Radesyken rammet i Gjerstad

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. oktober 2000

Kjell-Olav Masdalen skriver i denne artikkelen om «radesyken», som herjet deler av Sør-Norge frem til 1850-årene. Denne langtkomne og vanskjøttede syfilis satte sine spor – blant annet i Vegårshei og Gjerstad: I annekset Vegårshei hadde det for en tid siden vært noen tilfeller, men ikke for øyeblikket. De 5 radesyke i Gjerstad hadde alle vært i kur hos kvakksalvere, men «som er særdeles skadelige for denne betydelige Svaghed, ti erfarenhed har lært, at sammes Cuur hielper kuns til en Tiid, men Svagheden kommer strax igjen».

1. august 1778 sendte konstituert stiftsprost Meldal på vegne av biskopen i Kristiansand ut et nettopp innkommet Pro Memoria fra en nyopprettet kommisjon i København til sogneprestene i stiftet. Kongen hadde i januar samme år opprettet denne kommisjonen, som skulle ha som oppgave å innhente nødvendige opplysninger og å lage en plan «til virksomme Foranstaltninger i mod RadeSygen i alle Amter og Districter udi Norge, som dermed ere, eller maatte blive plagede, saavel til at afhielpe eller hemme denne fordærvelige Sygdoms viidere Udbredelse, som og til at befordre de Syges beqvemmeligste helbredelse med de mindste mulige bekostning[er] for Almuen». For å få innhentet den nødvendige informasjon om denne «for hele Riget, saa viktige og betydelige Sag», ba kommisjonens medlemmer om at svar på følgende spørsmål (her i redigert form) ble innhentet fra prestene:

• om sykdommen forekom i sognet, i så fall hvor mange syke og de sykes alder
• når sykdommen første gang ble registrert og hvordan den videre har utviklet seg
• i hvilke grupper med hensyn til stand, kjønn og levemåte den er mest alminnelig, og om den daglige levemåte synes å ha hatt betydning for sykdommens utbredelse
• sognets størrelse, så vel hovedsogn som anneks
• om prestene «i deres tanke» kunne angi noen årsak til hvorfor denne sykdommen var så uhelbredelig.

Hva var radesyk?

Radesyken var særlig utbredt i de sydvestre deler av Norge i perioden 1710–1850. Den skal ha kommet til distriktet med utenlandske fartøyer. I 1709 var smitten angivelig kommet til Stavangerområdet med et russisk orlogsfartøy som overvintret i en havn i nærheten av Stavanger: «Paa dette Skib havde det været en del ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsede Gaarde». Omtrent samtidig skal det ha ligget en dansk ostindiafarer i nærheten av Egersund, som brakte sykdommen med seg dit. Den ble derfor også kalt for Egersundsyken.

Blant samtidas medisinere hersket det tvil om radesykens egentlige karakter. Den ble av noen betraktet som en form for lepra (spedalskhet), av andre som en venerisk sykdom komplisert med skjørbuk. Salmonsens Konversationsleksikon beskriver sykdommen på følgende måte: «Radesyge benævnedes i 18. Aarh. en særlig i Vestnorge endemisk forekommende kronisk Sygdomsform, som dog ved senere Undersøgelser viste sig ikke at være nogen egen Sygdom, men hovedsagelig miskendte og forsømte Tilfælde af gammel, tertiær Syfilis, maaske ogsaa kroniske Ulcerationer af skrofuløse, lupøse ell. anden Natur».

Dette er ikke fult så vanskelig som det høres ut til. At en sykdom er endemisk betyr at den opptrer i et større eller mindre geografisk område, og hyppigere der enn andre steder. I Norge var altså sykdommen mest utbredt i de sydvestre deler av landet. Tertiær syfilis er et langt fremadskreden stadium av syfilis, da sykdommen kan gi seg til kjenne med knuteaktige svulster i hud, underhud og bensystem, som kan føre til store og deformerende arr. Indre organer kan bli angrepet, som for eksempel hjerte og pulsårer, som kan forårsake slagtilfeller, og sentralnervesystemet, som kan føre til sinnsykdom og ryggmarglidelser. Ulcerationer vil si  sårdannelser som er vanskelig å lege. Skrofulos  (eller kirtelsyke) betegner en tuberkuloseform som særlig opptrer hos barn som lever under dårlige hygieniske forhold. Lupus (latin for ulv) er navnet på en gruppe hudaffeksjoner med karakteristiske knuter i lærhuden. Lupus vulgaris er en tuberkuløs hudsykdom. Knutene viser seg oftest i ansiktet eller i nesehulen og kan omdannes til skorpebelagte sår med påfølgende destruksjoner av nese- og ørebrusk.

