Lillesand en uke i juni 1895

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 25. juni 1998

Tirsdag 25. juni 1895 gikk engelskmannen E. J. Goodman om bord i rutebåten «Activ» i Kristiansand for å reise til Arendal, med stopp underveis blant annet i Lillesand. Reisen inngikk som en del av en rundreise i Sørøst-Norge. Året etter ga han ut en reiseskildring som finnes i Aust-Agder-Arkivets rikholdige boksamling. Men om turisten ikke var i land og gjorde seg bedre kjent med Lillesand, er det ingenting i veien for at vi kan gjøre det drøyt 100 år senere. Hva opptok lillesandere i dagene før Goodman passerte?

Til Lillesand

«Activ» forlot Kristiansand klokken 8 om morgenen i et nydelig vær, og Goodman skildrer begeistret landskap og folkeliv underveis. Han lar seg imponere av Blindleia, og legger merke til overgangen til mer skogkledd vegetasjon etter hvert som man nærmer seg Lillesand.

Goodman skriver: «(...) Så dreier båten til høyre og inn på en fjord eller bukt, og over en lav bakkekam på høyre hånd ser vi taket og det lange sorte spiret på kirken i Lillesand, den første byen vi anløper. Det er et vakkert sted, med malte hus tett langs sjøen, og i skråningene bak. Byen var i sorg da vi ankom, for kirkeklokken ringte, og skipene på havnen førte flagget på halv stang. Vi drøyet ikke lenge, og jeg ble fortalt at det ikke var bryet verdt å gå i land, for Lillesand tok seg best ut fra sjøen (...)». Og så farer turisten videre til nye steder og opplevelser, mens folk på bryggen vender, fremdeles med klokkeklangen i ørene, tilbake til dagens dont.

Slekt skal følge slekters gang

Goodman har gjort oss oppmerksom på begravelsen, så vi forflytter oss til kirken. Her gikk seremonien sin gang, og vi må kunne anta at det var prost Kobro, sognepresten i Vestre Moland som forrettet. Kirkeboken for Vestre Moland viser at den avdøde var Tomine Davidsen, kjøpmann Johan Davidsens kone. Hun ble 54 år ifølge dødsannonsen i avisen. Hun var opprinnelig fra Isefjær.

Samme dag som Tomine ble fulgt til sitt siste hvilested, sto gleden i taket på Møglestu. Her bodde en familie som representerte den nye tid, jernbanearbeider Fredrik Sørensen og Anne Tonette Samuelsen hadde fått en datter, familiens fjerde barn. De var kommet til Lillesand noen år tidligere, og Fredrik arbeidet nå på anlegget til Lillesand-Flaksvannbanen. (Åpnet 4. juni 1896.) Levde vesle Borghild da, tro? Folketellingen 1900 viser at Ingeborg, som hun ble døpt, ikke kan ha vokst opp. Mellom to gutter som ble født i 1890 og 1897 er det tomt.

Kommunestyremøte

Kommunestyret hadde hatt sitt siste møte før ferien den 17. juni. Mange saker var til behandling, og de første må oppfattes som høringsuttalelser til påtenkte lovforslag. Innføring av maksimalarbeidstid for butikk- og kontorpersonale ble enstemmig forkastet, mens nedleggelse av klokkerstillinger i byene ble bifalt, like enstemmig. Penger spart er penger tjent.

Skjenkesaker var et hett tema den gang som nå. Tora Dønnestad og Alvilde Sørum fikk avslag på søknad om begrenset skjenkerett for øl i sitt planlagte hotell, idet man opprettholdt formannskapets tidligere vedtak om «Ikkebevilgning av det slags Ølretter.» I samme møte ble en henstilling fra avholdsbevegelsen i anledning en ny lov om skjenking av alkohol på passasjerskip enstemmig vedtatt. Det er tydelig at avholdsbevegelsen har hatt solid støtte i kommunestyret.

