«Vøringen» – et ukjent skip?

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. januar 1998

Det er nok bare de av Agderpostens lesere som har passert 80 som med hånden på hjertet kan si at de husker Arendals Dampskibsselskabs «Vøringen» som gikk i Brevikruten mellom 1903 og 1920. Men allerede fra tidlig i 1880-årene trafikkerte «Vøringen» Arendal i forskjellige ruter.

«Vøringen» ble bygget som lystyacht i Hull i England i 1861. Allerede før ferdigstillelse ble hun kjøpt av bergensfirmaet Brunchorst & Dekke, ombygget til passasjerskip og satt i trafikk på Hardanger. Hun målte 42,5 commercelester, eller ca. 85 netto registertonn (n.r.t.) og ble allerede da egentlig regnet for å være i minste laget til formålet.

I 1871 ble hun solgt til Arendal, men allerede i 1872 kjøpt tilbake til Bergen. (Litt mer om dette senere). I 1875 ble hun solgt fra Bergen til Larvik og satt inn i ruten Larvik – Fredrikshald (Halden). Det ble ellers ikke gjort noen forandringer i denne perioden. Eier var «Vøringens Interessentskab» med T. M. Nielsen som direksjonsformann.

I 1881 ble «Vøringen» igjen solgt, denne gangen til Skien. I de følgende år ble hun et fast innslag i havnebildet i Arendal, da hun ble satt inn i ruten Skien – Kristiansand. Ruten Larvik – Fredrikshald ble dessuten opprettholdt i korrespondanse med Kystruten. Fra skiensperioden er en fornøyelig historie knyttet til «Vøringen». Hun ble på folkemunne bare kalt 5-øringen (V-øringen). Eieren så seg lei på dette og forandret forbokstaven til W, hvilket ikke førte til annet enn at kallenavnet for ettertiden ble 10-øringen. (Kolltveit, Lokalbåten, Det norske Samlaget 1982, s. 23). Navneendringen kan dessuten dokumenteres. I en rutetabell i Agderposten for 11. februar 1884 forekommer navnet skrevet med W. (Langstrøm m.fl. «Kystruten Oslo – Bergen», Fabritius, Oslo 1981, s. 34). Forøvrig seilte hun under samme navn i hele sin 62-årige historie.

Til Arendal

På ekstraordinær generalforsamling på Arendal rådhus 9. september 1903, ble det bestemt å godta et tilbud på kjøp av D/S «Vøringen» og D/S «Eidanger» for 120.000 kroner. Direksjonen hadde forsøkt å presse prisen ned i 100.000, men måtte godta selgerens, grosserer Anders Johnsen i Skien, pris. I direksjonens anbefaling til aksjonærene heter det bl.a.: «... Da disse Ruter allerede nu ere regningssvarende og maa antages fremtidig yderligere at kunne oparbeides, finder direksjonen det i Selskabets Interesse at erhverve disse Skibe ...»

Årsaken til at «Vøringen» ble kjøpt av ADS, var etableringen av Breviksruten i 1896, som grosserer Anders Johnsen, «Vøringens» eier sto bak. Etter at han hadde drevet rutene Kristiansand – Brevik og Skien – Arendal i sju år, kjøpte ADS hele selskapet for å hindre konkurranse med egne skip på sambandet Kristiansand – Kristiania. Fra Brevik kunne reisende nemlig komme videre til Kristiania med tog, og dette var raskeste reisemåte fra Sørlandet til hovedstaden. Her ligger nok årsaken til at ADS godtok selgerens pris. (Se for øvrig Dannevig, Arendals Dampskibsselskab 1852–1982 for utfyllende opplysninger om Breviksruten.)

Den «Vøringen» som nå fikk malt Arendal under navnet på hekken, hadde i løpet av de siste 17 år flere ombygninger. I 1886 ble den vakre klipperbaugen erstattet med en rett utoverfallende baug. (Se Kolltveits tegning), og skroget ble forlenget fra 105 til 120 fot. Midtskipsoppbygningen ble også gjort noe høyere. Rundt 1896 ble hun ombygget nok en gang og fikk da det utseende som på bildet ved Langbrygga. Baugen er nok en gang blitt endret. Skipets lengde er nå 119,3 fot; det vil si at fordekket har måttet reduseres noe for å gjøre baugen loddrett. Man vil se at det er en salong under styrehuset som ikke har vært der før. Trolig har passasjerkapasiteten måttet forbedres etter opprettelsen av Breviksruten. «Vøringen» ble vel forresten mer brukt i sambandet Arendal – Skien enn i selve Breviksruten. Det har vel også vært ved ADS’ overtakelse at hun ble hvitmalt. Tidligere har hun fremstått med et sort skrog. Den opprinnelige «Vøringen» skal visstnok ha vært mørk grønn.