Beskrivelsene ovenfor forklarer hvorfor sykdommen ble forvekslet med spedalskhet. Denne sykdommen artet seg blant annet med knuter eller fortykkelser i huden, som ofte begynte i ansiktet, og som etter hvert førte til sårdannelser og deformasjoner. Dette var det også som ga sykdommen dens navn. Salmonsen sier at ordet rade kommer av plattysk rate, dvs. råten, forråtnelse. Like trolig er det at betegnelsen kommer av det gammelnorske ordet rada, som betyr slett, stygg, ussel eller slem. Uttrykket brukes fortsatt i Flekkefjordsdistriktet; radasjugen, altså den onde og urene sykdommen.

I Gjerstad

Som nevnt ovenfor forekom sykdommen først og fremst i de sydvestre deler av Norge. Det vil si at Gjerstad lå i den østre utkant av sykdommens kjerneområde. Det var da heller ikke mange tilfeller av radesyken som ble registrert i Gjerstad. Sognepresten i Gjerstad, Lars Larsen Eskildsen (1713–1783, sogneprest 1750–1783), ga etter en nøye undersøkelse sitt samvittighetsfulle svar i en «Underdanigst Underretning Om de forlangte Poster Rade-Sygen Angaaende udi Gjerrestads Præste-Gjeld».

Lars Eskildsen fant at det i hovedsognet var 5 personer som led av radesyken, 2 menn og 3 kvinner. Sykdommen var ikke registrert hos barn, men hos middelalderne mennesker. I annekset Vegårshei hadde det for en tid siden vært noen tilfeller, men ikke for øyeblikket. De 5 radesyke i Gjerstad hadde alle vært i kur hos kvakksalvere, men «som er særdeles skadelige for denne betydelige Svaghed, ti erfarenhed har lært, at sammes Cuur hielper kuns til en Tiid, men Svagheden kommer strax igjen».

Det første tilfellet av sykdommen ble først kjent i sognet for omtrent 20 år siden, dvs. omkring 1760, «da en Mand fløttet hid fra Øjestads Præstegjeld og var befængt med samme; siden har den vel udbredt sig paa adskillige Stæder, men dog, Gud være lovet, ikke meer».

All den tid sognet i all hovedsak var befolket av bønder, så var det folk av denne standen som hadde sykdommen. Presten trodde imidlertid ikke at levemåten hadde så mye å si, ettersom «Folk av Stand» i visse sogn var befengt med sykdommen, men «den smitter fra en til anden».

Kommisjonen ønsket også å få opplysninger om størrelsen på sognene. Dette trolig for å kunne danne seg en menig om sykdommens grad av smittsomhet. Eskildsen opplyste at Gjerstad hovedsogn var omtrent 2 ½ mil langt fra Søndeled til Trydal, «men derfra ligger 4 Gaarder, nemlig Westøel 1 Miil, Marsæt og Liaadal 1 ½ Miil og Heiland 7 fjerdinger fra Bøjden». Annekset Vegårshei var «af en meget viidløftig Omkreds, skjønt ej saa stor Folk-Mængde, eftersom Gaardene ligger vidt afspred fra hinanden, Længden kan være 3 ½ Miil og Bredden 2 ½ Miil, da Skoven paa denne Hede eller Hej, liger for det meste imellem Gaardene».

