Kulissene fra Comediehuset

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 30. januar 1997

Foranlediget av et intervju i Aftenposten med avtroppende museumsbestyrer i Halden Elisabeth Seip 6. januar, har Agderposten bragt en orientering v/ Didi Grimsgaard om Aust-Agder-Museets store samling av kulisser fra Comediehuset på Tyholmen, og nå senest 9. januar en ytring fra Arendal kommunes kultursjef Knut Nordbø.

Som kjent forærte Arendals Dramatiske Selskab hele samlingen av kulisser, dekorasjoner, interiørdetaljer og møbler til Aust-Agder-Museet da teaterbygningen ble ryddet for løsøre ved rivningen i 1953-54.

Bygningen ble oppmålt og interiøret fotografert, og vitale deler av teatersalongens utstyr som proscenium, kuppel, lysekrone, balkongfront tatt vare på med tanke på en fremtidig full gjenoppføring av scene og salong i forbindelse med museets nybygg på Langsæ, som kom i gang i 1956-57.

Men disse planer ble beskåret på grunn av trang økonomi. og teaterdelen utskutt i det uvisse, hvor den befinner seg fortsatt.

Kulissesamlingen ble i 1970-årene tatt frem fra sitt magasin i et skur på gårdsplassen, gjennomgått og katalogisert. Det kom for en dag at den var i ytterst mislig forfatning og trengte til snarlig konservering og restaurering for å kunne reddes fra full ødeleggelse.

Takket være bevilgning fra Norsk Kulturråd ble den sendt ned til Kirke- og konserveringsverkstedet i Grønbæk på Jylland. Der tok konservator dr. Thomas Bulligner og hans team seg av hele samlingen. Det ble lappet hull, festet limfarger, skiftet blindrammer, dublert lerreter osv. så de rundt 100 enhetene ble sikret en fortsatt eksistens.

Men Aust-Agder-Museet manglet fortsatt et tilfredsstillende magasinlokale for samlingen. Etter fullført konservering var derfor den eneste muligheten å takke ja til Fredrikshalds Theaters/Haldens Minders Museums tilbud om gratis oppbevaring i tørre, tilnærmet brannsikre lokaler i Haldens gamle fengsel. Dette var ment som en midlertidig ordning, enten til Aust-Agder-Museet selv skaffet seg et egnet lokale hjemme, eller til Halden kommune innfridde sitt løfte til konservator Vidar Parmer, og skaffet Halden et tipp topp moderne, stort kulissemagasin, som også skulle romme Fredrikshalds Theaters egen samling. Den er av omtrent samme størrelse som Arendals, men var dengang og er fremdeles livsfarlig oppbevart. Kulissene ligger sammenstuet oppå hinannen – flatt – under scenegulvet i det gamle og brannutsatte teatret.

Det er med andre ord ikke Comediehusets kulisser som er i en betenkelig bevaringssituasjon. Det er Haldens egne kulisser som er helt uforsvarlig oppbevart.

Det aller farligste for Haldens egne kulisser er naturligvis om det skulle bli brann. Minst like ille er det hvis teatrets sprinkleranlegg skulle bli utløst enten ved en feil eller ved et branntilløp, for da vil vannet ødelegge limfargene på kulissene, og alt gå fløyten.

Derfor går nå Elisabeth Seip inn for at sentrale kulturvernmyndigheter i Norge må skaffe både Haldens og Arendals kulisser et spesialbygget lokale som innebærer at kulissene kan oppbevares stående, ikke liggende, og være sikret betryggende klimakontroll, brann- og vannskadesikring, vel å merke slik at samlingen uten slitasje kan studeres.

Haldens og Arendals kulisser er de eneste vi har bevart i Norge fra tiden ca. 1800 til ca. 1910. De har derfor nasjonal betydning for norsk teaterhistorie.

I Halden vil hele samlingen inngå i en helhet med det fantastiske teatret fra 1830-årene, som står bevart uforandret som det eneste i Norge. (Danmark har bevart Rønne Teater på Bornholm og det gamle Helsingørs Teater, som nå er i Den gamle By i Århus, men der er få kulisser.)

Og jeg må nok innrømme at i en slik sammenheng, i et stort, profesjonelt teatermuseum i Halden tilknyttet teatret der, vil de arendalske kulissene bli av betydelig større kulturhistorisk betydning og relevans, enn om de blir tilbakeført til et lukket kulissemagasin ved Aust-Agder-Museet.

Samtidig må det være helt klart at å benytte disse snart 200 år gamle klenodiene til bruk på scenen ved forestillinger, la oss si av Arendals Dramatiske Selskab, aldri overhodet vil komme på tale. Dertil er materialet for skjørt og fragilt, risikoen for skader og full ødeleggelse altfor stor.

Derfor vil, som Seip sier, kopier av originalkulissene være den eneste farbare vei. Med nøyaktige kopier, brukt i et gjenoppført teaterbygg i Arendal der også «relikviene» fra salongen kommer inn på sine plasser, kan dermed Arendals ønsker og behov for å knytte tråden tilbake til storhetstiden 1811-1911 bli realisert.

Det gjelder da bare å finne en brukbar tomt til det «nye» gamle Comediehuset. Tomten på Teaterplassen er jo fortsatt ubebygget. Dette forutsetter også at eksteriøret blir gjenoppført slik det var i 1911.

Skal derimot Comediehusets scene og salong integreres i et lenge etterlengtet konsert- og teaterbygg i Arendal, vil kanskje utsikten til å ha saken i havn til jubileet for Comediehuset i 2011 være tvilsom?

Til slutt, ad Knut Nordbøs forslag om en utstilling i Bomuldsfabrikken i 1998:

Dette forslaget er etter min oppfatning urealistisk av flere grunner.

Å frakte storparten av Aust-Agder-Museets kulissesamling på rundt 100 enheter, mange i svære dimensjoner, fra deres nåværende trygge oppbevaring i magasinet i Halden til noen ukers utstilling i Arendal, og så tilbake igjen til Halden, vil for det første bli svært kostbart fordi gjenstandene krever fagmessig innpakking og frakt begge veier, ettersom disse tingene er så utrolig skjøre og sårbare. Bare ristingen under transporten vil resultere i store skader på de løse limfargelagene.

For det andre vil selve utstillingen antagelig ikke bli noen stor opplevelse for publikum. Uten særlige teaterhistoriske bakgrunnskunnskaper vil man ha vanskelig for å forstå hvordan en rekke løse dekorasjoner oppstilt bortover langs veggene, alle skjeve og skakke (fordi de er spesialtilpasset skrått scenegulv og falsk perspektiv innover i scenebildet), bestående av lerret eller strie med dryssende og avskallende lag med falmet og skjoldet limfarge, der en mangler avstanden og perspektivet fra tilskuerplass i salongen, er noe annet og mere enn det man ser som en samling ynkelige løse rester.

Kort sagt en kostbar skuffelse for alle parter.

Men mer avgjørende er det at en slik utstilling ganske enkelt ikke vil kunne forsvares fra eieren Aust-Agder-Museets synspunkt, ut fra det overordnede hensyn museets ledelse er nødt til å ta, nemlig til kulissesamlingens bevaring og fortsatte eksistens. Den tåler rett og slett ikke å flyttes, dersom flyttingen ikke betyr til en permanent, trygg oppbevaringsplass, som samtidig ivaretar hensynet til en kulturhistorisk relevant sammenheng.