Morgendagens museum

Karl-Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. mars 1997

I det norske museumsvesen pågår en stadig debatt om begrepet samtidsdokumentasjon. Denne debatten begynte for 15–20 år siden, inspirert av det svenske SAMDOK som startet etter initiativ fra Nordiska Museet i forbindelse med sitt 100-års jubileum i 1973. Det mest omtalte prosjektet i så måte har trolig vært ferdighuset som ble satt opp på Sogn Folkemuseum i 1987 – etterhvert har det også fått tidstypisk inventar. 1995 ble det vist en stor utstilling om plast på Maihaugen. Men lite er gjort i Norge sammenliknet med vårt naboland over kjølen.

På Aust-Agder-Museet har vi i 1996 invitert publikum til å se på melkekartonger, butikkplakater og liknende gjenstander som vi alle sammen kjenner fra vår egen hverdag. Litt sjokkerende skulle utstillingen virke på publikum! For slikt samler da vel ikke museene på? Noen blant publikum har trodd det var dagligvarebutikk på museet, de skjønte ikke umiddelbart at dette var en utstilling. Egentlig er den kun et biprodukt av dokumentasjonsprosjektet som er gjennomført for at museet i fremtiden kan fortelle noe viktig om 1990-åras forbrukersamfunn. Om kort tid blir disse pakket ned i museets magasin. Om 50 år kan de pakkes opp og inngå i nye utstillinger om slutten av forrige århundre.

Tomme blikkbokser og plastbæreposer – dette er jo egentlig bare søppel – som museets konservator har tatt vare på hjemme hos seg selv i stedet for å kaste i søppeldunken eller i ovnen. Men disse enkle hverdagslige gjenstandene forteller ved nærmere ettertanke ganske mye om vår levemåte i dag midt i 1990-åra. Alle møter vi disse gjenstandene en eller flere ganger hver dag på frokostbordet og i kjøleskapet. Vi møter dem i butikken og vi sleper dem med oss hjem. Vi ser dem i tilbudsaviser, i annonser i aviser og ukeblader og i TV-reklame. Etter bruk kvitter vi oss med dem i ovnen eller søppelposen som vi alle sammen har på eller innenfor skapdøra under oppvaskkummen på kjøkkenet. Disse gjenstandene – som vel ikke noen av oss har de helt dype følelsene for – er enten vi liker det eller ikke en del av vår materielle kultur. Det er en kultur hvor sjølbergingssamfunnet møter sin motsats, en kultur hvor stadig mindre av våre materielle behov dekkes ved produksjon innenfor hjemmets fire vegger. Vi kjøper stadig mer ferdiglagde retter i butikken. Hvor lettvint er det ikke – når både mor og far kommer hjem fra arbeid og middagen skal lages i en fei – å varme opp en ferdiglaget rett, enten den er hermetisk, dypfrosset eller på posebasis? Eller vi tar pizza til middag – greit, ikke sant – og til stor glede for familiens yngste som elsker denne retten!

Gjenstandene i museets utstilling forteller også om hvordan matvareindustrien vil ha oss til å kjøpe mer og at vi skal foretrekke nettopp deres produkt. De prøver seg med mange knep for a overtale oss – nostalgi, humor, vår sans for sunnhet og vår lengsel etter det eksotiske. Butikkplakatene er ikke til å se bort fra når man en gang ser tilbake på 1990-tallet: De mest kreative blant oss har tenkt ut ideene, det fotografiske arbeidet er topp og trykkeriteknisk er det ikke spart på noe. Butikkplakater er og blir et interessant kulturhistorisk kildemateriale – selv om de er laget av et – i noens øyne – så foraktelig materiale som papp.

Men alle disse gjenstandene er ganske forgjengelige – de er ikke laget for å vare. De er tvert imot laget for å kastes etter bruk. Vi kaster dem i søppelposen etter bruk, og butikkene har som regel en presse som tar seg av grovarbeidet. Tidligere hadde butikkene en forbrenningsovn, men i dag går pappen til resirkulering. Bare i begrenset grad kan emballasjen fra dagligvaresektoren brukes til noe annet, derfor overlever disse gjenstandene kun i spesielle tilfeller gjennom sekundær bruk.

