Mannen fra Hauslabjoch

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 22. oktober 1997

Sensommeren 1991 ble det gjort et sensasjonelt arkeologisk funn på en isbre høyt oppe i Alpene, på grensen mellom Italia og Østerrike. En steinaldermann med klær og utstyr ble funnet i isen.

Han har lagt seg til å hvile rett ved siden av isbreen en gang for ca. 5200 år siden – men denne hvilestunden våknet han aldri opp fra. Han frøys i hjel. Noe katastrofalt hadde trolig hendt, kanskje han var drevet på flukt høyt opp i fjellene. Han hadde på seg skinnklær og en kappe knyttet av strå, og han bar med seg et pilekogger og et emne til bue. Dessuten hadde han øks av kopper, dolk av flint og en bæremeis. Med andre ord: En steinaldermann med fullt utstyr! Et enestående sensasjonelt funn som aldri er gjort tidligere. Her var funnforholdene nesten perfekte for bevaring av organisk materiale som tre, skinn, bark og fibrer – slikt materiale som arkeologene bare i helt spesielle tilfeller finner når de graver ut f.eks. en steinalderboplass. Blant de store sjeldenhetene er en flintdolk med skaft og slire. Vanligvis finner man bare selve dolken av flint, mens treskaft og annet organisk materiale er råtnet opp. Fordi dette funnet er så helt enestående i arkeologiens historie er dette funnet verdt å omtale også i «Nytt om gammelt».

Ismannen sovnet og døde et sted der terrenget danner en renne i fjellet, en renne som dannet et lite basseng fylt med is. Denne isen beveget seg ikke med isbreen, derfor fikk kroppen ligge på samme sted gjennom årtusenene. Trolig var stedet isfritt da han la seg ned mot en stein og døde for ca. 5200 år siden. Sommeren 1991 var det spesielt stor issmelting og kroppen kom fram fra isen og ble tilfeldigvis funnet.

Kroppen er konservert gjennom naturlig frysetørring i isbreen. Den er ikke bevart bokstavelig talt med hud og hår – for alle hår er slitt bort, både fra huden og fra pelskappen han hadde på seg. Steinaldermannens kropp er et interessant forskningsobjekt. Ryggen hans har enkle tatoveringer. Hodeskallen var trepanert – faktisk utførte man hjerneoperasjoner i steinalderen. Kroppen oppbevares nå i et spesielt fryserom i Innsbruck, under temperatur og fuktighet som er mest mulig ens med forholdene i isbreen. Bare for korte vitenskapelige undersøkelser taes han fram. En nordmann deltar i forskningen omkring ismannens kropp; nemlig Torstein Sjøvold som er professor i historisk osteologi (skjellettkunnskap) ved Stockholms universitet. Denne del av forskningen om ismannen har hittil ikke kommet særlig langt.

Gamle lik

Det er ikke helt uvanlig å finne gamle lik i isbreene i Alpene. Vanligvis er de noen år gamle; i enkelte tilfeller kan de være noen hundre år. Derfor trodde de første som hadde med funnet av steinaldermannen å gjøre at det dreide seg om et lik fra 1800-tallet, og de som skulle berge mannen og undersøke at det ikke var foregått noe kriminelt var ikke så forsiktige som en arkeolog ville vært. Men rettsmedisinerne ved Universitetet i Innsbruck fattet mistanke om at liket var eldre og kontaktet en arkeolog som kunne konstatere at det var en mann som i hvertfall var fra bronsealderen – men kanskje enda eldre. C14-dateringen viste at mannen var 5200 år gammel; det dreide seg altså om et menneske fra steinalderen. Det sensasjonelle funnet fikk store oppslag i pressen verden rundt. Det lille arkeologiske institutt ved Universitetet i Innsbruck fikk oppringinger fra hele kloden.

Ismannens bue er ikke ferdig og den gir derfor innblikk i hvordan man laget buer i steinalderen. Man kjenner også noen ferdige buer fra denne tiden. De er alltid avflatet i den retningen buen bøyes, og de har hakk som buestrengen kan festes i. Bueemnet er laget av barlind – et tre som vi også kjenner som det foretrukne til bueemner i andre sammenhenger. Armbrøstene som ble brukt til hvalfangst på Sotra ved Bergen så seint som på 1800-tallet var utstyrt med bue laget av barlind. Og på 15–1600-tallet ble det faktisk eksportert buer av barlind fra Tyrol til England – den engelske hær rustet opp! Bueemnet er 180 cm langt – faktisk 20 cm lengere enn mannen. Dessverre ble bueemnet brukket under den usakkyndige redningsaksjonen, før man visste hvilket enestående funn dette var.

Pilekoggeret hadde ismannen lagt fra seg fem meter fra der han døde, derfor ble det ikke oppdaget straks. Da det ble funnet skjønte man at funnet var spesielt og derfor ble det behandlet penere. Det består av en avlang skinnsekk som smalner noe nedover. Den er avstivet med en hasselkjepp for å holde formen. Pilekoggeret var delvis ødelagt, noen deler var revet av og funnomstendighetene gjør det mulig å fastslå at ødeleggelsen var skjedd allerede før mannen døde. Han bar de avrevne delene med seg og hadde derfor til hensikt å reparere pilekoggeret, må vi tro.

