Tårnet på Grimstad kirke

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 2. september 1997

For tiden er tårnet på Grimstad kirke innhyllet i et svært stillas. Kobberet blir skiftet. Sommeren og høsten 1898 var situasjonen den samme. Det var gått 17 år siden kirken var ny, og nå hadde man oppdaget sprekker i kobberet på kirketårnet. «Nytt om gammelt» er dagsaktuell denne gangen.

La oss først se på fotografiet som ledsager artikkelen. Det er tatt av fotograf Elisabeth Helmer, og er et av de grimstadmotiver som i sin tid fotograf Ivar Fløystad forstørret og håndkolorerte. På Fløystads forstørrede kopi kan stillaset tydelig ses; det er forankret på kirketaket og er reist oppover tårnets sørøstside. (Se utsnitt.)

Bildet er helt tydelig tatt om sommeren, og kan vel kanskje ses i sammenheng med at frøken Helmer lørdag 30. juli 1898 i Grimstad Adressetidende kunngjør at hennes fotografiske atelier ville være stengt fra 1. til 15. august. Jeg tror hun skulle drive med feltarbeid, og denne dagen har hun latt seg og sitt tunge utstyr frakte ut til Torskeholmen, som fremdeles var en holme.

Sakens dokumenter

Så til selve saken; reparasjonen av kobberplatene på kirketårnet. Sakens dokumenter konsentrerer seg om et møte i kirketilsynet 26. september og et formannskapsmøte dagen etter. Til møtet i Kirketilsynet forelå til behandling et brev fra kirkevergen, skipsreder Jahn Jahnsen, datert samme dag. Han skriver:

«Jeg tillader mig herved at underrette det ærede Kirkestyre om at der paa Kirketaarnets Nordvestside forefindes 8 Metalplader som er splittet og paa Taarnets Sydvestside 4 Plader. Om der er flere kan man ikke med Bestemthed sige før en nærmere Undersøgelse kan Ske.

Paa Sydøstsiden af Taarnet vil Arbeidet antagelig idag være ferdigt; Heinecke andtog den omtrentlige Udgift hidtil paa Kirken at være Kr. 400.

Jeg tillader mig at forespørge, om jeg maa fortsætte med Arbeidet paa Nordvest- og Sydvestsiderne af Taarnet.»

Kirketilsynet skulle blant annet føre tilsyn med kirke og kirkegård og se til at de ble holdt i god stand. I kirketilsynet i Grimstad i 1898 satt sognepresten, Johan Tande, byfogd Hans Nielsen, og apoteker Hans de Place Arntzen. I referatet fra kirketilsynets behandling av saken skal her bare siteres noen få linjer, da mye av kirkevergens beskrivelse også går igjen her.

Først fra innledningen: «... Det sees heraf (kirkevergens brev), at den med Formandskabets Samtykke paabegyndte Reparation af Kirketaarnets Sydøstside antagelig vil blive færdig idag og at Udgifterne hermed vil udgjøre ca. 400 Kroner ...»

Og fra slutten: «... besluttede man at indgaa til Formandskabet med Begjæring om, at Kirketilsynet maa blive meddelt Bemyndigelse til at lade Kirkeværgen fortsætte arbeidet til Istandsættelse ifornøden Udstrækning af Kobberet paa Kirketaarnets N. V. og S. V. Sider.»

Dagen etter, 27. september lager byfogd Nielsen en utskrift av møteboken som så oversendes formannskapet som altså skal ha møte samme dag.

I møteboken for formannskapet finner man følgende: «Kirketilsynet blev at meddeles formandskabets Bemyndigelse til at lade Kirkeværgen fortsætte arbeidet med Istandsættelse i fornøden Udstrækning med Kobberet paa Kirketaarnets nordvestlige og sydvestlige Side.»

Etter hvert møte i formannskap og kommunestyre sendes det utskrift til amtmannen for godkjennelse.

Det merkelige i denne sammenheng er at i utskriften etter dette møtet er saken om kirketårnet utelatt.

Siste gang saken dukker opp er i formannskapsmøte 1. desember. Igjen siteres fra møteboken:

«Den forlangte approbation af Regningerne vedkommende reparation af Kirketaarnet meddeles. Beløbet andrager til Kr. 811,76. Sagen diskuteredes, men udsattes.»

Det kan jo unektelig se ut som saksbehandlingen har vært litt tilfeldig. Jeg skal derfor, på bakgrunn av sakens dokumenter, prøve å fabulere og tegne et bilde av hva som kan ha foregått. Kirkevergen, Jahn Jahnsen, tiltrådte i sitt verv 27. mai. Han har sikkert følt behov for å få en oversikt over bygningens tilstand. Kanskje har han fått med seg byggmester Heinecke, som bygde kirken. Det var han som senere utførte reparasjonen. På befaringen har de så oppdaget sprekkene i kobberplatene på kirketårnet. De må selvfølgelig repareres. Vedlikeholdsbudsjettet for 1898 var på kr. 360,06. Hva hvis det ikke var nok? Jahnsen tar for sikkerhets skyld kontakt med kirketilsynet som finner ut at det er best med et samtykke fra formannskapet. Siden dette samtykket ikke er nedfelt i noe vedtak, må det ha vært gitt underhånden; delegert myndighet ville vi vel ha kalt det nå.

Når så reparasjonen, etter at sydøstsiden er ferdig, viser seg å bli dyr (400 kroner hittil), må kirketilsyn og formannskap på banen igjen, men denne gang på formelt vis. Kirketilsynet viser i brevet til tidligere samtykke og ber om bemyndigelse til å fortsette, hvilket det får. At amtmannen ikke får referat fra saken, viser bare at den er behandlet som en sak utenfor kartet, kanskje ved møtets slutt. Saken har heller ikke vært oppført i møteinnkallingen. Kirkeverge Jahnsen har imidlertid fått den nødvendige «ryggdekning». Omsider er arbeidet ferdig, og formannskapet har tydeligvis fått en henvendelse fra Kirketilsynet om «approbasjon» av regningene for utført arbeid. Nå er det ikke lenger snakk om samtykke, men godkjennelse, og den blir innvilget, men formannskapet blir ikke ferdige med saken i det møtet. Jeg tror det stille og rolig blir funnet dekning for beløpet på 811,76 kroner og så har saken forstummet. Det finnes i alle fall ikke flere spor etter den i de kommunale arkivene. Måten pengespørsmålet kan ha blitt løst på, er at maling av kirken som det var budsjettert med i 1898, blir utsatt til 1899.