Haakon av Tvedestrand

Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Museet
Agderposten 30. mars 1998

Under et besøk på Sjøfartsmuseet i Gøteborg, i forbindelse med åpningen av Fredensborgutstillingen, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med Haakon Haakonsen av Tvedestrand. Ved siden av skipets navnebrett sto han i all sin prakt, en gallionsfigur, to meter høy! Et minne fra seilskutetida, storslått og fargerik.

På 1600- og 1700-tallet var skutene ofte rikt dekorert. Først og fremst var det orlogsfartøyene som var overdådig pyntet med både figurer, bladverk og listverk. Akterspeilet med sine forgylte og/eller mangefargede utsmykninger dominerte på mange måter fartøyets utseende. Gallionsfiguren inngikk ofte i helheten men ble overskygget av akterutsmykkingene.

Men langt fra alle skuter hadde gallionsfigurer. Utsmykning av skip og selve gallionsfiguren har sine røtter i vikingetid og middelalder.

Fra gammelt av har gallionsfiguren symbolisert skipets sjel, som helst skulle stå på god fot med naturkreftene, hvis luner kunne bety liv eller død for sjøfolkene om bord. Gallionsfigurenes utforming ble bestemt av figurens plassering på fartøyets stavn, der den var sterkt utsatt for vær og vind. Det var viktig at figuren ikke hadde for mange utstående deler som tauverk m.m. kunne henge seg fast i eller som kunne slås av i kraftig sjø.

Mange av gallionsfigurene som i dag befinner seg på ulike museer har armene tett inntil kroppen. Men for å forsøke å gi figuren litt bevegelse ser vi ofte figurer med den ene armen bøyd foran brystet, som for eksempel de kvinnelige gallionsfigurene som holder en rose. Gallionsfigurene er sjeldent signert og det er vanskelig å finne fram til opphavsmannen. I mange av tilfellene er nok figuren laget av en lokal treskjærer eller en dyktig håndverker, som kanskje arbeidet på verftet der skuta ble bygd.

På 1800-tallet var gallionsfigurenes motivkrets svært omfattende. Det var flest figurer med menneskelig form, men dyr forekom også. Etter hvert kom også gallionsfiguren av rederen selv eller andre av hans familiemedlemmer.

Haakon Haakonsen

Bark Haakon Haakonsen ble bygget i Stavanger i 1873 for skipsreder Peter von Tangen m.fl. i Bergen. Valg av navn på skuta var kanskje ikke så vanskelig. Haakon Haakonsen var den norske middelalderkongen som fremfor alt forbindes med fred og velstand. Det var han som bl.a. bygget Håkonshallen i Bergen. Det var nok en optimistisk reder som oppkalte skuta etter denne kongen.

«Haakon Haakonsen» skiftet eier i 1885/86 men var fortsatt hjemmehørende i Bergen. I 1889 sto den imidlertid oppført i Veritasregisteret hjemmehørende i Tvedestrand og med Stian Salvesen som reder. Ifølge Veritas i 1903 var eieren «Actieselskabet Bark Haakon Haakonsen» med C. Wroldsen, Tvedestrand, som korresponderende reder. Det er mye som tyder på at den skiftet eier enda en gang til, men uten at navnebrettet ble endret.

«Haakon Haakonsens» forlis ved Skagens rev

I Vestlandske Tidende 24. Desember 1903, kan vi lese følgende knappe beretning:

«Haakon Haakonsen» Skagen 21. Decbr.

Inat ved 2-tiden strandede en Bark på Grenen i tæt Taage med rolig sjø (...)

Bjergningskorporasjonen satte sig saa snart som muligt i Forbindelse med Skibet, der viste seg at være «Haakon Haakonsen», Kaptein Sørensen, af Arendal, 605 Tons drægtig.

Den var paa Vei fra Aarhus til Hjemstedet, ballastet. Besætningen er 11 mand.

Grundstøtningen skeede 100 Favne fra Land paa Sydsiden af Revet. (....) Kapteinen, der er eier af Skibet, som er uassureret, har hidtil afslaaet Assistance; men Barken vil neppe selv komme flot, da en rivende Strøm stadig sætter det længre ind.

Skipets kaptein og eier prøvde å redde fartøyet, men det sprang lekk etter grunnstøtingen og til slutt ble nødflagget heist og mannskapet hentet med redningsbåt.