Breviksruten ble meget populær i årene som kom, og ADS måtte etter hvert fornye materiellet. Gamle skip ble bygget om og nye kjøpt inn, mens «Vøringen» som et av selskapets eldste og minste skip kom forholdsvis tidlig (ca. 1908) til å fungere mer som laste- og reserveskip.

Propellskade

Det var sjelden dramatikk i forbindelse med breviksbåtene. Kildematerialet er sparsommelig for «Vøringens» del hva skader angår, men en gang i Langesund i 1915 oppsto en situasjon som vi lar kaptein O. Thorsen skildre i rapports form: «Under Tillægning, på sædvanlig vis, af Bryggen i Langesund Lørdag 16de januar, blev den ene Propellerving afslået mod en Stok, der var gleden ud af Bryggekarret med den ene Ende, og uagted man i Langesund var vidende om, at Stokken lå der uden at skulde fjærnes, blev alligevel ikke rudegående Skibe varslet om Tilfældet så at eventuelle Skader kunde undgås.»

Skaden ble reparert i Skien, men året etter var hun i tørrdokken på Pusnes med et lignende tilfelle. Dette var nok skader som forekom med jevne mellomrom.

Endelikt

Som nevnt førte «Vøringen» en mer anonym tilværelse etter ca. 1908. At ADS likevel har hatt god nytte av den gamle sliteren, viser det faktum at det i 1914 ble satt inn ny (brukt) dampkjele. Forrige gang dette var blitt gjort var i Bergen i 1872. Monteringen ble denne gang foretatt på Nylands Mek. Etter dette ble farten oppgitt til 10 knop. Kullforbruket var 280 kg pr. time. Kaptein fra 1915 var Ths. Gregertsen.

I 1917 ble hun tatt ut av drift, og fra da av og flere år fremover prøvde direksjonen å selge henne. Brev medfølgende arrangementstegning og fotoet av «Vøringen» ved Langbrygga ble sendt til eventuelle interessenter kysten rundt, men responsen var dårlig. Av flere av svarene går det frem at skipet var for lite og for gammelt. Selskapet lot henne imidlertid ikke forfalle. I 1919 ble hun dokksatt med hensyn til ny sertifisering som passasjerskip, med 120 passasjerer på kortere ruter. Grunnen til at ADS tok på seg disse kostnadene kan bare ha vært for å fremby et mest mulig salgbart skip. Den obligatoriske prøveturen ble imidlertid ikke avholdt, så dermed ble det heller ikke noe sertifikat.

22. april 1922 var det direksjons- og representantskapsmøte i ADS. Under sak 2 ble det enstemmig besluttet å selge «Vøringen» og «Eidanger», men mens sistnevnte ennå fikk ni års henstand, ble «Vøringen» hugget opp i 1923. I en alder av 62 år hadde hun utspilt sin rolle i norsk kystfart.

Hvem eide «Vøringen»?

«Vøringen» er i 1872, -73 og -74 ikke registrert i veritasregisteret, så det har vært umulig å oppspore eiere for disse årene. Den første møteboken for ADS' representantskap som befinner seg på Aust-Agder-Arkivet er fra 1872. Der nevnes ikke «Vøringen», men det fremgår at både D/S «Arendal» og D/S «Motala», som var de to fartøyene ADS disponerte, hadde vært utsatt for skader som krevde verkstedopphold.

Kan «Vøringen» ha vært kjøpt av ADS for å avhjelpe en vanskelig situasjon for selskapet? Eller har andre interessenter i Arendal villet kaste seg inn i rutefarten langs kysten? At hun allerede året etter ble solgt igjen, kan tyde på at «Vøringen» ikke var et tjenlig skip. Det har ikke vært mulig å finne henne i ruteplaner i Vestlandske Tidende i denne perioden.