Fly i flint

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 11. august 1999

«Å fly i flint», heter det når en person eksploderer i raseri og forbitrelse over at noe går ham i mot. Utrykket henspeiler på flintsteinens harde karakter. Den er hardere enn stål, men i motsetning til stålet deler den seg lett i skarpe og skjærende splinter når den utsettes for slag og trykk. Steinens fysiske karakter og reaksjon ved harde ytre påvirkninger henspeiler dermed også på en persons manglende evne til å reagere psykisk adekvat ved motstand eller kritikk.

Flintian-følget

Slik var det med Johannes Lindberg (ca. 1767 – ca. 1837), med tilnavnet Flintian, som ble stamfar til den kjente omstreiferslekten Flintian-følget.

Om denne Flintian forteller prost John Aas (1793–1867) følgende: «Man fik i Hr. Abels Embedstid [Hans Mathias Abel, prest i Gjerstad 1784–1803] et mærkeligt Exempel paa, hvad den forrige Uskik at antage som Tjuringer fremmede ukjendte Personer, kunde lede til. I Kragerø boede en Kobberslager Lindberg, der for Nød Skyld lod sit Drengebarn, Johannes Lindberg, tjene hos en Mand i Sannikedal som Tjuring. Da Tjenesten var ude, modtog Drengen Anmodning om at modtage en lignende Tjeneste hos en Mand i Gjerestad Sogn paa Gaarden Vestøl. Drengen voxte til og forglemte Hjemmet, lærte intet, uddannedes i Vanart. Medens Huusbonden opholdt sig ved Qværnen for at male Korn, hendte det, at han gik et Øieblik hjem til Maals, d.e. for at spise.

Drengen, der gjetede i Nærheden, løber til Qværnen og enten af Kaadhed, eller Vanart styrtede en Sæk Korn, som skulde males, ud i Fossen. Ved Tilbagekomsten ble Manden forbauset, og da han havde Mistanke til Johannes som Forøveren, tiltalte han ham derfor om Aftenen, men Johannes benegtede at være Gjerningsmanden. En Skoleholder med en Flok Børn var just ifølge Skolens Omgang i Huset og stod i Kreds omkring den unge Forbryder, som blev greben af den heftigste Forbitrelse, eller blev, som man her siger, «flintende vond», det vil sige, at han af Vrede fløi i Flint.

Fra den Dag gik Johannes under Navnet «Flintian», løb af Tjenesten, blev fremdeles Tjuring paa Gaardene Bjørvatn og Espeland paa Vegarsheien, hvor man, efter at have brugt hans Tjeneste, skubbede ham fra sig, for ei tilsidst at bebyrde Sognet med et Fattiglem. Johannes gik videre fra Sogn til Sogn, indtil han i Sætersdalen tog et Qvindemenneske, Anniken, som Hustru i sit Følge, og blev siden en af de fornemste Omstreifere her i Egnen i en lang Række af Aar».

Opprinnelsen til omstreiferbefolkningen er usikker. Omstreifere er kjent helt fra middelalderen, da de ble kalt fanter (gno. fantr, en som går til fots). På begynnelsen av 1500-tallet dukket sigøynerne (som påsto seg å være pilgrimmer fra Egypt, derav eng. gipsy) opp i Norge og ble kalt for tatere (trolig forvanskning fra tartar).

Etter 30-årskrigen (1618–1648) oppsto flokker av hjemløse, i Norge kalt skøyere. Noen av disse fremmede omstreifere har trolig slått seg sammen med norske fanter, mens sigøynerne opprinnelig holdt seg for seg selv. Seinere har det skjedd en viss sammensmeltning av de forskjellige grupperingene. Trolig har det også opp gjennom årene, særlig på 1600- og 1700-tallet, vært et visst tilsig av forarmede grupperinger fra den bofaste norske befolkningen, særlig i hungerstider og i perioder med stor mobilitet i befolkningen.

Ikke sigøynere

Av de opplysninger som foreligger ser det ut til at medlemmene av Flintianfølget ikke var av sigøyner- eller taterslekt. Johannes var sønn av kobberslager Lindberg i Kragerø, sannsynligvis av svensk herkomst. Han giftet seg med Anniken Fredriksdatter, som ifølge Eilert Sundt var «af bosiddende Folk fra Helgen Sogn nær Skien». Deres sønn Fredrik Johannesen Flintian giftet seg i 1854 med Gunild Larsdatter i Søndeled kirke. Men før vielsen kunne skje måtte de to konfirmeres. Det skjedde samtidig med at sønnen Johannes Fredriksen og dennes kvinne Gunhild Marie Ulrike Johannesdatter Gripenfelt [Gripenfelt betyr i fantenes hemmelige språk mestermann, dvs. skarpretter, bøddel. Hennes oldefar var Lædel, som sannsynligvis var bøddel på Egelands Jernverk da Lang-Kristian ble halshugd i 1810] ble konfirmert og deretter ekteviet. I konfirmasjonslistens rubrikk for «Christendomskundskab og Flid m.v.» skriver prost Wettergren følgende om de konfirmerte:

«Angaanede disse ikke her hjemmehørende Personer, da meddeles herved, at den første af disse, Fredrik Johannesen blev sat ... under Justice-Tiltalelse i Anledning af Gadeuorden, og da der under Forhøret oplystes, at han ei var confirmeret, blev han i denne Hensigt forbundet af mig til Confirmation. De øvrige meldte sig frivillig, hvorfor jeg efter Øvrighedens Ønske ogsaa med dem foretog det samme. Deres Kundskab i Religion ere ringe, da de ikke før deres Ankomst hertil synes at have lært af samme, men de viste under deres Forberedelse god Flid, især var Gunhild Laersdatter meget lærvillig og havde god naturlig Forstand». Giftermålet fant sted 4. november.

