Da Nidelva steg med 5 meter

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 10. november 2000

Denne høsten setter regnværet og vannmassene oss igjen på prøve. Selv med moderne teknologi klarer vi ikke å kontrollere naturkreftene og høstflommen slik vi har opplevd den i det siste.

Meteorologene snakker om tiårsflommen og hundreårsflommen, og vi må sikre oss mot det som kan skje. Selv om vi ser store skadevirkninger i dag, er dette bare småproblemer i forhold til hva som skjedde for 100 år siden. I dag er bruken av elva begrensa til vannuttak, kraftverk og moderne rekreasjon med fiske, bading og båtliv.

Nidelva til nytte og bruk

For 100 år siden var Nidelva og Arendalsvassdraget selve livsnerven i samfunnet. Båtene Trip, Rapp og Frem gikk fra byen og opp til Helle, der familien Juell den gang hadde et stort handelshus fordi det var så strategisk plassert ved vannveien. Et helt nett av fergeforbindelser kryssa elva mange steder fra Arendal til Fyresdal i sommerhalvåret, og om vinteren ble isbruene tatt i bruk. Vannet kunne drikkes, her henta en vann til mennesker og dyr, og her var det faste vaskeplasser for klesvask. I 1972 ble fløtinga lagt ned. Denne transporten av tømmer fra indre bygder var selve grunnlaget for tømmerhandel og fremveksten av sjøfartsbyen Arendal. Høysesongen for fløtinga var flomtidene vår og høst.

Storflommen i 1892

I 1892 gikk fløtinga som normalt på høstparten. Fra alle tverrelvene kom det merka tømmer ut i hovedvassdraget. På Messel Bom og Asdal Bom ble tømmeret stoppet med store bomlenker for å sorteres til kjøperne. Fløterne var allerede i full gang med å skille tømmer ut fra merkene hver enkelt stokk hadde. Dette var et arbeid de kunne. Med et enkelt grep ble hver stokk sortert etter merker inn i «lommer» for de ulike handelshusa. På Messel Bom ble tømmer fra Froland og Grimstadkjøpmenn skilt ut. Ved Asdal Bom fikk handelshus og sagbruk i Arendal skilt ut sitt tømmer.

Nidelva stiger

Men slutten av september 1892 regnet det uavbrutt i flere dager. Den 4. oktober meldte Den vestlandske Tidende at Nidelva var steget 4 meter! To dager seinere var det krise ved Asdal Bom. Lasta hadde lagt seg i en vase, og storbommen som skulle samle tømmeret før det ble sortert, var truet av de voldsomme vannmassene. I grålysninga den 6. oktober var fløterne i full sving. Arbeidet med å sikre bommene var farefullt i den sterke strømmen. Likevel arbeidet de på spreng hele dagen. Det var storbommen ved Bomsholmen overfor Asdal som var mest utsatt, her måtte de klyve på våte og glatte tømmerstokker for å få lagt over store kjettinger og tauverk som skulle være ekstraforbindinger. Det enorme tauverk, som vi enda kan se på Bomsholmen Museum, var laget på Tangen Reperbane. Storbommen var også sikra med en «elefantkjetting» som var smidd på Haugerød smie. For å få lagt den måtte det gå fire mann på meteren med store jernkroker for å handtere det hele. Elefantkjettingen lå på bunnen av elva med kjettinglenker opp til storbommen. Den hadde endefeste i fjellet på den ene siden av elva og et lafta bomkar på den andre sida. Ved sekstida om kvelden trodde fløterne at alt var under kontroll, og gikk på land. Noen minutter etter skjedde det verst tenkelige.

Storbommen ryker

Trykket ble for stort, og storbommen røk! I år 2000 er det umulig og forestille oss hvilke følelser dette utløste hos fløterne. Redselen for tømmeret som nå var ute av kontroll i de enorme vannmassene, og gleden over å ha berget livet.

