Vi kan ikke stå å se på! «Cambodias» forlis i februarstormene 1910

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 16. februar 1999

Er du en av dem som har stua di kledd med «Cambodia»-panel? Da bor du ganske sikkert på kyststrekningen mellom Fevik og Hesnes.

Men vet du årsaken til dette merkelige panelnavnet? Jo, panelet var en del av fraktgodset på den danske lastedamperen «Cambodia», som forliste ved Hauslandsgrunnen utenfor Fevik i februarstormene året 1910. Omstendighetene rundt dette forliset var så dramatiske at dette bør du vite og fortelle til neste generasjon som skal bo i et hus med «Cambodia»-panel.

Carlas historie

De viktigste opplysningene omkring forliset stammer fra Carla Berthelsen på Fevik. Hun er datter til Karl Knutsen, som var med på å redde 13 av mannskapet på 29, og vi velger derfor å følge ham. Arne Nilsen fra Hesnesøya, som har vokst opp med «Cambodia»-historier, har supplert Carlas opplysninger. Og i Hartvig Dannevigs bok om «Skipsforlis på Sørlandskysten», får vi detaljerte skildringer fra sjøforklaringa i Grimstad.

Karl Knutsen var født og oppvokst på Tromøy. Han var styrmann, og tidlig på morgenen den 16. februar 1910 gikk han om bord i passasjerbåten «Activ» i Arendal, med billett til Kristiansand for å ta hyre på ei skute.

Det var en kald og sur februarmorgen med snødrev, og hele natta hadde det blåst med storm styrke. Den vesle kystdamperen kjempet seg gjennom bølgene, tok en tur innom Søm og hadde kurs for Fevik. Det var da de ble møtt av et uhyggelig syn. Sjøen lå full av drivgods og på Hauslandsgrunnene kunne de skimte forskipet av ei havarert skute. Ei lita lanterne lyste i fokkemasta på den fremmede skuta, og de så mannskap som var i livskamp.

Karl Knutsen sto ved siden av sjømannen Edvard Hansen fra Arendal. Etter at konturene av all uhyggen gikk opp for dem, tok Karl Knutsen avgjørelsen: «Vi kan ikke bare stå og se på!»

Urent farvann

Å nærme seg den havarerte skuta med «Activ» var nytteløst på grunn av de høye bølgene og det urene farvannet. Karl og Edvard ba om å få gå i livbåten for å kunne komme ut til mannskapet. Etter raskt å ha konstatert at det var to sjøvante gutter som var villige til å stole på egne sjøkunnskaper med fare for sitt eget liv, gjorde kapteinen klar livbåten.

Den ble skjøvet fra skutesida med de to ungguttene om bord. Passasjerene på «Activ» fulgte åndeløst med. Båten måtte inn i brenningene for å få kontakt med vraket. De så at de overlevende forsøkte å kaste ut ei line, men alt drivgodset i sjøen og de høye bølgene gjorde at det var vanskelig for de to sjøfolka å manøvrere den lille båten. Nå var det bare presisjon og snarrådighet som kunne redde dem. Karl fikk fatt på lina, men sjødraget gjorde at båten ble dratt over på den andre sida av vraket, og dette var en farlig posisjon. I det samme styrtet også last fra skuta ut i sjøen. Alt var et øyeblikk bare kaos. Karl og Edvard forsøkte å få mannskapet til å bie, men panikken hadde sannsynligvis tatt de livredde sjøfolka. En av dem var allerede på vei mot båten i den slakke lina. En brottsjø skapte ekstra vanskeligheter, og sjømannen endte i bølgene. Men han dukket opp igjen. Karl klarte å holde seg over esingen, gripe mannen i skuldrene og dra ham om bord. Nå virket sjøen roligere, og den neste skipbrudne klarte å fire seg ned uten vanskeligheter. De ble rodd til «Activ» og tatt hand om av villige hender.

Sør-Afrika

Karl og Edvard rodde på nytt inn i brenningene. Nå fikk de med seg tre av de skipbrudne, tredje og fjerde gang ble fire mann berget. En og en halv time seinere kunne 13 sjøfolk fra havaristen på Hauslandsgrunnen settes i land i Grimstad der de fikk den omsorg og pleie som var nødvendig.

Alle de 13 sjøfolka var danske, og i sjøforklaringa som fulgte kunne redningsfolka følge mannskapet på «Cambodia» gjennom ei redselsnatt. Skuta hadde seilt ut fra Fredrikstad med kurs for Sør-Afrika via Newcastle tidlig på morgenen den 15. februar. Lasta var planker, bord, panel, sement og all slags husgeråd. Ja, til og med komfyrer, røyropplegg og gatelykter var en del av lasta som var bestemt for en nybyggerkoloni i Sør-Afrika. Båten var eid av Det Østasiatiske Kompagni i København, og besetningen var på 29 mann.