Forsket på fantene

Eilert Sundt (1817–1875) er særlig kjent for sin forskning i fantenes språk, tankesett, livsforhold og kulturform. Fra 1848 til 1869 fikk han årlige stipend til blant annet dette arbeidet og som resulterte i flere beretninger om fantefolket. Hovedhensikten med dette arbeidet var «å vinne dem for sivilisasjonen» og det inngikk som et ledd i storsamfunnets arbeide med å få bukt med omstreifervesenet. Om situasjonen for omstreifervesenet i Nedenes fogderi skriver Sundt følgende (1862): «I Nedenæs berettes næsten allevegne fra, at Tingen holder sig ved det samme, eller paa nogle Steder vil man endog have mærket Tiltagen, saaledes f. Ex. i Høvaag længst mod vest, hvor Aarsagen søges i Almuens altfor store Godmodighed; thi man kan høre Fanterne selv sige om dette og tilgrændsende Distrikter: Der er saa snilde Folk der bortover. – Fra østre Moland meldes om et Følge paa i alt 19 Personer, som lod sig se for en 2–3 Aar siden.

I Holt kan Lensmanden opregne med Navn et Snes forskjellige følger, som mest vanke der. I Søndeløv skal det ikke være sjeldent at se Følger paa 10 til 15 Personer. I Gjerestad erklæres, at Fanternes Besøg har tiltaget; men det tilføies, at de ikke fare frem med Vold eller Trudsel. Den almindelige Beskrivelse over Fanternes Levevis her i Fogderiet gaar ogsaa ud paa, at de gaa ganske stilt igjennem Landet: ikke hyppige Forbrydelser, men jevnligt Betleri, hvilket dog helst øves paa saadan forsigtig Maade, at Kvinderne gaa omkring som for at omtuske Mændenes Smaaarbeider for Mad. I Byerne, hvor de søge hen for at kjøbe Brændevin, ere de mere støiende, saa Politiet ofte maa vise dem ud».

Sundt skriver videre at årsaken til at omstreifervesenet hadde tatt seg opp igjen i Gjerstad trolig var at det i en 3–4 års tid ikke hadde vært ansatt bygdevekter. I instruksen for bygdevekteren i Gjerstad fra 1848 heter det blant annet: «Han anholder enhver fremmed Person og tilholder enhver Saadan at forlade Sognet uden Henstand paa nærmeste alfare Vei». Videre heter det at «Bygdevægteren maa forlange de nærmeste Opsidderes Bistand til at bortvise modvillige og farlige omstreifende Personer, men ikke tillade sig at bruge voldelig Behandling».

Bjynn Fantefut

Det ser ut til at kommunebestyrelsen har tatt seg denne anmerkningen ad notam, for i folketellingen av 1865 finner vi at på Bjynnsplass på østsida av Holtefjorden bodde Bjørn Jensen, også kalt Bjynn Fantefut. Hans oppgave var blant annet å følge med hvem som fór på Holtefjorden og se til at fanter og omstreifere ikke ble satt over av fergemannen. I fergemannens instruks fra 1836 er det for øvrig nevnt at denne ikke måtte sette over omstreifende betlere og mistenkelige personer uten pass. Lensmannen i Gjerstad, skriver Sundt, fandt «At der kunde være Grund til at tage under nærmere Overveielse den Anskuelse hos Almuen, at det vilde være rettest at anvise Fanterne Hjemsted efter en vis ligelig Fordeling af dem over Rigets Fattig-Distrikter».

Som man ser brukte storsamfunnet forskjellige midler for å få bukt med omstreifervesenet. Man søkte å få omstreiferne til å rette seg etter de gjeldende normer ved å konfirmere og gifte dem. Man ansatte bygdevektere eller fantefuter for å jage dem ut av sognet, helst for at de ikke skulle belaste fattigkassas knappe midler. Men man gjorde seg også forestillinger mer i tråd med allmuens medmenneskelige oppfatning at det beste ville være om omstreiferne kunne bli bofaste. Sundt gir en del eksempler på omstreifere som bosatte seg fast av egen fri vilje. Likevel skjedde det i liten grad.

Omskolering

Seinere vet vi at myndighetene forsøkte å svekke omstreifernes mobilitet ved å forby dem å holde hest. Så tok man i bruk enda sterkere midler ved å tvangssende dem til «omskoleringsleirer» og det som verre var; sterilisering. Lite av dette hjalp. Så seint som i 50-årene husker jeg selv fantefølgene som dro forbi på landeveien, først gående og med sykkel, seinere blekkfantene med biler og campingvogner. Jeg husker også at lokalbefolkningen stort sett behandlet dem på en skikkelig måte. De fikk stille opp sine vogner og sette opp sine telt på små jordlapper, og om vinteren hendte det også at de fikk losji. Blekkfantene la opp takrenner for folk og fantene solgte sine små handelsartikler. Enkeltmenneskenes medkjensle for medmennesker fornektet seg ikke, men det organiserte storsamfunnet brukte midler som vi i ettertid bare kan skamme oss over.