Nå kunne tømmerfløterne bare stå å se på det hele. 2.000–3.000 tylfter tømmer seilte nedover Nidelva. Ved Skarpnes delte vasen seg i to, ca. 1.000 tylfter gikk på land ved Tangen. Resten av tømmeret tok det søndre løpet mot Vippa Bru.

Tømmervasen tar Vippa Bru

Klokka halv sju kunne øyenvitner bare stå å se på at den store tømmervasen tok med seg deler av Vippa Bru på «Gullstol» på vei mot havet. Vippa Bru var bygd i 1879 med tre spenn i jern, et fagverkspenn på hver side og et klaffespenn i midten som kunne åpnes dersom båttrafikken krevde det. Det var klaffespennet og fagverksspennet på Øyestadsida som ble tatt av tømmeret i 1892. Noen hundre meter nedenfor sank imidlertid disse bruspenna, men ble siden tatt opp igjen og brukt som bru mellom Gjervoldsøy og Rossøya. Da ble den ironisk nok kalt Mosebrua med hentydning til Moses som også ble tatt opp av vannet. Det tok 2 år før Vippa bru ble satt i kjørbar stand igjen, men da fungerte den fram til 1943 da tyskerne ønska en sterkere bruforbindelse.

Vannmerke ved Øy i Åmli

Denne storflommen i 1892 overgikk flommen vi opplevde i 1987 med cirka en meter. På Øy i Åmli ble det hogd inn et vannmerke der det ble målt 5 meter høyere vannstand enn normalt den 7. oktober 1892. Den 4. oktober var vannstanden 4 meter over normalen, så av dette kan vi slutte at vannet må ha steget med cirka en meter på tre dager.

Tidligere storflommer

I boka om Arendalsvassdraget som Andreas Vevstad har skrevet for Arendals Vasdrags Brugseierforening i flomåret 1987, forteller Vevstad om redselen trelasthandlerne hadde for at bommene skulle ryke i flomtider. Frykten for bommene var ikke ubegrunna, for Asdal Bom røyk både i 1727, 1789, 1837 og 1860. I Kanalvesenets historie kan vi lese at tømmer fra Nidelva drev i land på den holsteinske kyst ved flommen i 1727.

Skadevirkningene

Det er lite vi får høre om hvilke skader flommene førte til for folk flest i Arendalsvassdraget. Trolig har dette sammenheng med at folk var forberedt på slike naturkatastrofer, og hadde forberedt seg på det som skulle skje, slik at skadene ble minimale. Forsikring var ukjent. Knut Lia i Fjære skriver i dagboka fra 1860 om flommen, men hans problem dette året var at potetene råtna i jorda allerede i juni p.g.a. regnværet. Og han nevner med stor forferdelse at Asdal Bom røyk slik at de måtte sett inn bergingsmannskap for å redde tømmer, men vi får ikke høre om skader ellers.

Det var tømmeret som også opptok avisene i samtida. I 1839 var det bare en liten notis om bommen og tømmeret som gikk til sjøs. Men det ble nevnt i samme oppslag at vannet gikk over Strubru ved Rykene. I trelasthandlerens protokoll har imidlertid Vevstad funnet at det var enighet om å betale for tømmer som ble berget i 1839. Storfangsten ble gjort våren 1843. Da kom det beskjed fra Stavanger Amt om at det var berget tømmer for 694 spesidaler med merker fra Arendalsvassdraget. De fikk bergingslønn, men tømmeret var fellesfløtningas eiendom. Å berge tømmer etter flom har vært en kjærkommen inntektskilde for mange på kysten. Enkelte har også gjort det til en ekstrainntekt å hente opp synketømmer mot betaling. Så når vi i dag hører at det er lov å ta bygningsmaterialer som stormen har sendt på havet, gjaldt ikke dette tømmer i tidligere tider. Tømmer som ble reddet, fikk en bergingslønn for.