I 1895 holdt telefonen sitt inntog i Lillesand. Kommunestyret bifalt en søknad fra telefonselskapet om tillatelse til å sette opp stolper i byens gater, med forbehold om at ikke huseierne ble sjenert av stolpene, eller den offentlige ferdsel hemmet. (Telefonsentralen fikk lokaler i sparebanken.)

Et litt betent forhold ble behandlet som sak nr. 15/95. Pensjonert politibetjent Jacobsen hadde fått pensjon i 1893, men bevilgningen var ikke blitt gjentatt i -94 og -95. Amtmannen har i brev slått fast at Jacobsen har krav på pensjon, og nå har kommunestyret fått signaler om at han vil gå rettens vei. Representant Carlsen satte frem forslag om at formannskapet skulle forsøke å få til et forlik med Jacobsen og meddele resultatet til kommunestyret.

Pressen

«Lillesandsposten» var kommet ut siden 1870. I mesteparten av 1890-årene kom avisen ut både i Lillesand og Grimstad som et organ for Venstre under navnet «Lillesand-Grimstad-Posten». Utgiver og redaktør siden 1894 var boktrykker Olai Hartmann. Lørdag 22. juni, tre dager før turisten dro forbi, hadde han under overskriften «Til vore Læsere» kommet med følgende kraftsalve:

«(...) Den norske Provinspresses Stilling er i Almindelighed lidet misundelsesværdig. De smaa Forholde, det økonomiske Tryk, den intolerante, fanatiske, trangsynte Forfølgelses-Taktik, der er saa karakteristisk for Smaabyerne, – er alt sammen Ting, vi stadig maa kjæmpe med. (...)». Verre var det imidlertid at abonnentene i stor grad unnlot å betale for avisen. I et sogn som han ikke vil nevne ved navn, var det bare 17 av 90 abonnenter som hadde gjort opp for seg. De fleste var «(...) Mænd, hvis navne aldrig burde findes paa en Restanceliste (...)», tordnet han.

Mon de som følte seg truffet leste mer i avisen den dagen? De som gjorde det ville under «Bekjendtgjørelser» (se faksimile) kanskje både heve og rynke øyenbrynene. Her ville de se Tomine Davidsens dødsannonse. Folk som har kjent henne, er kanskje ikke overrasket, det har nok ikke vært noen hemmelighet at hun har vært alvorlig syk. (Kirkeboken oppgir kreft som dødsårsak). Blikket glir videre og sveiper over utlysing av anbud på to vokterboliger til jernbanen, så her skulle nok alt stå ferdig til åpningen. Skoleinnskrivning er også et aktuelt tema nå rett før ferien.

Meldingen fra kommunen om at skatten for 1. halvår forfaller til betaling, kommer nok ubeleilig for en del. Dette evige maset om penger man aldri har. Noen ser for seg tvangsinndriving og utpanting. Det er bare å ta en gløtt et annet sted på siden så griner ordet «Tvangsauktion» mot dem. Tenk å komme i en slik situasjon. Kanskje en billigere bolig hadde vært tingen? Her kan man få leid både over- og underbekvemmeligheter fra førstkommende 14. oktober, vinterflyttedagen.

Ibsen får siste ord

Dette lille strandhugget i Lillesand anno 1895 viser vel at det ikke var de helt store begivenhetene som foregikk denne uken i juni, men vi ser spor etter det vi i dag ville kalle utbygging av infrastrukturen. Anleggsarbeidet på Lillesand-Flaksvannsbanen var i fin fremdrift, og telefonen meldte sin ankomst.

Og så er det store spørsmålet; om Goodmans oldebarn hadde kommet til Lillesand den 25. juni 1998 med «Øya» fra Kristiansand, ville han da finne det bryet verdt å gå i land, eller ville det kanskje være noen som visker ham i øret at Lillesand gjør seg best fra sjøen? Jeg sier med Ibsen: «Jeg spørger kun, mit Kald er ei at svare.»