Konger på «besøk» i Aust-Agder

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. juni 2000

I forbindelse med at kong Harald og dronning Sonja skal besøke Aust-Agder 18.–20. juni har Agderposten i sitt helge-bilag 27. mai 2000 en oversikt over tidligere kongebesøk i fylket.

Det første kongebesøket avisa nevner er Kristian Kvarts besøk i 1646. Men har ikke konger «besøkt» Aust-Agder før den tid?

År 1531 : Kristian II (konge 1513–1523)

Kristian II ble hyllet som konge i Danmark og Norge på det dansk-norske riksrådsmøtet i København i 1513 og ble kronet i København og i Oslo i 1514. Dessuten ble han kronet som svensk konge i 1520 like før det beryktede blodbadet på Stockholm slott. Fra Sverige ble Kristian II fortrengt av Gustav Vasa i 1523. Samme år ble han fordrevet fra Danmark av sin onkel Fredrik I. For å erobre tilbake sine nordiske riker innledet Kristian II et felttog i 1531. I Norge fikk han støtte av kirken og det norske riksrådet med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen. Kristian, som var i landflyktighet i Holland, seilte mot Norge i slutten av oktober 1531 med en flåte på nærmere 30 skip og om lag 6000 mann. I Skagerrak ble flåten rammet av høststormene. Flere skip forliste og flåten for øvrig ble splittet opp. Selv søkte Kristian havn i Hesnessundet.

Var det bare stormen som tvang den landflyktige kongen inn i Hesnessund, som i samtiden var kjent som en ypperlig havn. Kanskje søkte kongen allierte? På Bringsvær satt «os elschelige» Gunder Jonssøn, som hadde vært sammen med Kristian på Våle i Vestfold i 1507. Her hadde Kristian som arveprins til Norge «forlent» Gunder med en rekke gårder i Aust-Agder, blant annet Bringsvær: Vi vet ikke så mye om Gunder Jonssøn, men det ser ut til at han har vært en betydelig godseier, med eiendommer også i Vestfold, Telemark og Hardanger. Hans offisielle status kjenner vi ikke. Uttrykket «os elschelige» ble brukt om personer i kongelig tjeneste, kanskje var han fører av et kongelig fartøy.

Men det fantes flere «sørlendinger» med tilknytning til Kristian. Blant dem var Asser Kremmer, tidligere borgermester i Oslo og gift med fru Sigrid på Asdal. Han skal visstnok ha sendt «rapporter» til Kristian under dennes utlendighet i Nederland. Var folkene på Bringsvær og Asdal orientert om kongens planer?

Kristian ble liggende i Hesneshavn fra 5. til 7. november. 6. november utstedte han herfra en proklamasjon til sine «kjære, gode og tro undersåtter i Norge», der han erklærte at han var kommet for å fri dem fra den konge (Fredrik I) som urettmessig hadde styrt dem i hans fravær. Alle lensherrer og representanter for allmuen ble innstevnet til å møte ham i Oslo. Dagen etter forlot han Hesneshavn og seilte mot Oslo med fem skip, dit han kom 10. november til stor forferdelse for Mogens Gyldenstjerne, lensherren på Akershus. Som vi vet gikk det skeis med Kristians forsøk på å vinne tilbake makten. I 1532 ble han tatt til fange og satt på Søderborg slott. Han døde i fangenskap i 1559.

