Arendals håndgjerningsskole

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 25. mars 1998

I mai 1838 ble det opprettet en arbeidsanstalt eller håndgjerningsskole i Arendal. Formålet med skolen var å gi jenter fra fattige familier opplæring i veving, søm, strikking osv., slik at de kunne skaffe seg arbeid som f.eks. tjenestejenter. I denne artikkelen vil jeg komme inn på hvordan skolen kom i gang, hvordan den var organisert, hvor den holdt til og hva elevene lærte.

I Arendals bystyre den 25. mai 1837 gjorde Arendals ordfører, Morten Smith Dedekam, rede for et brev som var kommet fra Nednæs og Raabygdelagets Amtshusholdningsselskap (nå: Aust-Agder landbruksselskap). Saken gjaldt opprettelse av en arbeidsanstalt for «fattige pigebørn (...) hvorved de Oplæres og dannes til gode duelige Tjenestepiger».

Etter en del diskusjon blev følgende forslag fra tollkasserer Otto Vincent Lange vedtatt mot to stemmer: «At det aarlige Tilskud af 100 Speciedaler i 3 paa hverandre følgende Aar udredes af Kæmnerkassen til oprettelse og Vedligeholdelse af en Haandgjerningsskole eller Arbejdsanstalt for fattige Pigebørn i Arendal». Styret for skolen skulle bestå av kjøpmennene Simon Chr. Hammer, Lars Westergaard og Peder Schæveland. Sistnevnte hadde vært forslagsstiller for saken i Landhusholdningsselskapet.

Tollkasser Lange er interessant. Han satt også i styret for Landhusholdningsselskapet. Dessuten hadde han få år tidligere hatt overlærerstillingen ved Arendals Borgerlige Middel- og Realskole og fattigskolen som holdt til i samme bygning. Fattigskolen var det eneste skoletilbudet for ubemidlede, og fremmøtet kunne nok være så som så, av så mange grunner. Dette hadde Lange førstehånds kunnskaper om, og vi må se på opprettelsen av håndgjerningsskolen som et tiltak for å fange opp en utsatt gruppe. Dessuten hadde gutter noen år tidligere fått et tilbud gjennom den såkalte «Søndagsskolen», en skole som skulle utdanne snekkersvenner. Undervisningen foregikk søndag ettermiddag.

Ordfører Dedekam forutsatte at «Indretningen» kunne plasseres i en av byens offentlige stiftelser. Det eneste lokalet vi med sikkerhet kan si at har huset skolen er Arendals Hospital. I katalog over H. C. Foss' samling i Aust-Agder-Arkivet (s. 104) står det: «Beboernes Antal var i 1856 16 – eller så mange Rummene tillader efter at Haandgjerningsskolen har faaet indrømmet Locale i Bygningen». Hospitalet lå der som Trefoldighetskirken nå står og ble revet rundt 1880. Før 1856 er det ikke usannsynlig at skolen hadde tilholdssted på sykehuset på Neset. Dette var blitt opprettet i 1795 nærmest som et sinnsykehus. I 1855 måtte bygningen tas i bruk som vanlig sykehus og hadde denne funksjonen helt til Arendal Sykehus (nåværende ASA) på Kloppene ble åpnet 1920.

De første årene

Den første rapporten om skolens virksomhet som tilfløt formannskapet, kom i 1842. Den neste kom i 1854. Sammen med rapportene fulgte regnskap med tilhørende bilag over inntekter og utgifter. På bakgrunn av disse kan vi danne oss et relativt godt bilde av skolens virksomhet.

Skolen kom i gang 21. mai 1838. Det første året ble det tatt inn 24 elever, men allerede året etter hadde elevene vist så stor fremgang at styret fant det forsvarlig å øke antallet til 30. I 1842 var tallet 31. I perioden 1838–1842 hadde 74 elever gått på skolen. Bestyrelsen innrømmet at der hadde vært forsømmelser, spesielt blant de elevene der foreldrene ikke mottok fattigunderstøttelse. Det vanlige var at jentene sluttet skolen ved konfirmasjonsalderen. Undervisningen foregikk fra mandag til fredag fra 9 til 12. Mandag morgen og fredag middag holdtes andakt, bønn og sang, ledet av lærerinnen.

Skolearbeidet

I rapporten fra 1842 var det vedlagt nøyaktig oppgave over skolens produksjon de første fire år. Av denne kan vi se at jentene lærte å spinne, strikke, sy og brodere. Listen omfatter ikke brodering av navneduker, men fotografiet er fullgodt bevis for det. Jeg tror at dette var det første de lærte den første høsten på skolen. En navneduk er et broderi med alfabet og tall og monogrammer i forskjellige sømteknikker som skulle tjene som et forbilde for senere bruk.