Pilekoggeret hadde også et innhold, nemlig to skyteferdige piler, tolv halvferdige piler eller pileskaft, et opprullet snøre, to sammenbundne sener og flere spisser fra hjortehorn. De fleste pilskaftene er laget av lange rette skudd fra filtkrossved – kjent som prydbusk i Norge. Først da folk fikk bedre verktøy i jernalderen begynte man å bruke hardere kjerneved til piler. Begge de to ferdige pilene har flintspisser, fint og presist utformet og med tange for feste i pilskaftet. Spissen er festet med bjørketjære av asfaltliknende konsistens som herdes når den avkjøles. Til slutt har man surret tynn tråd – laget av fibrer fra dyresener – omkring skaftenden. I bakre ende var pilen forsynt med tre styrefjær festet med bjørketjære og surret fast med tynn tråd av fibrer fra brennesle. I bakre ende hadde pilene et dypt hakk for buestrengen. Et av pilskaftene har til og med fingeravtrykk etter blodige hender.

Pilspisser av horn

Hornspissene i pilekoggeret var trolig råemner som ismannen tenkte å bruke til å lage piler – pilspisser av horn er også kjent fra steinalderen. Trolig var det slik at pilespisser av flint ble foretrukket, men at dette var et mer kostbart materiale som ismannen ikke hadde tilgang på i sin kritiske situasjon.

Senene som lå i pilkoggeret er trolig den lange akillessenen av ku eller hjort, skåret løs fra et nyslaktet dyr. Tar man enkeltfibrer ut fra en slik sene som er tørket og tvinner disse fibrene sammen får man en meget sterk tråd. De fleste sømmene i ismannens pelsklær var sydd med slik tråd. Han brukte også senetråd til å feste pilespissene og til å feste dolkeskaftet. Skulle senene brukes til ny buestreng? Eller skulle han bruke ei snor av lindebast som han også hadde i pilkoggeret – den hadde passelig lengde.

Ismannens øks er den eneste forhistoriske øks som er funnet komplett med skaft, økseblad og surring. Økseskaftet er laget av barlind og danner en krok i vinkelen mellom stamme og grein. Selve økseskaftet er tatt ut av stammen, mens en kraftig greinstump går ut fra dette skaftet og danner feste for øksebladet. Greinen er spaltet og klemmer øksebladet fast. Den spaltede greinen er surret hardt sammen med reimer av hud. Reimer av rå dyrehud som surres på i våt tilstand vil trekke seg sammen når de tørker og dermed sitte godt fast. Øksebladet er av kopper – et metall som ble brukt i Alpene i siste del av steinalderen fordi dette metallet er lett tilgjengelig i lokale forekomster der. Bladet er støpt, deretter bankes det ut en egg. Som lim og fugemasse mellom økseblad og økseskaft er brukt bjørketjære – limet som vi ser ismannen brukte til flere formål. Økseskaftet er elegant og sikkert utformet – og minner ganske mye om en moderne øks. Det er funnet økser med liknende skaft, men de har vært av eik eller ask.

Knivskaft av ask

Dolken er av flint og den har knivskaft av ask. Dolken er liten, totalt 12,8 cm lang, skaftet medregnet. Bladet har egg på begge sider, derfor sier vi dolk; en kniv har egg på bare en side. Skaftet er ikke særlig omhyggelig utformet. Ismannen bar dolken i slire ved høyre hofte, trolig festet i beltet. Sliren er flettet, trolig av lindebast. Den betegnes som et lite kunstverk i fletteteknikk og er en helt enestående gjenstand.

Retusjverktøyet skaffet arkeologene i Innsbruck hodebry. Redskapet er ikke sikkert bestemt, rett og slett fordi man ikke kjente denne type gjenstand fra før. Det dreier seg om et lite redskap som likner på en tømmermannsblyant og som rett og slett består av en utskåret list av et hjortehorn som er trykket inn i et stykke lindetre slik at bare litt av enden stikker ut, som en avrundet blyantspiss. Gjenstanden er bare 12 cm lang. Trolig ble den brukt til retusjering av flintegger ved å trykke ut små fliser fra flinten. Slik ga man flinteggene sin endelige form, og slik skjerpet man slike egger. Det er en innskjæring rundt den bakre enden av redskapet; trolig har det vært festet til et snøre slik at redskapet kunne festes, f.eks. til livreima. Retusjverktøyets funksjon kan sammenliknes med slåttekarens bryne – et helt nødvendig redskap for å holde eggverktøy av flint skarpt.

Ismannen hadde også en bæremeis laget av en bøyd hasselstokk og et par trestykker av lerketre. To beholdere av bjørkenever hadde ismannen med i utstyret sitt. De var sydd sammen av tynne baststrimler. En av dem var en «globeholder» brukt til å bære med seg ild – den var svart på innsiden. De inneholdt blader som isolerende materiale – og undersøkelser har vist at de var grønne da de ble lagt i beholderen. Trolig var de plukket på seinsommeren eller tidlig høst Det ble funnet trekull av fem forskjellige tresorter – med ulike vekstplasser i dalene som fører opp mot Alpene fra sør – indikasjoner på hvor ismannen har hatt sine siste leirbål.

Et grovmasket nett hadde ismannen med seg, trolig var det til fuglefangst for å skaffe mat. Liknende fangstnett var fremdeles i bruk i Sør-Europa for noen tiår siden.

Man har også funnet spor etter mannens nistemat, bl.a. noen bein fra steinbukk. Kaldrøyking av kjøtt var trolig en vanlig konserveringsmetode. Tygging av tørt kjøtt ga sterk slitasje på tennene. Satt ismannen og spiste sine siste rester av nistemat her hvor han døde? En slåpefrukt ble også funnet nær kroppen til den døde. Slåpefrukten var lenge skattet for sitt innhold av mineraler og vitaminer.

Vil du vite mer om steinaldermannen fra Hauslabjoch kan du lese boken: Konrad Spindler: Mannen i isen. Historien om den 5200 år gamle ismumien Øtzi. Oversatt av Torstein Sjøvold. Universitetsforlaget 1996.