Treet røper alderen

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 21. februar 1997

Eksakte vitenskaper er blitt et viktig hjelpemiddel i arkeologi og kulturhistorie når det gjelder å kaste lys over svundne epoker.

Metoder man for hundre år siden ikke ante muligheten av, er i dag blitt vesentlige såvel for eksakte dateringer som mer generell kunnskap om forhold som ligger tildels meget langt tilbake i tiden.

Således er pollenanalyser fra lagene i torvmyrer nå blitt den rene historieboken: Nedover i lagene har vi «årringer» avsatt hvert eneste år i tusener av år, markert ved vegetasjonens sommervekst og vinterdød. Ved å «telle lag» kan man altså regne seg bakover i tid. I lagene ligger pollen – altså blomsterstøv – lagret pent i årsrekkefølge. Ved pollenanalyse er det derfor mulig å se hvilke vekster som grodde i området til enhver tid.

Slik finner man bakre grenser for de enkelte arters eksistens – vi kan altså si når eksempelvis løvetann eller gran begynte å vandre inn, og kan rekonstruere floraen tilbake til etter siste istid.

I de norrøne bygdene på Grønland har Nationalmuseet i København ved hjelp av pollenanalyser kunnet få frem et nytt og uhyre verdifullt stoff til belysning av tidspunktene for bosettingens begynnelse og slutt nettopp utfra det dyrkede plantematerialets avleverte pollen i myrene. En plante som brennesle f.eks. kom til disse bygdene med de norrøne bosetterne. Og mer typiske dyrkede vekster som havre eller bygg forsvant naturlig nok da bygdene ble liggende øde. Dermed får man kronologiske holdepunkter.

Dendrokronologi

I de siste ti årene har også dendrokronologien gjort store fremskritt. Dendrokronologi kan oversettes med årringsdatering av trematerialer. Alle vet jo at det går an å telle årringene i en tømmerstokk eller i en boreprøve fra et levende tre, og dermed finne alderen på stokken eller treet. Dersom vi vet når f.eks. huset er bygd, forteller årringene oss ikke noe annet og mer vesentlig enn at vi kan se hvor mange år treet sto på rot før det ble hugget.

Men sett at vi ikke kjenner byggeåret på f.eks. en trekirke fra middelalderen. Hvordan kan da dendrokronologien hjelpe oss?

Jo, det foregår slik: I et sammenhengende geografisk/klimatisk område blir stort sett alle trær preget av det samme årringsmønsteret, f.eks. i hundreårsperioden 1400–1500. Hvis vi altså vet at kirken f.eks. ble oppført i 1485, og den inneholder såvidt helt tømmer at det yngste sevjelaget er bevart, er stokken felt senest 1485, (eller ett á to år tidligere, dersom stokken skulle tørkes på forhånd). Nå er det kanskje hundre årringer i denne stokken, dermed har vi fått rede på skiftningene mellom gode og dårlige vekstår bakover til 1385 i området vårt.

Jo flere sikkert daterte treprøver vi finner frem til, jo mer komplett blir vårt dendrokronologiske system, og jo lenger opp og ned i tiden kan vi utvide det.

Nesten ufeilbart

Når så vårt mønstersystem er bortimot komplett, kan årringssekvensene i mønstersystemet brukes til å datere hittil udatert trevirke. Vi har altså fått et nær ufeilbart middel til rådighet.

Forskerne har nå ett system for furuvirke og ett system for eik.

I Fortidsminneforeningens Årbok 1996 forteller den danske historiker og dendrokronolog Kjeld Christensen ved Nationalmuseet i København om hvordan norsk eik «til lands og til vanns» nå er under lupen.

Muligheten for dendrokronologisk datering av norsk eiketømmer vil være av betydning ikke bare for norsk, men for europeisk arkeologi og bygningshistorie: I oldtiden og middelalderen var eika det dominerende treslaget i kystskogene i Syd-Norge. Eik ble brukt til skipsbygging, og i stort omfang utført til andre europeiske land.

Huset på Bjorvatn

Oppbyggingen av en dendrokronologisk grunnkurve for norsk eik ble påbegynt i 1988.

Blant ett av resultatene hittil er dateringen av våningshuset på gården Bjorvatn i Herefoss, – den første dendrokronologiske datering av en bygning med eiketømmer her i landet – og av synketømmer av eik som er tatt opp fra Venneslafjorden.

