Brann på Terneholmen

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. november 2000

Den 7. april for 90 år siden ble innbyggerne i Arendal vekket klokka 6.30 av brannskudd. For de fleste var det lett å lokalisere hvor branntomta var, for ute på Terneholmen ved Stømsbuneset veltet det tjukk røyk like til himmels.

Det var sagbruket som brant. Brannmannskapet handlet raskt, de var varslet fra alarmkassa på Stømsbuneset. De rigget til brannsprøyter på motorferga like ved og forsøkte å få kontroll over flammene, men til ingen nytte.

De tre dampdrevne handsprøytene på Strømsbu ble isteden satt inn for å beskytte bygningene på land ved Strømsbuneset. Heldigvis var vinden svak og sto fra land. Brannsprøytene ble brukt det de var gode for, og dette hindret nok varmen i å spre seg til land. I løpet av en time var alt som fantes av trelast og bygninger lagt i aske på Terneholmen. Det eneste som ble reddet, var det en klarte å bære ut fra kontorbygningen. I rapporten fra brannvesenet heter det at brannen trolig oppsto i maskinhuset.

Terneholmen Sagbruk var fullassurert, hele 100.000 kroner ble utbetalt fra «Landets almindelige Brannkasse». Men sagbruket ble ikke bygd opp igjen. Dermed var det satt en sluttstrek for et epokegjørende sagbruk i Arendal. Terneholmen sagbruk var nemlig det første dampdrevne sagbruket i byen. Konsul Anders Dedekam Geelmuyden var tidlig ute da han investerte i denne nyvinninga allerede i 1862. Ja, han var av de første i landet som satsa på damp isteden for vannkraft.

Det var nok flere årsaker til at Geelmuyden så god økonomi i å satse på dampsagbruk. For det første var det nettopp blitt mulig for folk med kapital å satse innen sagbruk uten å ha privilegiebrev: i 1860 ble sagbruksprivilegiene opphevet. En annen viktig årsak var at det nå var innført en ny sagteknikk. Den gamle oppgangssaga med ett blad, ble nå avløst av såkalte silkesager med 4 blad som var mer lønnsomme i drift. Men det aller viktigste for Geelmuyden var nok at dampkraft gjorde plasseringa av sagbruket uavhengig av fossefall. Plasseringa kunne heller ikke ha vært bedre. Terneholmen ligger midt i utløpet av Nidelva, med fløting av tømmer fra hele Arendalsvassdraget.

Etter noen år solgte Geelmuyden til trelasthandler Høegh som hadde sagbruket fram til 1883, da konsul Claus Bomhoff Evensen overtok. Bomhoff Evensen utvidet sagbruksvirksomheten med en større dampmaskin, som gjorde det mulig å installere flere grinder med dobbel og enkel sirkel, delsag og flere kappsager. Nå ble det også investert i høvelmaskin, listemaskin og stavskjæreri. Nye innretninger for transporten av materialer ble også bygd opp.

Terneholmen lå lagelig til for eksport. Skutene kunne legge inntil, og for at høvellasta skulle være tørr for eksport, ble det bygd opp to rommelige hus ved vannkanten. Hjemmesalget foregikk fra egne materiallager. Til sammen utgjorde den årlige produksjonen av høvel- og skurlast ca. 2.000 standard.

På den internasjonale skogutstillingen i Edinburgh i 1884  ble Terneholmens Dampsag tildelt diplom for skårne og høvlede materialer.

I gjennomsnitt var det ca. 55 mann som jobbet på Terneholmen. På det fine bildet Jan Arild Andersen har levert Aust-Agder-Arkivet, kan vi telle 46 mann. Bildet er trolig tatt rundt 1900, for Anders Lorentsen Andersen (f. 1886), bestefar til Jan Arild Andersen, arbeidet på Terneholmen sag det året han var konfirmant. Etter bildet å dømme må det ha vært 11 gutter i samme alderen som var sagbruksgutter. Ingri Anger kan fortelle at hennes bestefar Axel Anderson var sagmester på Terneholmen. Han hadde med seg et par sønner, svigersønnen Herman Mathisen og to av barnebarna fra Hansnes på arbeid. Axel Anderson var tidligere skomakermester med eget verksted i Sverige, og det er ikke til å undres over at arbeiderne var så godt fornøyd med skulderputene han sydde til plankebærerne. Det var ofte ungguttene som bar og stablet stav, listverk og plank.

Er det noen som kjenner igjen personer på bildet, vil Aust-Agder-Arkivet svært gjerne ha navn slik at flest mulig personer kan identifiseres.