År 1221, 1225 og 1256: Håkon Håkonsson (konge 1217–1263)

Vinteren 1219/20 ble det på Østlandet reist en opprørsflokk kalt ribbungene (ribbung betyr røver) med den 17 år gamle Sigurd, angivelig sønn av kong Erling Steinvegg, som kongsemne. Denne opprørsflokken vant etter hvert stor makt i Viken (Oslofjordområdet) og i 1221 herjet de også ned mot Agdesiden, dvs. kysten av Agder. Kong Håkon Håkonsson og Skule jarl satt i Bergen da de om høsten fikk høre om hendelsene på Østlandet. De gikk da om bord i skipene og seilte sørover. «Da de kom ut for Øst-Agder, spurte de, at nogen sveiter av ribbungene var kommet østenfra der i nærheten», forteller sagaen. Kongen sendte da noen lettskip mot ribbungene. Noen av ribbungene falt i kampen, andre flyktet. Kongens menn tok fra ribbungene kveg de hadde røvet og slaktet og lastet det om bord i en byrding (handelsskip) for å seile tilbake til hovedflåten. Men de fikk kvast vær og seilte på en båe. Flere menn druknet, andre reddet seg ved å flyte på de døde kuskrottene. Sagaen forteller videre at flåten seilte østover i sterk storm og seinere la til ved Årøy i Tønsbergfjorden.

Flere historikere har lagt denne hendelsen til Søndeled. Men det sier sagaen ingenting om. Antagelsen bygger på sagaens beretning om at kongen fikk vite om ribbungenes herjinger da flåten befant seg «austr fyrir Agðir». Preposisjonen fyrir kan bety for/forbi, fremfor, utenfor. «Øst for Agder» kan da bety øst forbi Agder, eller øst fremfor/utenfor Agder. Det nærmeste vi med sikkerhet kan si er at hendelsen fant sted på kysten et sted i de østre deler av Agder eller i de vestre deler av Telemark. Men kong Håkon Håkonsson kan altså ha vært i Søndeled i 1221.

Tidligere samme år, på vei til Bergen, lå kong Håkon og Skule jarl noen netter i Homborsund. De seilte derfra en kveld og var «meget drukne», forteller sagaen. De kom ut i uvær, visste ikke hvor de var og seilte inn for å finne havn. Om morgenen kom de inn i Tregdesund, gikk på et skjær og fikk ødelagt roret.

I 1225 herjet ribbungene igjen på Agder. Kong Håkon kom seilende vestfra og da de kom forbi Lindesnes fikk han vite at ribbungene var spredt omkring i bygdene der. Kongen sendte noen lettskip inn til Marnardal, der noen ribbunger ble drept. På ferden videre østover langs Agderkysten fikk de også her og der tak på noen ribbunger.

Siste gang vi hører om at Håkon Håkonsson er i Aust-Agder var i 1256. Kongen kom seilende vestfra, og da han var kommet til Aust-Agder fikk han vite at en utsending fra spanskekongen lå og ventet på ham i Randesund. Den spanske sendemannens ærend var å frembære kong Alfons' frieri på vegne av broren don Felipe til kong Håkons datter Kristin. På denne tida gikk grensa mellom Aust- og Vest-Agder ved Kristiansandsfjordens østbredd.

År 1206: Erling Steinvegg (konge 1204–1207)

Etter at striden mellom birkebeinerne og baglerne brøt ut igjen i 1204, ble Erling Steinvegg, angivelig sønn av kong Magnus Erlingsson, valgt til baglernes konge på Haugating ved Tunsberg. Høsten 1205 ødela birkebeinerjarlen Håkon Galen baglernes flåte i Halland. Baglernes sysselmenn dro da hjem til sine sysler for å bygge nye skip. Blant dem var Gyrd Beinteinsson, som lot bygge ei skute i Vissedal (Gjerstad og Søndeled). Kort tid etter påske i 1206 seilte baglerne med sin nye flåte ned til Portør og dagen etter til Hesnesøyene. Her samlet hele flåten på 22 skip seg. Erling Steinvegg sa da at han ville nord i landet, dvs. videre vest og nord langs kysten. Det var uenighet mellom baglerhøvdingene om denne planen var tilrådelig. Kort tid etter seilte kongen videre til Randesund i Oddernes, men fire av baglerhøvdingene nektet å følge ham.