Eskildsen trodde slett ikke at sykdommen var ulegelig. I Gjerstad hadde man hatt eksempler på at syke var blitt leget av en underfeltskjærer Møller fra Kragerø. Han hadde vist seg å være en erfaren lege med evne til å behandle denne sykdommen. Hans kur hadde gitt gode resultater når den syke hadde rettet seg etter de instrukser feltskjæreren hadde gitt for bruken av medikamentene. Denne Møller var trolig den samme som stadskirurg Niels Boesen Møller (født i Tønsberg 1738, død i Kragerø 1785), gift med Louise Christense Kraft, datter av oberstløytnant Jens Kraft.

Kvikksølvpreparat

I 1743 ble det første provincialmedicatet (distriktslegestilling) i Norge opprettet i Kristiansand stift. Initiativet ble tatt av stiftamtmann grev Henrich IV av Reuss, og den direkte foranledningen til initiativet var den økende utbredelsen av radesyken. Samme år tiltrådte Friederich von Zee (1702–1781) stillingen som provinsialmedicus (distriktslege). Han hadde bosted i Arendal og seinere i Kristiansand, men hadde hele stiftet som sitt legedistrikt.

Von Zee kom blant annet i konflikt med apoteker Casper Caspersen Kruse i Arendal, som produserte noen røde piller til bruk mot radesyken, sannsynligvis et kvikksølvpreparat, som på denne tida var et vanlig legemiddel mot radesyken. Det kan ha vært dette preparatet kvakksalvere brukte på pasienter i Gjerstad, og som Eskildsen ikke hadde noen tro på. Det hadde heller ikke apoteker Johan Carl Mülertz i Skien. Mülertz, som var kjent for å ha et av landets beste apotek, og som i 1799 skrev «Bidrag til Oplysning om Radesygens Natur og bedste Lægemåde», gjengir i denne boka virkningen av et kvikksølvpreparat kjøpt i Arendal: «Velædle Schiens Apoteker. Hermed følger min venlige Begiæring til dig om du kunde vide nogen Raad til min Kone da hun haver lagt sig i Cuur og Haver nu liget i otte fulde Uger, som hun ikke Haver kundet Tale, da Tungen er saa stor at den fylder op Munden og Lipperne vrænges om, den nedre Lippe Hænger ned om Hagen og den øvre vrænger sig op at Næsen, Kienbeenene ere saa trutne at de staae røde som Blod og Halsen under Hagen er det Samme. Tænderne sprenger Sønder og Komer Støkker ud af dem og Nogle Kommer heelt ud med Roden. Hun er truden over hele Ansigtet at Øiene sitter i Lav og Troten sætter op at Ørene og derover. Curen var af den Sort, Pillerne vare røde og smaa, jeg ved ikke rettere en de kaldes Rubr: eller Pilluli Ruber som hun fortæret til 1 Rd. som var 100 Stykker, Merchurial salve sammenblandet med Laurbær for 1 Mk. 12». I sin fortvilelse ber mannen om apotekeren kunne skaffe ham «noget som kunde imodstaae eller uddrive denne Trotte og Jamerlige Værk som haver Raget dette Menneske». Men det var for seint, omtrent 1 måned seinere døde kona.

Mülertz advarsel var klar: «Ingen bør på egen Haand, ei heller tilraadt af de saa kaldte kloge Koner, der ikke kiende Medicamenternes Grundegenskaber og Virkninger, bruge Mercurialia [kvikksølvforbindelser], men bære Frygt for Brugen deraf. Adskillige har jeg seet have paaført sig store Uleiligheder af Mercurialiers skiødesløse Brug, og i for store Qvantiteter, ja man kunde regne Mercurialia blant Radesygens medvirkende Aarsag».

Utbredelsen av radesyken gjorde det nødvendig å opprette offentlige sykehus. Et slikt ble opprettet i Kristiansand i 1762, men nedlagt allerede i 1765 fordi det var for få pasienter. Folk forsøkte å holde sykdommen skjult. Nytt radesykehus ble opprettet i Flekkefjord i 1775, og hit ble det sendt pasienter fra hele stiftet.

Som nevnt ovenfor forsvant sykdommen omkring 1850. Den viktigste årsaken til det var sannsynligvis endringer i folks levemåte og en generell bedring i kostholdet og hygienen. Dessuten ble diagnosen radesyke erstattet med tertiær syfilis.