Barbermester ble frisørmester

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 20. april 1999

Aust-Agder-Museet åpner i disse dager en liten utstilling om herrefrisørfaget. Utstillingen viser noen trekk av fagets historie på 1900-tallet.

I monteren på museet står barberstolen, med speil og utstyrshylle foran, nesten nøyaktig slik jeg husker det fra min barndoms frisør i 1950-årene. På hylla foran speilet står flakongen med hårvann, der ligger sakser og kammer og nakkebørsten. Der ligger også den fryktinngydende tradisjonelle barberkniven som min barndoms frisør brukte til kinnskjegg og nakkehår – også på små gutter.

Ved siden av hylla henger strykereima som barbereren skjerpet barberkniven sin på. Den hvite brylkremflaska med pumpe er også på plass. Brylkremen ble tatt i bruk rett før krigen og var mote i 1950-åra. Elvis var det store forbildet for mange ungdommer i siste halvdel av 1950-åra, og hans hårfasong skapte mote. Håret skulle være glattslikket – og krøller sto ikke høyt i kurs.

Barberergaver

Frisørmester Einar Edwardsen – i dag pensjonist, tidligere innehaver av frisørsalong i Torvgaten 3 – har gjennom flere år samlet gjenstander fra faget, helst slik det var på begynnelsen av 1900-tallet. I 1994 fikk Aust-Agder-Museet hans samling, og de fleste gjenstandene som er utstilt kommer fra ham. Salongen i Torvgaten ble etablert i 1898 av Alfred Skar. Barbermester Gunnar Hauge overtok i 1910 og drev salongen til 1945. Og i 1948 overtok Edwardsen.

Fra før hadde museet et par «innkomster» med gjenstander fra faget, og til sammen danner disse gjenstandene en fin enhet som viser utviklingen på 1900-tallet.

I 1971 fikk Aust-Agder-Museet de første gjenstandene fra frisørfaget. De ble gitt av frisørmester Otto Eriksen, Langbryggen 5 i Arendal og ble formidlet av skreddermester Ths. Tollefsen som i mange år var håndverkerforeningens representant i museets råd. Otto Eriksen oppholdt seg noen år i USA etter at han hadde tatt sitt svennebrev i Arendal. Vel tilbake i gamlelandet overtok han barbermester Thorsens salong, som var etablert allerede i 1879. I utstillingen henger Eriksens svennebrev og hans registreringsbrev fra staten Illinois i USA.

I Lillesand hadde barbermester Martin Andreassen sin salong som han drev fra 1904 til 1954. Han hadde gått fire år i lære hos Svendsen i Grimstad. En hylle med nummererte såpekopper stammer fra Andreassens salong og er en gave fra hans datter Gunhild Pramsnes i Birkeland i 1981.

Barbering

For oss som fikk barbermaskin til konfirmasjonen er barbering med barberkniv ganske utenkelig. Men hvordan foregikk barberingen egentlig hos de gamle barbermestrene?

Barbererne hadde sine faste kunder som kom igjen med jevne mellomrom. Fornemme kunder lot seg barbere hver dag, ellers lot man seg barbere to ganger i uken, bønder og arbeidere nøyde seg med en ukentlig barbering. Barbereren som et spesielt yrke er et byfenomen, avhengig av at det var kundegrunnlag innen gangavstand. De fleste menn har hatt sin egen barberkniv som de brukte selv foran speilet, eller overlot til en kyndig tjener eller kona å bruke. Museet har mange barberkniver som har vært til privat bruk.

Innsåping er viktig for en behagelig barbering og ikke minst for å bevare kniven skarp. Innsåpingen tar tre til fem minutter. Profesjonelle barberere brukte aldri barberkost forteller Einar Edwardsen; såpa ble pisket opp i såpekoppen, og deretter brukte de handa til å såpe inn kunden. Barberkniven holdes flatt til huden. Huden strammes med en eller to fingere for at skjegget skal reise seg og kniven får en jevn flate å gli mot. På denne måten unngår man å skjære i huden. Men det var likevel ikke til å unngå at barbereren enkelte ganger skar kundene til blods! Blodstillende stift hadde de alltid for hånden.

Kniven beveges i et fast mønster. En begynner ved ørene på kundens høyre side og gjør seg ferdig med hele høyre side, fortsetter omkring munn og hake og avslutter på venstre side. En kan avslutte med varme kluter og vaske huden med sprit (ikke over 30 %). Ansiktet tørkes med servietten og gnies inn med krem. Pudder eller talkum avslutter barberingen.

En barbering tok gjerne 8 minutter iberegnet innsåping. Læreguttens jobb var å såpe inn kundene, mens svenn og mester gikk etter og foretok selve barberingen.

Fra barbering til klipp

Barbereren i 1950- og 1960-årene beskjeftiget seg mer og mer med hårklipp, mens barberingene var mer sjeldne. Den glattbarberte og kortklipte mote for menn var enerådende. Barberhøvelen, barbermaskinen, og til slutt den nye moten med langt hår og skjegg i 1970-årene, var faktorer som gjorde det helt slutt på barbering.

