Møtet mellom to titaner

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. september 1998

Hva hadde selfangeren «Samson» og passasjerskipet «Titanic» med hverandre å gjøre? De som fortsatt husker sin bibelhistorie vet at Samson var en av det gammeltestamentlige Israels dommere som førte an i kampen mot filisterne. Hans veldige kraft lå i håret og først da filisterne ved hjelp av kvinnelist fikk klippet av hans hårfletter, fikk de makt over ham. Titanene, eller titanidene var ifølge gresk mytologi urvesener som var sønner og døtre av Uranos (himmelen) og Gaia (jorden). Deres uovervinnelige urkraft var ved hjelp av moderne teknologi gjenskapt i White Star Lines mektige Atlanterhavsdamper «Titanic» – trodde man. Men også den hadde sin akilleshel; det menneskelige hovmotet som overså at urkraften lå i isfjellenes uovervinnelige motstandskraft. Disse to gigantene, «Samson» og «Titanic», er bundet sammen i et skjebnefellesskap.

Selfangeren «Samson» ble bygd i 1885 ved Løgebergskåret like øst for Arendals sentrum for rederiet T. Thommesen & Søn. «Samson» var på hele 525 reg. tonn og var rigget som en bark. 30. desember 1952, om lag 40 år etter «Titanics» undergang, møtte den sin skjebne. Under slep på vei til Halifax i Nova Scotia brakk slepet utforbi Yarmouth. Her gikk den på grunn, det brøt ut brann som fort spredte seg til hele fartøyet og her ble den liggende som vrak. Nå forbereder Yarmouth County Museum under ledelse av Eric J. Ruff en utstilling om fartøyet, samtidig som det skrives en bok om skuta. Hvorfor det? Fordi «Samson» har en berømt, og – noen vil også si – en beryktet historie.

Det er ikke som selfanger skuta ble berømt, selv om den sammen med andre Arendalsskip, som «Pollux», var pionerer på dette fangstområdet. Som «Pollux» ble den berømt som ekspedisjonsskip i polare strøk. De som følger med i serien «Nytt om gammelt» vil huske at «Pollux» under navnet «Southern Cross» var Borchgrevinks ekspedisjonsskip til Antarktis i 1898/1900. I slutten av 20-årene ble «Samson» solgt til den amerikanske oppdagelsesreisende Richard Evelyn Byrd og omdøpt til «City of New York». Byrd brukte «Samson» som sitt flaggskip på sin første antarktiske ekspedisjon i 1928–29, noe som gjorde selfangeren berømt over hele verden. Byrds ekspedisjoner til Antarktis la grunnlaget for den senere betydelige amerikanske forskningsinnsatsen på dette kontinentet. Den norske ishavspioneren Martin Rønne var med som Byrds rådgiver på ekspedisjonen.

Men hvordan fikk skuta sin beryktede historie? Da er vi tilbake til «Titanics» forlis. Mens det store dramaet utspant seg i Atlanteren, ikke så veldig langt øst for der «Samson» 50 år senere fant sitt endeligt, befant det seg et spøkelsesskip i horisonten. Rundt dette spøkelsesskipet er det spunnet mange myter, og det var lenge vanskelig med sikkerhet å fastslå identiteten til dette siste håpet for 1500 mennesker i den ytterste nød. Var det «Californian», slik en tidligere Titanic-film fremstiller det, eller var det – ja, nettopp – «Samson»?

Den engelske avisen «The Guardian» fastslår nærmest dette i artikkelen «Clue to the Titanic 'ghost' ship» i 1963. Leslie Harrison, generalsekretær i Mercantile Marine Service Association mener at kapteinen på «Californian», Stanley Lord var blitt «the victim of the grossest miscarriage og justice in the history of British marine inquiries». «Californian» lå mer enn 20 sjømil borte, mens «Samsons» posisjon bare var vel 10 sjømil fra «Titanic».

Og det finnes en rapport skrevet av Henrik Bergethon Næss, som mønstret på «Samson» som styrmann på nyåret 1912. «Samson», som lå i Tønsberg og tok inn kull og annet utstyr, var da eid av et konsortsium under ledelse av August Fosse i Trondheim. Kaptein ombord var C. I. Ring. 8. februar la fartøyet ut fra Tønsberg med kurs nordenom Orknøyene. Derfra ble kursen satt mot fangstfeltene ved New Foundland. Etter som fartøyet nærmet seg bestemmelsesstedet, og man kunne forvente isfjell i farvannet, ble temperaturen i sjøen målt først hver time, og da den nærmet seg 0° C, hver halve time. Dette fordi tåken var så tett at sikten var nesten lik null. Kort tid etter kom de inn i drivisen og kursen ble lagt sydvestlig til de passerte Kapp Hatteras. Det var nå blitt stjerneklart og fartøyet gikk igjen inn i isen og la seg til ro for natten.