I ettertid vet vi at disse enkle hverdagslige gjenstandene fra vår tid midt i 1990-åra vil bli nesten umulige å oppdrive. For oss selv er det nesten meningsløst å lete etter den første frossenfiskemballasjen fra 1950-åra. Og bare prøv å finne et eksemplar av forrige sommers melkekartong hjemme hos deg selv! Da jeg arbeidet med denne utstillingen gjorde jeg et sjeldent funn i fryseboksen hjemme: En 5 år gammel melkekartong fra juli 1990, brukt til å fryse ned rørte blåbær i. Denne kartongen ble museumsgjenstand – som et eksempel på hvordan melkekartonger kan få et forlenget liv som fryseemballasje. Da Grans lavpris ble ominnredet kom det fram en 4 år gammel butikkplakat – den hadde falt ned bak en kjøledisk – og havnet altså på museum – delvis ødelagt av tape, og litt tilsølt. Men potetgullposene varer ikke lenge etter at potetgullet er spist. Det er nok ikke mange som kan forære Aust–Agder–Museet en potetgullpose fra 1970 – dersom vi skulle ønske oss det.

For museet – som om 25 eller 50 år vil ha til oppgave a fortelle 1990-åras kulturhistorie – er den letteste og beste måten a skaffe seg disse gjenstandene nå i dag, mens de er en del av vår hverdag og før gjenstandene prises som antikviteter. Denne innsamlingsmetoden er billigst og best. Den gir konservatoren mulighet til å velge på øverste hylle! Vanligvis må han velge mellom de tingene som mer eller mindre tilfeldig er bevart til vår tid. Det som er kastet og ødelagt er ugjenkallelig tapt. En arkeologisk utgraving av søppelplasser vil neppe gi særlig appetittlig materiale.

Men melkekartonger og butikkplakater fra vår tid – blir de noen gang verneverdige? Uansett hvordan man måtte bedømme dette materialet ut fra estetiske kriterier er sjeldenhet et kriterium for verneverdi. Denne verdien kommer med alder. En av museenes oppgaver bør være å fortelle – så langt det er mulig – den sanne historien om hvordan folk i Aust-Agder levde i fortida. Om 20 år er også 1990-åra blitt fortid og historie. Da er det ikke spørsmål om stygt eller pent, høyverdig eller simpelt, men hvordan virkeligheten var. Melkekartongene og butikkplakatene er sanne. De er typiske gjenstander fra vår tid. Hvordan de skal tolkes og hvilke historier som skal fortelles om dem – det er et valg som må gjøres i fremtiden. Mange kilder vil være tilgjengelige for å sette våre gjenstander fra dagligvarebransjen inn i en sammenheng. Mye er kanskje blitt annerledes – hva vet vel vi i dag.

1990-åra – da sto Norge fremdeles utenfor EU og landet hadde en egen matvareindustri. Dagligvarebransjen ble mer og mer dominert av de store kjedene, den lille kjøpmann var på vei ut. Melk og melkeprodukter var stadig en viktig del av kostholdet i Norge – men folk kjøpte stadig mer juice, brus og andre drikkevarer på flasker – til og med vann!

Eller man kan legge vekt på den økologiske siden av vårt forbruk. Hvor enormt mye ressurser som gikk med til emballasje og for å sikre publikum valgfrihet mellom ulike varianter av samme produkt.

I Norge hadde man i 1996 såvidt fått ordninger for resirkulering av glass og papir. Husholdningenes handlerunde var basert på at alle hadde egen bil.

Vi vet svært lite om fremtiden. Historien kan fortelle oss minimalt om hvordan fremtiden blir. Men en ting kan historien lære oss: Fremtiden blir ANNERLEDES. Det vil stadig skje forandringer. En gang i fremtiden vil disse gjenstandene som er samlet midt i 1990-åra se rare og gammeldagse ut. De vil fortelle sin samtid om en kultur en gang i fortiden – det norske forbrukersamfunnet midt i 1990-åra – forutsatt at Aust-Agder-Museets samlinger er intakte.

Og for all del – jeg hevder ikke at alle brukte melkekartonger er verdt å ta vare på – det er helt utmerket å resirkulere dem til eggekartonger og brune konvolutter. Men noen få bør bevares. Nå har vi et rimelig representativt utvalg fra dagligvarebransjen på vårt museum. Innsamlingen er avsluttet for vår del.

Om noen år bør et annet fylkesmuseum eller regionmuseum et annet sted i landet kjøre en liknende innsamling og dokumentasjon. Enda noen år seinere kommer turen til dagligvaredokumentasjon nummer tre. osv. Ca. fire – fem år kan være en passelig avstand i tid mellom hvert prosjekt. På denne måten kan museene etter hvert få et materiale som kan sammenliknes over tid.

Til slutten av mars kan publikum se utstillingen «Melkepapp og sjokkselgere – Lille Heftingdalen eller morgendagens historie?» på Aust-Agder-Museet.

I april blir materialet fra denne utstillingen ubønnhørlig pakket godt ned for å tas fram igjen når historien om det siste tiåret i forrige årtusen skal fortelles på Aust-Agder-Museet – en gang i fremtiden.

Om det blir 20, 50 eller 100 år til er ikke så viktig.