Barnevandrer ble skipsbygger

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 7. april 2000

Andre halvpart av 1800-tallet var preget av stor folkevekst, men i deler av landet vårt var det lite samsvar mellom matvareproduksjon og alle de nye munnene som skulle mettes.

I mange bygdelag i Vest-Agder var store barneflokker og små bruk med liten evne til å brøfø familien et voksende problem. Amerika ble løsningen for mange. Men for foreldre på et småbruk eller en husmannsplass kunne Aust-Agder-kysten virke vel så forlokkende. Her var det oppgangstider. Skipsfart, sagbruksvirksomhet og bergverk ga arbeidsplasser utenom jordbruket – og klingende mynt. For en familiefar var sesongarbeidet det aller viktigste. Da kunne en lettere beholde kontakten med familien og heimebruket.

Arbeidsomme

Sesongarbeiderne var etterspurt. På gårder i Aust-Agder, der mannfolka var sjøfolk og kvinnene trengte hjelp til tyngre tak, var det rift om arbeidsomme vestegder. Innover i landet var det også mulig å få arbeid i fløtninga. Og så var det steinarbeid å få. Steingjerder og elveforbygninger vi enda kan se i lokalmiljøet her i Arendal- og Grimstaddistriktet ble bygd av svensker og vestegder. Vestegdene kom i flokkevis. Derfor snakker vi om rene arbeidsvandringer.

Men det var ikke bare de voksne som var på reisefot når sommersesongen nærmet seg. Mange foreldre så seg også tvunget til å sende barna østover. De skulle til ukjente steder for å ta seg hjuringarbeid hos bønder i kystbygdene. Her skulle de passe en buskap med både småfe og storfe etter melketid ved 7-tida og fram til 17-tida i kveldinga. En okse i bølingen var slett ikke uvanlig, oppgavene var krevende. Barn, fra 7–8 års alderen og oppover, dro flokkevis av gårde, ofte sammen med de voksne. Men det hendte at noen måtte ta seg fram aleine. Johan Didriksen (1861–1950) fra Fjotland har fortalt at han gikk 18 mil aleine som 8-åring fra Fjotland til Froland Verk der søster og bror var i tjeneste. Han var redd og som oftest sulten. Og hvordan fant han fram? Der han fikk nattely og en bite mat, der sa de også hvor han skulle gå videre neste dag.

Det var tidlig i april barnevandringene dro østover. Vestover kunne de ikke dra før høstbeitet var over. Som oftest var de ikke heime før i oktober–november. Det er mange gripende skildringer om avskjeder og barnelengt en lang sommer igjennom. Men de skillingene barna fikk med seg heim, i tillegg til nye klær, var kjærkomne.

Grimstadområdet rekrutterte mange hjuringer. Noen ble så knyttet til distriktet at de slo seg ned som voksne, ofte i små kolonier med sambygdinger som naboer. Det var særlig skipsfarten som lokket. Mange drømte om å slå seg opp, og kan hende få skipperpapirer dersom de arbeidet hardt nok.

Ble husmannsfolk

En av de barnevandrerne som nådde helt til topps innen skipsfarten i Grimstad-distriktet, var Salve Johnsen. Han var født på Bjåstad i Vigmostad i 1825. Foreldrene måtte gå fra gården, og familien ble husmannsfolk. Det var harde tider for en familie med 6 barn, og eldstegutten Salve, var ikke gammel før han måtte ut som hjuring. Det er nevnt to Fjæregårder han kom til, Rorsholt og Ribe. Trolig er begge steder rett. På Rorsholt hadde Salve slektninger, men her likte han seg ikke ifølge en sambygding. Det var sjøen som lokket. Og når det også fortelles at Salve arbeidet noen år på et skipsverft før han dro til sjøs, må vi tro det var folket på Ribe som satte gutten i arbeid. Her var mannfolka på gården skipsbyggere, skippere og redere med egen verv i Fevikkilen. Og det var skipsbygger Salve tok mål av seg å bli. Etter å ha spart seg opp, reiste han til Risør for å lære skipstegning. Men noen av pengene skal han likevel ha brukt til å kjøpe gården Røysland til foreldrene. Det må ha betydd så mye for unggutten å sørge for foreldrene at han lot dette komme før realisering av egne drømmer.

