelsen» bygger opp under en slik teori.

Etterlysningen er altså denne: Er det noen som har bevart kunnskap eller tradisjon om at familiens eller naboens hus visstnok en gang for lenge siden egentlig skal ha stått på Tyholmen i Arendal? Dette er selvsagt som å lete etter nåla i høystakken – men nåla kan finnes der. Og dessuten: Finnes det i Holt eller Tvedestrand, eller noe annet sted, kunnskap om navnet Brodrup? Resultatet av denne etterlysningen – og en mer omfattende historie om hvordan et ukjent hus på Tyholmen, revet i 1868, nokså detaljert kan rekonstrueres – skal jeg fortelle mer om i Arendal Historielags årsskrift «Sånn var det».