Storbrann i Bendiksklev anno 1891

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. september 1998

Natten mellom mandag 27. og tirsdag 28. juli 1891 brøt det ut en voldsom brann i Bendiksklev.

Brannen startet i matr. nr. 76b og spredte seg til nabohuset 76a. Begge husene ble totalskadd, det øverste brant helt ned, mens veggene fremdeles stod i det nederste. Skomakermester O. C. Olsen eide begge husene, og kjøpmann Stian Mørland leide 76b. Nedenfor 76a lå byggmester Larsens hus (matr. nr. 68) som fikk endel vannskade. Husene lå på sørsiden av Bendiksklev, vis a vis gassverket (parkeringshuset). Bebyggelsen i området var forholdsvis ny, idet hele dette strøket var omfattet av bybrannen i 1868.

En brann er alltid tragisk, men denne gjorde nok et spesielt dypt inntrykk siden menneskeliv gikk tapt. Og det var nok det faktum som førte til en offentlig avisdebatt mellom Agderpostens redaktør, Jens Svendsen, og stadsingeniør Rickard Arnold, som i kraft av sin stilling også var leder for brannvesenet, om brannvesenets rolle under slukningsarbeidet. La oss gå inn i historien ved å sitere Agderpostens oppslag fra onsdag 29. juli.

Brannen og slukningsarbeidet

«(...) En sørgelig ulykke rammede Nat til i går vor By, idet den i Skomagermester Olsens Leiegaard, Bendiksklev, opstaaede Ildebrand, kræved 3 Menneskeliv, 2 af Kjøbmand Mørlands Børn og Tjenestepigen, hvilke sandsynligvis er kvalt af den stærke Røg.

Efter hvad vi har bragt i Erfaring, saaes Ilden først i Loftsetagen fra Gaden af en forbigaaende, som straks gjorde Anskrig. Kl. var da noget over 11. Da Beboerne vaktes, maatte Kjøbmand Mørland, der bodde i 2den Etage, redde sig ud gjennem Vinduet ved Hjælp af en Brandstige, der var reist af en af Gasværkets Folk. Ved Hjælp af denne Stige redded han sin lamme Mor og de Børn, som sov i denne Etage. (...) Selv var han oppe ved Kvistvinduet for at forsøge Redning af de to Børn og Pigen. Men det var umuligt at komme ind i værelset for Røg. (...)»

Videre forteller Agderposten at brannskuddet fra vakthuset på Fløyheia hadde kommet svært sent. Vakten kunne ikke se Bendiksklev fra tårnet, så der var man først blitt oppmerksom på brannen da man så gjenskinn fra husene ved torget. Når da skuddet skulle avfyres, viste det seg at kruttet i fenghetten var vått.

Da slukkingen noe forsinket kom i gang, gikk det hele bra, men ved flytting av en av slangene dro frivillige hjelpere så hardt i den at hele hydranten brakk. Vannledningen oppover Bendiksklev måtte stenges, og tre håndsprøyter måtte legges ut fra gassverkets vannbeholder og fra fontenen på torget, før nye tilknytningspunkter til vannverkets ledningsnett var funnet. Vestlandske Tidende tilføyer:

«(...) Da Sprøiterne maatte tages i Brug erholdt Brandvæsenet en værdifuld Hjælp af 25 raske Orlogsmatroser fra Korvetten «Blücher», hvis Chef opholdt sig paa Brandstedet indtil Brandens Slukning. Med en forbausende Lethed og ihærdighed betjente disse Mænd Brandapparaterne, overalt hvor deres Hjælp paakaldtes (...)»