Stoff til «klædningsstykker» kjøpte skolen inn (i stor grad fra styremedlem Hammers butikk). Hele produksjonen ble solgt, enten til inntekt for skolen eller for elevene selv. Det ble spunnet lin-, ull-, bomulls-, stry- og lysegarn (veke til lys). Strikketingene besto av strømper og vanter, mens syproduksjonen var langt den største både hva produkter og antall angår. Det meste var nok forholdsvis enkel søm, som for eksempel forklær, tørklær, rullegardiner, sekker, håndklær, pute- og dynevar og laken. Men her ble også laget benklær, kjoler, skjørt, kapper, linnet og kraver. Et forholdsvis begrenset utvalg av produkter kunne elevene selge til egen inntekt, uten å måtte betale for materialene. Det var omtrent bare klær jentene sydde til seg selv, og så å si hele kjoleproduksjonen gjennom perioden gikk til elevene. (43 av 44)

Under et NB i rapporten kan vi lese: «Det Linned som af Fattig Commisionen tilstaaes de Fattigbørn der frekventerer Haandgjerningsskolen, leveres ikke færdiggjort, men syes i Skolen, hvorved Syeløn bespares.» Penger spart var penger tjent, i dette tilfellet for fattigkommisjonen.

Økonomisk basis

Som kjent bevilget formannskapet 100 spesiedaler i «3 paa hinanden følgende Aar». Denne bevilgningen var ikke fast, men ble tilført skolen med ujevne mellomrom, i alle fall til i 1880-årene. Styret gjorde imidlertid gang på gang oppmerksom på at dette var for lite til den daglige drift. Det går frem av den første beretningen fra 1842 at skolen også fikk midler fra Peder Thommasens og Hustru Lovise Grooss' Legat til klær for de fattigste elevene. Senere ble skolen begunstiget med porsjoner av Søren Hans Dedekams Legat (fra 1845) og Jens Ole Jensens og Hustru Mette Aagesens Legat til Arendals Haandgjerningsskole (1847). Disse legatene var virksomme i mange år, faktisk til etter århundreskiftet. Det siste regnskapet for Søren Dedekams legat er for 1913 og viser at håndgjerningsskolen har fått sin årlige porsjon.

Lærekreftene

Lærerpersonalet var naturligvis (med ett unntak) kvinner, men det er vanskelig å få noe inntrykk av dem gjennom det kildematerialet som til nå har vært tilgjengelig, som for eksempel hvilken bakgrunn de hadde. Den første lærerinnen var Madame Sandberg, og da hun fikk en ny stilling på Arendals Hospital, ble hun etterfulgt av sine døtre, Margrethe og Maren, som tidligere hadde assistert henne. I 1854 var madamene Alette Hendriksen og L. Johannesen lærerinner. De fikk for øvrig i 1850 øket sin årslønn fra 25 til 30 spesiedaler, på grunn av dyrere tider og «(...) det ønskelige i at disse duelige Lærerinder maatte beholdes for Skolen.» Alette Hendriksen fortsatte til hun ble avløst av sin datter Karen i 1868. I 1860- og -70-årene fungerte også Marie Westergaard. Unntaket fra regelen må selvsagt også nevnes. Regnskapsmaterialet fra 1860-årene viser at D. H. Smith gjennom flere år har undervist i sang.

Sluttkommentar

Man må forestille seg at de menn som fikk skolen opprettet, hadde en dobbel hensikt med sitt engasjement. Utfra tidens dannelsesidealer skulle de som hadde anledning gjøre en innsats for samfunnets tapere. Spesielt gjaldt dette de som uforskyldt var kommet i en vanskelig situasjon, såkalte verdige trengende. På den andre side skal vi heller ikke se bort fra en tankegang om at dersom man ikke fikk gjort noe for fattige unge, ville de om ikke mange år kunne komme til å ligge samfunnet, dvs. skattebetalerne, til byrde i form av fattigunderstøttelse. Det ville føre til økte skatter for de samme kretser som sto bak skolen.

Vi har ett vitnesbyrd om hva skolen betydde for i hvert fall en familie i Arendal. I 1874, etter den årlige utdelingen av klær i desember, skrev en mor til styret: «Da jeg paa Grund af en af mine Døtrers Sygdom ikke personlig kan fremstille mig for den ærede Bestyrelse, skal det være mig tilladt herigjennem at frembringe min inderligste Tak for de modtagne Klæder til min Datter Laura, ligesom for al den Velvillie der er hende vist af Lærerinderne».

Hva som skjedde med håndgjerningsskolen etter 1880-årene, hviler fremdeles i historiens mørke. I 1889 vedtok Stortinget en ny folkeskolelov som skulle sikre skolegang for alle, og det er vanskelig å tenke seg at skolen kan ha hatt den samme funksjonen etter dette tidspunkt.

Som vanlig er vi interessert i tilbakemeldinger fra lesere som skulle ha kunnskaper om håndgjerningsskolen, spesielt fra perioden etter 1880.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: KA0906-PK-I, Arendal kommune I, Formannskapet, L0001, L0258; PA-1039, Arendals Arkiv (AA-samlingen), H. C. Foss' samling.