Pr. i dag foreligger bruddstykker av grunnkurven for periodene 536–892, 1474–1679 og 1708–1990. Og oppbyggingen av en sammenhengende kurve fra jernalderen til nåtiden synes å være innen rekkevidde.

Og ettersom temmelig mye eiketømmer i resten av Vest-Europa kan være importert, norsk eik, åpnes muligheten for å kunne fastslå om eik i andre land er innført fra våre skoger.

I Norge vokser eika i dag til ca. 550 meter over havet. Den nordligste norske forekomst, som samtidig er verdens nordligste for eik, er på en øy i Trondheimsfjorden. Derfra følger eika kysten og fjordene nedover til Lindesnes og videre opp langs Sørlandet og opp mot Mjøsa, og videre ned til Østfold, hvor «vår» eik inntil 1658 fortsatte gjennom Båhuslen til Kongelv/Gøteborg. Men 70 % av norsk eik vokser i dag i de to Agderfylkene. 25 % rundt Oslofjorden og bare 5 % i områdene nord for Oslo og nord for Vestlandet.

Til hjelp for «grunnkurven» tok man 1988–90 boreprøver av levende trær på 24 steder noenlunde jevnt fordelt over utbredelsesområdet for eik. Det står «kjempe-eiker» flere steder. De kan være 500 år eller mer, men de er alltid hule innvendig og kan derfor ikke brukes. Den lengste prøven man fant, var fra Berg i Vestfold. Den ga 281 årringer bakover.

Men det var tydelig forskjell på årringene på Vestlandet og ved Agder-Oslofjorden. Derfor måtte det etableres en vestnorsk og en østnorsk grunnkurve. Den østnorske dekker 1708–1989, den vestnorske 1758–1990).

På Sørlandet fantes i eldre tid stabbursstabber, grunnsviller og andre bygningsledd som skulle tåle ekstra påkjenninger, ofte av eiketømmer. Hovedbygningen på Bjorvatn i Herefoss er hittil den første – og eneste – bygning man har kunnet datere ved metoden. Der er grunnsvillen av eik. Prøven av den viste 192 årringer. Disse årringene viste seg å passe sammen med kurvene fra eiketømmer som i tidens løp har sunket i Venneslafjorden.

Her fant man i 1992 et stort kvantum synketømmer, mest av furu, men også av eik, som i tidens løp var gått tapt under fløtingen.

For å få ide om når dette tømmeret var fra, ble det C-14 datert, og det viste seg at disse trærne døde sist på 1600-tallet.

De største stokkene hadde 184 årringer, og kurvene på tre stokker ga tilsammen en kurve på 200 år. Ved å sammenligne med kurvene for dansk og svensk eik ble resultatet at Vennesla-tømmeret omfatter perioden 1480–1679.

Ved Venneslakurvens hjelp kunne Bjorvatnprøven settes til 1474–1665, og dermed er våningshuset på Bjorvatn bygd i 1665: Stokken er felt i juni dette året, og huset trolig laftet opp samme sommer.

Eide kirke

I Eide kirke fant man i 1965 en stavkirkesvill av eik som er åtte meter lang, og to kortere svillstubber, hver på tre meter. Disse materialene – som nå befinner seg i Aust-Agder-Museet – vil kunne gi svar på når stavkirken i Eide var oppført. Eide kirke er visstnok nevnt i dokumenter første gang i 1400-årene, men etter all sannsynlighet var kirken bygd før svartedauden i 1350.

Jeg har omtalt funnet i Aust-Agder-Arv 1965–66. Den nåværende kirken i Eide er bygd av laftet tømmer i 1796. Den kirken som da ble revet, hadde etterreformatorisk interiør med flat himling i renessansestil fra 1600-årene. Hvorvidt stavkirken sto i ombygd stand helt til 1796, eller var revet i 1600-årene, er i dag uvisst.

Men så snart vi får sendt en prøve fra eikesvillen til Riksantikvaren, vil vi få visshet for når stavkirken var bygget.

Men enda viktigere: Den østnorske grunnkurven for eik – som i dag har lakune for middelalderen før 1474 – vil kunne få et verdifullt supplement, kanskje fra 1300 og bakover i omkring hundre år?