Avisdebatten

Etter tre timer var brannen under kontroll. Brannfolkene kunne etter hvert trekke seg tilbake og overlate arenaen til de som utkjemper de store slag med penn og blekk. For allerede i neste utgave av Agderposten, fredag 31. juli, finner stadsingeniør Arnold å måtte gå i rette med avisens påstander om den sene starten av slukningsarbeidet. Han skriver:

«(...) Signal om Ildebranden modtoges i Brandstationen gjennem Signalkassen udenfor Gasværkets Port, hvorefter samtlige Bistationer momentant blev varslet ved det for et Par Maaneder siden opsatte elektriske Ringeapparat. (...) At Udrykningen med Sprøiterne foregik noget senere paa Grund af Brandskuddets forsinkede Affyring havde ingen Betydning med hensyn til Slukningsarbeidets Iværksættelse. (...).»

Han var selv ankommet like etter at personene i 2. etasje var blitt reddet.

Redaktørens tilsvar sto like under stadsingeniørens innlegg. Her gjentok han påstandene som skulle være kommet fra flere hold, om at arbeidet var kommet sent i gang, brannskuddet så sent som en halv time etter at brannen var oppdaget.

«(...) Samtidig er det ogsaa fremholdt, at det var temmelig længe efter Ildens Udbrud, at man saa Stadsingeniøren ved Brandstedet. Eftersom vi paany er tvunget ind paa denne uhyggelige Begivenhed, vil vi ogsaa spør: hvor var Redningsmandskabet med de mange Apparater, som man ser ved Opvisninger? (...)»

Stadsingeniøren må ha krympet seg etter denne direkte insinuasjonen om at brannvesenet ikke hadde gjort jobben sin skikkelig. Hva redaktør Svendsen sikkert ikke har visst, er at Arnold dagen etter brannen hadde mottatt et brev fra formannen for brannseilavdelingen med følgende lakoniske innhold:

«(...) Jeg tillader mig herved at meddele, at ved Branden i Bendixklev fremmødte af Seilmandskabet kun 4 Mand (foruden mig selv), nemlig Peter Gundersen, Capt. H. S. Ugland, Niels H. Nielsen Kaffehuset, Svend Andreassen (...)»

Undertegnet E. Brønlund. Seilavdelingen bestod fullt oppsatt, ifølge branninstruks fra 1887, av formannen og 24 mannskaper. Redaktøren har nok truffet et ømt punkt.

Arnold må nå ha følt en sterk trang til å få lagt denne avisdebatten, som etter Svendsens påstander nærmest har utviklet seg til en polemikk, død en gang for alle. Allerede neste dag finner vi i Agderposten nok et brev fra stadsingeniøren til redaktøren.

«(... ) Hvad der er sandt eller usandt i Deres eller min Paastand angaaende nogle Enkeltheder ved Branden i Bendiksklev vil neppe kunne afgjøres ved Avisskriveri, jeg har derfor anmodet rette Vedkommende om, at der maa blive optaget Forhør i Anledning de af Dem paapegede Misligheder. Resultatet af dette Forhør faar vi da begge bøie os for og tage Følgerne (...).»

Stadsingeniør Arnold oppnådde det han ville, debatten ebbet ut. Men i den grad det var for å renvaske seg, eventuelt gå til rettsak mot Agderpostens redaktør, han ville få opptatt forhør, så ble han nok skuffet. 14. august fikk han fra politimesteren brev om at påstandene som var reist av Agderposten både mot brannkorpset og stadsingeniøren ikke ga anledning til noen tiltak fra påtalemaktens side. Påtalemakten var i dette tilfellet Riksadvokaten, så alvorlig har Agderpostens påstander vært oppfattet.

Tilbake til hverdagen

Saken var brakt til en slutt. De to herrer kunne vende tilbake til sine øvrige gjøremål. Redaktøren var særlig opptatt av det nær forestående stortingsvalg der det gjaldt å mobilisere stemmeberettigede for Venstre. Stadsingeniøren arbeidet bl.a. med utvidelse av dampskipsbryggen. Dessuten var det fremdeles mange ting som skulle på plass i etterkant av brannen; frivillige skulle betales, nye slanger kjøpes inn til erstatning for ødelagte, en skademelding, regning for traktering av brannmannskapene, osv.

Og med dette slutter innførslene om brannen i brevjournalen hos stadsingeniøren som har vært hovedkilden til denne artikkelen.