Alt forløp normalt fram til klokka 20 da de passerte Lyngør. Da begynte vinden å ta seg opp, til sterk kuling som bare økte på. Sikten ble også vanskelig på grunn av snøtykke, og ved midnatt ble farten redusert da de passerte Torungen fyr. Et kvarter etter skjedde enhver sjømanns mareritt, mens de fleste av mannskapet lå og sov. De ble vekket av at skuta gjorde noen kraftige overhalinger. Voldsomme støt og knasende lyder fra bunnen av skroget fortalte at skipet hadde gått på grunn.

I livbåtene

Kapteinen kom på plass, og ga ordre om å samle resten av mannskapet, undersøke maskinen, hente signalmateriell og gjøre livbåtene klare. Det ble raskt konstatert at maskinrommet var fylt av vann. Mens mannskapet arbeidet med å gjøre livbåtene klare, ga skroget etter. Plutselig brakk den 2579 tonn store lastedamperen, og akterskipet ble liggende under vann.

Vannmassene skyllet inn over skipet, kapteinen skrek ut ordre om at mannskapet skulle gi opp livbåtene og samle seg på brua. Nødsignaler ble sendt opp, og etter hvert ble forholdene så vanskelige at kapteinen ga ordre om samling på forskipet. Her talte han opp mannskapet, men kom ikke lenger enn til 13. Nødsignalene var det tydelig at ingen reagerte på. Mannskapet kasta ut ankeret i et siste forsøk på å holde restene av skipet på plass. Nå var det bare å klumpe seg sammen for å holde varmen og håpet oppe. I 8 lange timer satt de slik. Det var da den vesle kystdamperen «Activ» kom til syne.

I dagene etter forliset ble det søkt etter mulige overlevende, men uten resultat. To dager etter drev et lik i land ved Hesnes. Det var førstemaskinisten. Akterskipet til «Cambodia» ble liggende inne ved Stangholmen ved Fevik. Folk var opprørte.

Ikke glemt

Bevisstheten om denne tragiske hendelsen satt lenge i folk. Carla Berthelsen, datter til Karl Knutsen, kan fortelle at som nygift var hun i selskap sammen med svigerforeldrene på Fevik.

Dette var under krigen, altså 30 år etter «Cambodia»-forliset. Gamle Bernhard Berthelsen hadde akkurat plassert seg ved kaffebordet da han plutselig utbryter: «Nei, se her har de jammen «Cambodia»-panel!». Gjestene fikk så en lavmælt og detaljert skildring av forliset, og hvordan fjærefolk i lang tid etterpå hadde sanka vrakgods.

For kysten mellom Fevik og Hesnes var full av drivgods i februardagene 1910, plank og panel og all slags husgeråd. Men hvordan kunne Berthelsen så sikkert vite at det var «Cambodia»-panel? Jo, dette er en spesielt brei og fin panel. En falsk staff i midten av bordet gjør at det likevel ser ut som en smal panel. Berthelsen kunne også fortelle at flere naboer hadde husgeråd fra «Cambodia». Noen hadde servise, og noen hadde kjøkkenutstyr. Svært mange hadde flasker som lar seg kjenne igjen fordi de ikke har flaskehals. Ja, Carla husker også en fevikfamilie som hadde en badestamp de kalte «Cambodia»-stampen.

Panel

Arne Nilsen kan fortelle at hjemme på Hesnesøya ble det pussa opp med nytt panel i nabolaget. Mange bygde også nytt av plank og ytterpanel, som var en del av lasta. Det kunne være både sjøbuer og påbygg. Arne Nilsen vet også om ei gatelykt som enda er i bruk på ei sjøbu på Kvaløya. Ja, til og med marmorplater ble redda ut av vraket. Onkelen hans fikk 25 øre stykket for å gjøre rein komfyrene de klarte å redde. Bestefaren hadde butikk på Kvaløya, og helt fram til 1930-åra brukte han innpakningspapir som var merka «Cambodia». Det var store ruller med lysebrunt papir som i alle disse åra minnet lokalbefolkningen om tragedien som hadde utspilt seg ved Hauslandsgrunnene i februarstormen 1910.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1934, Fartøysarkivet; KA0904-550d, Hesnes skole, kilder om S/S Cambodia.
Boksamling: Hartvig V. Dannevig: Skipsforlis langs sørlandskysten. (ref.)