Parallelt med at barberingen falt bort ble det mer og mer vanlig å gå til frisøren for hårklipping, også for grupper av befolkningen som tidligere hovedsakelig holdt seg til hjemmeklipping.

Barbererfaget endret innhold, fra barbering til hårklipp og frisering.

Hans fag het fremdeles «barberer» på folkemunne i 1950-årene, men han var mer og mer blitt utelukkende frisør. Einar Edwardsen – tidligere frisørmester i Arendal med salong i Torvgaten 3 – kan fortelle at hans læremester i Grimstad, Harald Olsen (Granum), var stolt over å presentere seg som «barbermester» tidlig i 1940-årene, mens kollegaen på Langbrygga i Arendal, Otto Eriksen, alltid kalte seg «frisørmester», slik Edwardsen også gjorde selv.

I Edwardsens håndverksbrev, utferdiget av magistraten i Arendal 6. juni 1953, heter det «... håndverk i herrefrisør og skjønnhetspleiefaget ...»

Som ledd i sin utdannelse gikk Edwardsen ett år på skjønnhetspleieskolen i Oslo. Han arbeidet da om dagen og gikk på skole om kvelden.

Barberkniv og bekken

Utenfor alle frisørsalonger hang fagmannens skilt: Det blankpussede bekkenet. For ikke så mange år siden var det en selvfølge at alle herrefrisører hadde dette skiltet på plass.

Barberkniven er en slags foldekniv med et bredt og tynt knivblad (klinge). Den var barbererens personlige redskap som han passet godt på. Da barbering var vanlig hadde barbereren knivene sine hengende i et etui av lær eller seilduk på veggen ved siden av utstyrshylla. Kniven måtte stadig holdes skarp. I barbersalongen var det alltid bryne, strykestikke og strykereim, redskaper som bruktes for å skjerpe barberkniven. Disse hadde barbereren alltid lett tilgjengelig, og strykereima hadde sin faste plass i en krok på veggen ved siden av utstyrshylla.

Barberkniven er i dag et redskap som er utgått på dato, men enkelte yngre frisører har stiftet bekjentskap med barberkniven i opplæringssituasjoner. Oppgaven var å barbere såpeskum av en oppblåst ballong!

En historisk tråd

Det er underlig å tenke på at fra den moderne frisør går det en lang tråd bakover gjennom håndverkets historie. Langs denne linjen finner vi et håndverksfag i stadig endring, et fag som stadig tilpasser seg endringer i samfunn og kultur.

Bronsealderfunn viser at den slags kniver eksisterte allerede den gang – uten at det skal være bevis for at faget eksisterte på den tid.

I det gamle Roma klippet barbereren kundenes hår og negler og han masserte armer og skuldre og gned inn øynene med salve når barberingen var ferdig. Barbererens oppgaver strakte seg også til å ta seg av personer som var kommet til skade.

I laugstiden fikk barbererne monopol på å opptre som leger. De fikk som oppgave å kontrollere medikamenter som publikum ble tilbudt på torvet.

I krigstid ble barbererne innkalt til militærtjeneste. De måtte da møte med sin instrumentkiste og gjøre tjeneste i hæren og marinen. Oppgaven besto i å gjøre kirurgiske inngrep på soldater som var kommet til skade – for eksempel amputasjoner – og gi de nødvendige medisiner.

Kontroll og forordning av medisin var en oppgave som ble overtatt av universitetsutdannede leger. Kirurgien derimot, fikk barbereren beholde til midt på 1700-tallet. I 1785 ble det opprettet et kirurgisk akademi i København og alle som ville utføre arbeid som kirurger måtte avlegge prøve i både medisin og kirurgi. Noen barberere var i stand til å avlegge slik eksamen og ble leger.

Liktornskjæring, oppsetting av kniver og sakser, iglepåsetting, plasterpålegging, koppsetting og årelating var arbeidsoppgaver som fremdeles barbererne hadde utover 1800-tallet.

Omkring år 1900 satt barbererne tilbake med barbering og hårklipp som sine oppgaver. Barbererfaget hadde mange navn. I laugstiden var fagbetegnelsen bartskjærer eller badskjærer. Noen ganger kunne barbereren også kalles kirurg, og når han gjorde militærtjeneste ble han kalt feldtskjærer. Og på 1900-tallet endret tittelen seg fra barberer til frisør.

Høy rang

De gamle egyptere er det også naturlig å trekke inn i barbermesterens historie. I det gamle Egypt var skjegg et tegn på høy rang – men det skulle være kunstig skjegg! Man var glattbarbert og brukte kunstig skjegg. Til og med faraoenes dronninger prydet seg med kunstig skjegg!

PS: Fra Aust-Agder-Museets ønskeliste:

Da elektrisiteten ble vanlig kom de elektriske klippemaskinene i bruk og disse ble snart tatt i bruk av alle herrefrisører. Aust-Agder-Museet ønsker seg en førkrigs elektrisk klippemaskin til denne utstillingen, fortrinnsvis en maskin brukt i en av fylkets herrefrisørsalonger!