Gallionsfiguren og navnebrettet ble sannsynligvis solgt på en strandingsauksjon i Skagen. Som så mange ganger tidligere var det eieren av Skagen Hotel, L. E. Andersen, som kjøpte både figuren og navnebrettet.

Strandinger ved Skagen var ikke sjeldne. Det var et farlig område for seilskipene og den svarteste rekorden ble satt i 1879 da ikke mindre enn 13 fartøy strandet i løpet av en kraftig storm den 15. og 16. desember. Det året strandet det i alt 29 skuter ved Skagen. Slik ble strandingene en del av hverdagslivet og det hadde utviklet seg et velorganisert redningsvesen der bl.a. frivillige fiskere gjorde mange bragder.

Alt som kunne berges fra vraket ble tatt vare på og auksjonert bort på såkalte strandingsauksjoner. Gallionsfigurene ble nok ofte saget løs og solgt, eventuelt sammen med navnebrett og annen dekor. Tilgangen på gallionsfigurer må ha vært rikelig, for på Skagen Hotel var det i tida etter århundreskiftet samlet ikke mindre enn 35 gallionsfigurer, samt andre ornamenter og relieffer og nesten 30 navnebrett.

Skagensamlingen

Hotelleier L. E. Andersen plasserte alle sine gallionsfigurer, navnebrett m.m. som atmosfæreskapende elementer i hotellets spisesal. Gallionssalen på Skagen Hotel ble etter hvert et begrep. Hotelleieren hadde øye for trefigurenes dekorative verdi og for hotellets gjester ble de et talende bevis for de farlige forholdene for skipsfarten utenfor Skagen.

Gallionsfigurene ble hengende i spisesalen til 1938.

På denne tiden fikk eieren av hotellet økonomiske problemer og så seg tvunget til å skaffe penger til å oppruste hotellet. Eieren la derfor alle gallionsfigurene og de andre dekorasjonene ut for salg. Det ble gjort anstrengelser for å beholde samlingen i Skagen, men uten resultat.

En svensk skipsreder, som var sommergjest i Skagen, hadde fattet interesse for samlingen og tilbød å kjøpe hele samlingen for det som den gang var et betydelig beløp, nemlig 70.000 kroner. Dette budet var det ingen andre som kom i nærheten av, men salget vakte bestyrtelse i dansk presse.

Samlingen ble pakket ned og sendt til Sverige. Kjøperen, Axel Ax:son Johnson, hadde planer om å skape sitt eget sjøfartsmuseum. Denne drømmen fikk han aldri realisert og samlingen forble nedpakket til den i 1981 ble deponert på Gøteborg Sjøfartsmuseum.

Der ble gallionsfigurene restaurert, mange av dem hadde store skader, ikke minst som følge av råte i figurenes kjerner. Mange av figurene var dessuten også overmalt og har nå fått tilbake sine originale farger.

Henrik Wergeland

Det finnes ikke mange gallionsfigurer på Aust-Agder-Museet. Men Henrik Wergeland finnes – og han er også verd oppmerksomhet.

Fregattskipet Henrik Wergeland, på 198 1/2 kommerselester, ble bygget i Risør i 1846 for I. W. Prebensen. Skipet vet vi ikke så mye om, men det ble solgt som lekter i 1898.

Gallionsfiguren ble gitt til Aust-Agder-Museet i 1969 av Martha Boswich-Pedersen i Risør. Hun fortalte at gallionsfiguren lenge sto i hagen til hennes far, i Kragsgt. 10.

– Folk trodde det var en avgud, fortalte hun.

Skipet ble altså bygget i 1846 og dikteren Wergeland døde året før. Rederen må ha ønsket å ære Wergelands minne ved å kalle opp skipet etter ham.

Gallionsfiguren «Henrik Wergeland» er en byste med grovt skåret hode med stor nese, tettsittende øyne, sorte buede bryn og stor, sort hårmanke. Figuren har røde flekker i kinnene og rødmalt munn. Han er iført dobbeltknappet frakk, fire knapper ses, og det er rester av grå- og blåmaling og han har sort sløyfe.

Navnet på skipet og gallionsfiguren av Henrik Wergeland var kanskje et godt valg. Skipet endte ikke som vrak, men ble solgt som lekter hele 52 år etter at det ble bygget.

Kilder

Hanne Poulsen: Gallionsfigurer og ornamenter på danske skibe og i danske samlinger. København 1976.

Ole Lisberg Jensen: Galjonsfigurer och fartygsornament i Sjöfartsmuseet, Göteborg. Gøteborg 1984.