Næss forteller så: «Jeg hadde vakt om kvelden, men satt nede sammen med kapteinen og pimpet på en rumtoddy mens vi røkte en kveldspipe. Litt før tolv ruslet jeg ut på dekket for å vente på avløsning. Mens jeg gikk der la jeg merke til to store stjerner langt nede på himmelen i syd. Svært så lavt de stjernene står, sa jeg til brovakten, stikk op i tønnen og se hvad det kan være. Jeg tenkte mig muligheten av at det kunne være amerikanske selfangere som lå utenfor iskanten. Brovakten klatret op og satte kikkerten mot stjernene. – Det er ikke stjerner, ropte han deroppefra. – Det er lanterner. Og jeg ser en masse lys. Det gikk et øyeblikk så steg det plutselig op endel raketter. Derpå gikk alle lysene like plutselig ut og det var mørkt. Vi så ikke noe mere».

Hvorfor reagerte så ikke «Samson» på rakettene og det mannskapet hadde observert? Dette er Næss' forklaring: «Nu lå vi slik til at vi var redd vi kunde bli tatt for krenkelse av territorialgrensen. De lysene derute betydde at det var amerikanere i nærheten, og da de blev slukket tenkte vi oss straks at de kanskje hadde observert oss og vilde forsøke å knipe oss. Rakettene måtte være signaler til andre fartøier lenger unda. Vi la derfor om og tok til å manøvrere oss nordover for å komme oss ut av synsvidde. Da det lysnet av dag var vi kommet et godt stykke unda, og kunde ikke opdage skip noenstede og forøvrig intet tegn til at det hadde vært noen i nærheten. Vi passerte en mengde store isfjell, tildels rene kolosser som raget femti-seksti meter over havet. De kom som store flytende øyer».

Mannskapet glemte snart denne hendelsen og fortsatte nordover. Fangsten var imidlertid dårlig og etter vel en uke satte de kurs mot Danmarkstredet for å fange klappmyse. Etter fire døgn møtte de isen ved Davisstredet, hvor de la seg fast i isen for en tid. Etter en tid brøt isen opp og «Samson» stanget seg ut: «Vind og sjø stod rett på iskanten og skuten fikk noen heftige dask. Men det gjorde ikke noe, for «Samson» var en av de sterkeste og største ishavsskutene i landet. Senere ble den kjøpt av admiral Byrd og brukt på hans sydpolekspedisjon. Helt ute ved iskanten var isen i voldsom bevegelse på grund av sjøen, idet vi brøt ut kolliderte vi med et isflak som kom seilende med sjøen i det samme. Baugjernene røk og isskinnene og seks av plankene i ishuden blev slått løs fra baugen og et godt stykke bakover. Efter et skipsråd blev det bestemt at vi skulde søke nødhavn på Island.» 

På Island fikk mannskapet høre nyheten om «Titanics» forlis av den norske konsulen: «– Har dere hørt siste uhyggelige nytt? spurte konsulen i samtalens løp. – Nei, det hadde vi ikke. – Jo, det nye store passasjerskipet 'Titanic' som var ute på sin jomfrutur hadde støtt på et isfjell og var sunket. En masse mennesker – over 1500 – var omkommet. – Når hendte dette? spurte jeg. Det var som noe demret inne i mig. – Natten mellom 14. og 15. april. Konsulen gikk ut og fant en avis. Der sto hele beretningen og alle opplysninger, posisjonen blant annet. Jeg fikk avisen og da vi var kommet ombord igjen slo jeg op i journalen for denne datoen og sammenlignet vår posisjon med den som var opgitt for 'Titanic'. Det viste at både klokkeslett, dato og posisjon stemte nøiaktig med våre egne optegnelser. Nu skjønte vi sammenhengen med lysene og rakettene som vi hadde sett. Vi hadde vært ti nautiske mil unda da 'Titanic' gikk tilbunds. Der hadde vi ligget med vår store skute og otte prektige fangstbåter, – i deilig, rolig veir. Hvad kunde ikke vi ha utrettet av redningsarbeide om vi bare hadde hatt den minste anelse om det som foregikk like for nesen på oss. Hadde vi bare hatt radio, for eksempel.»

Eric J. Ruff skriver følgende i sitt brev til Aust-Agder-Arkivet: «As I am sure you know, this vessel may (or may not) be the 'mystery vessel' in the sinking of the Titanic». Er det fortsatt tvil? Vi kan bare avvente den kommende boken om «Samson».