Mestersvenn

Etter Risøroppholdet fikk Salve arbeid som mestersvenn hos den kjente skipsbyggmesteren Nils Olsen Gjømle (1812–1893), som bygde 50 skip på Gjømleverven i perioden 1845–1898. Han var også kjent som Nils Olsen Ugland eller Nils Ribe, fordi faren hans kom fra gården Ugland og kjøpte gård på Ribe der Nils vokste opp. Trolig har kontakten mellom Nils Ribe og Salve Johnsen vært knytta på Ribe mens Salve var ung hjuring på gården. Vi må også anta at det var den 10 år eldre Nils som har sett mulighetene i Salves evner og arbeidsmot og inspirert ham til skolegang og skipsbyggerkarriere. For det hører absolutt til unntakene at en unggutt med Salves sosiale bakgrunn skulle klare å bygge opp en karriere på denne måten.

Salves familie hadde verken eiendom eller økonomiske midler, mens flesteparten av norske skipsbyggmestere kom fra middelklassen og godt bemidla hjem. Dette viser en undersøkelse Gøthe Gøthesen har gjort av 65 norske skipsbyggmestere for Norsk Sjøfartsmuseum.

Selveier

I folketellinga av 1865 finner vi Salve Johnsen under gården Vik. Han var titulert som gårdbruker, selveier og skipsbyggmester. Ti år etter, i 1875-tellinga, har han føyd til skipsreder. Hva er det som har skjedd i disse åra? I familiepapirer heter det at Salve gifta seg til et bruk på Vik, og at han begynte å bygge for seg sjøl i 1860-åra. Kona het Johanne, og var datter av Kristen Kristensen, som opprinnelig kom fra Tromøya. Svigerfaren bodde som enkemann sammen med Salve og Johanne på bruksnummer 16.

Salve Johnsen hadde verfta sine, «Finnen» og «Russen», på østsida av Vikkilen. Han hadde to beddinger på hvert verft, og det hendte at han hadde 4 skip under bygging samtidig. Fram til 1887 bygde han 35 skip. Salve Johnsen fulgte tidas skikk når det gjaldt arbeid og finansiering av skutene som ble bygd. Skipsbyggmesteren hadde avtale med en reder – eller skipper, som ville være «skipper på egen skute», om byggemåte av hver enkelt skute. Byggmesteren skaffet skipstømmer. Ofte var det han som plukket det ut hos en skogeier, og han var arbeidsleder på verven. Vervsfolka hadde 2 mark om dagen i betaling, men fikk som regel ikke kontant betaling. De fikk ofte en seddel som de kunne handle for, som regel hos rederen og kjøpmannen som skulle bestyre skuta. Tømmeret ble gjerne levert på den måten at skogeieren fikk parter i skuta. Det samme fikk skipsbyggmesteren, så det var derfor Salve kalte seg reder i 1875-tellinga. På den måten var alle ledd bundet sammen i en form for avhengighet av at skuta klarte å seile inn en klekkelig fortjeneste. I oppgangstider fungerte systemet bra. Tidene var gyldne for Salve fram til midten av 1880-åra, men så skiftet konjunkturene. I 1886 var det fullstendig svart. Dette året gikk Arendals Privatbank over ende. Mange arendalsredere gikk konkurs, men banken rev også med seg mange i Grimstaddistriktet. Salve Johnsen var en av dem som sto overfor insolvente redere som ikke kunne betale for nybygde skip – og måtte gi tapt, han var i realiteten konkurs.

På beddingen i Vikkilen sto barken «Vivax» på 1129 reg.t. bortimot ferdig, men uten betalingsdyktig reder til å overta. «Vivax» var den største seilskuta som er bygd i Vikkilen, og helt sikkert Salves stolthet. Et livsverk var i ruiner. Året 1888 døde Salve Johnsen like fattig på midler som da han kom til Fjære som hjuring.

Skuta «Vivax» ble solgt til Th. Thommesens rederi i 1889.

I 1998 kom Agders historie 1840–1920 ut. På omslaget er det et bilde av skuta «Vivax». På en underlig måte binder dette skutebildet sammen Aust-Agder og Vest-Agders historie i denne perioden, barnevandringer fra vest mot «austlandet» og skipsfarteventyret i Grimstad-distriktet.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1934, Fartøysarkivet; PA-1435, Fartøysbilder boks 85.
Boksamling: Anne Tone Aanby: Skipsbyggmesterens tid : skipsbygging i Vikkilen 1750-1920. Oslo, 2012. (ref.)