Hvordan det videre gikk kan man lese om i Baglersagaen. Men foruten at hendelsen forteller om et «kongebesøk» i Aust-Agder, så er den med på å dokumentere baglernes maktinnflytelse på Agder. Baglerhøvdingen Gyrd Beinteinsson var trolig sysselmann i Østre Del, dvs. Aust-Agder. Birkebeinerne ser derimot ut til å ha stått sterkere i Nord-Agder, dvs. Agder vest for Lindesnes.

År 1200: Sigurd Sverresson (konge 1177–1202)

År 1200 lå kong Sverre og birkebeinerne stadig i kamp med baglerne i Viken. Etter en tid seilte hæren ned til Portør, men kongen for tilbake til Viken med noen skuter og småskip, der det kom til kamp med baglerne både i Tunsberg og i Oslo. «Siden fór han tilbake til sin hær og møtte den med storskibene i Askøysund nord [vest] paa Limgardssiden; birkebeinerne blev glade ved hans komme». Kongen seilte så til Bergen, der han satt om vinteren. Askøysund tilsvarer vel det vi i dag ville kalle Lyngørfjorden. Limgardssiden, eller Lungardssiden, var havstrekningen mellom Portør og Askerøya.

År 1028: Knut den mektige (konge 1028–1035)

På forsommeren 1028 seilte Knut den mektige mot Norge med en stor hær. Danskekongen la ikke til lands i Viken, men seilte over Folden (Oslofjorden) mens Olav Haraldsson satt i Tunsberg. Snorre forteller at Knut seilte direkte til Agder, der han holdt ting med bøndene: «Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet, så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham». Siden lå Knut ei tid i Eikundasund (Egersund), der Erling Skjalgsson kom til ham med mye folk. Erling og Knut gjorde på nytt vennskap med hverandre og Erling fikk løfte om å få hele landet mellom Statt og Rygjarbit som len. Knut den mektige seilte videre til Trøndelag, der han ble tatt til konge over hele Norge. Disse hendelsene førte til at Olav Haraldsson måtte flykte fra landet.

Vi vet ikke hvor på Agder Knut den mektige gikk i land og holdt ting med bøndene. Det danske maktområdet i Norge var Viken og Agder ned til Lindesnes. Trolig gikk Knut i land et eller flere steder øst for Lindesnes for å sikre seg bøndenes støtte før han for videre til Egersund for å møte Erling Skjalgsson der. Knut den mektiges erobring av Norge er særlig viktig i vår landsdels historie. Det er først nå vi ser konturene av et samlet Norge med Agder som en integrert landsdel.

År 996: Olav Trygvesson (konge 995–1000)

«Tidlig på våren dro kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han dro nord [vest] til Agder, og hvor han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom», skriver Snorre Sturlason om Olav Trygvessons kristningsferd til Agder våren 996. Dette er det eneste vi hører Snorre berette om sagakongenes kristningsverk på Agder. Vi vet ikke hvor på Agder kongen gikk i land, men trolig var det i de mer tettbebygde strøkene, på Nedeneskysten, Oddernes eller Listalandet.

Etter alt å dømme var kristendommen vel kjent i kystbygdene på Agder på slutten av 900-tallet. På denne tida eksisterte trolig kristendom og hedendom hånd i hånd, uten at det skapte særlige konflikter. Problemene oppsto ofte i det øyeblikk vikingkongene tok kristendommen i bruk som et maktpolitisk redskap for å få kontroll over landområder. Snorre fremstiller det som om det var kongens overmakt som fikk egdene til å ta ved kristendommen. Men på Agder var det sannsynligvis ikke så vanskelig å få folk til å la seg døpe.

Som man ser er det ikke mange «kongebesøk» i Aust-Agder før 1646 som lar seg dokumentere — kanskje noen flere på grunnlag av mer nitide kildegranskinger. Sagaene beretter stadig om konger som seiler forbi kysten av Agder. Utvilsomt har flere av dem overnattet i uthavnene og vært i land i forskjellige ærend uten at det har nedfelt seg i kildene.