Bruker stikker til taktekking

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 8. juni 2001

I denne uka arrangeres det kurs i produksjon og legging av stikketak eller spontak på Iveland og Vegusdal Bygdemuseum. Kurset har vakt stor interesse og får deltakere fra flere fylker. Men hva i all verden er et «stikketak»?

Tre var tidligere et mye anvendt materiale til taktekking. Den enkleste måten var å legge et bordtak som gjerne ble tjærebredt for at vannet skulle renne av og trekke seg minst mulig inn i treet. Stikketaket eller flistaket bygger på et annet prinsipp: Mange tynne lag tre ligger overlappende over hverandre i opp til fem–seks lag. Treet blir gjennomtrukket av vann når det regner, men tørker fort etterpå – derfor råtner det ikke så lett. Hver stikke festes med en spiker, og det går opptil hundre stikker per kvadratmeter. Stikkene lages ved at rettvokst trevirke klyves eller stikkes med en spesiell kniv – en stikkekniv.

Et stikketak må ikke forveksles med stavkirkenes spontak. Stavkirkespon er utført på en annen måte – de er tykkere og festes til taket med trenagler. Stikketaket utnyttet lokale ressurser og ga små kontantutgifter. Kostbar transport kunne man også slippe unna. Bærekonstruksjonene i huset kunne gjøres lettere enn om man valgte torv eller stein som tekking.

Men hvordan var holdbarheten, vil du kanskje spørre? Et riktig lagt stikketak kunne holde 40–50 år – og dette er en opplysning som kommer fra et mer værhardt område i landet.

Her i Aust-Agder var det særlig på uthusbygninger stikketak ble brukt – på låver og uteløer. Noen få stikketak er bevart som undertekking. Ofte ble stikketaket lagt på et nytt tak; noen år seinere la man tegl eller bølgeblikk over – og stikketaket ble redusert til undertekking. Kommer man inn i huset ses det opprinnelige stikketaket fra undersiden; stikkene er vanligvis spikret på lekter. Enda mer synlige blir stikkene når de tekker veggen. På Nordvestlandet bruktes spon eller stikker ofte for å tekke værveggen – den veggen som ligger mest utsatt til for nedbør. Værveggen ble tekket med de samme materialer som ble brukt på taket.

Også nedover i Europa var trespon et vanlig taktekkingsmateriale, ja til og med de gamle romere tekket hus på denne måten. I Amerika ble spontekking mye brukt. Vi kan slå fast at trespon som tekkemateriale har lange tradisjoner og stor utbredelse.

I glemmeboka

I dag er tekking med stikker, spon eller flis teknikk som er i ferd med å gå helt i glemmeboka. Men vi har gamle hus som burde tekkes på denne måten. Dersom vi i fremtiden skal kunne holde kulturminner av denne typen ved like på en fullt ut antikvarisk forsvarlig måte, må vi dokumentere hvordan arbeidet skal utføres. Og tilstrekkelig mange håndverkere må lære seg teknikken.

Håndverksregisterert på Maihaugen arbeidet med stikker og spon som tekking av tak og værvegger i 1988. Det gjaldt da å finne folk som hadde erfaring med disse teknikkene. På Gamle Kvernes Bygdemuseum på Averøy på Nordmøre fikk et hus ny værvegg med stikker eller spon. En eldre mann som hadde vært med på slikt arbeid under krigen var med, og bygdas gamle værvegger ble studert i detalj.

På 1900-tallet var det to korte perioder da gamle teknikker ble tatt opp på grunn av forsyningssituasjonen – nemlig under de to verdenskrigene. Taktekking av tre kom da til heder og verdighet fordi moderne materialer – som for eksempel bølgeblikk – ikke var å få tak på. De som var med på dette arbeidet som ungdommer under krigen kan i dag være verdifulle informanter om hvordan arbeidet utføres.

Rettvokst virke

Her i Aust-Agder er det funnet gran i gamle stikketak, mens en over grensa til Telemark har brukt furu. Også på Nordmøre ble det brukt furu, mens en i Trøndelag foretrakk gran. Uansett om det var furu eller gran som ble foretrukket – stikker til taktekking må lages av rettvokst virke. Trær som var utsatt for vind ble unngått. Trær som vokste opp inni skogen ble foretrukket – de var rette i veden og kunne være tette i veden. Seintvokst virke var best – tette årringer gjør virket holdbart. «Pingran» er et begrep for gran som har vokst under dårlige forhold slik at veksten reduseres og årringene står tett.

Passelig emneved er stokker på ca. 35 cm diameter. Kubber i passende lengde (30–50 cm) ble saget. Disse ble kløyvd i fire med øks. Så kan klyvingen av stikker begynne.

Redskapet er en spesialkniv med to håndtak, en stikkekniv eller sponkniv. Kniven er svakt avrundet – slik et redskap for klyving er i motsetning til en kniv som skal skjære. Stikkene klyves vinkelrett på årringene i treet. Fibrene i overflaten i stikkene blir ikke overskåret – sidene blir glatte og vannet renner lett av. Tykkelsen er sjelden mer enn 7 millimeter. Tynne spon tørker hurtig.

Arbeidet med å klyve stikker går overraskende lett. Men det er jo unektelig en fordel å ha styrke i armene og litt tyngde å legge på kniven. Det skal mange stikker til for å dekke et helt tak! Furu kunne bearbeides ferskt rett fra vokseplassen, mens granved bør kokes før stikkingen begynner.

Istedenfor stikkekniv kunne en bruke ei brei øks som en slo på med treklubbe.

Kløyvd, saget eller høvlet

Stikketaket hadde sin glansperiode for 100–150 år siden. Da var maskinprodusert spiker kommet i bruk – og det er veldig mange spiker som går med til et tak. To tommers trådstift var forutsetningen for å feste så tynne trestikker i mange lag på taket.

Midt på 1800-tallet hadde en heller ikke like god tilgang på gode trematerialer som før, og i fjellet var det mange steder kommet forbud mot å ta never til taktekking. Derfor ble mange seterhus tekket med spon eller flis. De mange store nye låvetakene krevde lettere taktekking enn torvtaket.

Stikkene overlapper

Mine informanter på Nordmøre hadde klart for seg at det ble brukt tre ulike typer spon på begynnelsen av 1900-tallet: «Kløyvin-spon» er den type som tilsvarer stikker på Agder og på Østlandet. «Skårin-spon» var spon laget med bruk av sag. Sagingen skjærer over fibrene i treet slik at overflaten blir lettere tilgjengelig for mose og sopp. Til gjengjeld var det ikke så nøye hvilke materialer som ble brukt til sagd spon – kvist var ikke noe problem og det var heller ikke samme krav til at veden måtte være rettvokst. «Høvla-spon» tilsvarer det som kalles flis på Østlandet. I Gudbrandsdalen bruktes en stor spesialhøvel som trekkes av to hester til produksjon av flis. Maskinhøvler kom også i bruk. Høvla flis av denne typen var først og fremst et østlandsfenomen, men den var også salgsvare og tilgjengelig andre steder i landet – også i Aust-Agder.

Stikketaket legges nedenfra og oppover takflaten. En legger gjerne et bord på tvers for å legge stikkekantene an mot. Man begynner med to raster kortere stikker nederst. Stikkene skal overlappe hverandre både i høyden og bredden. Den synlige lengden på hver stikke er bare 10–15 cm. I bredden er overlappingen 1–3 cm. På den måten blir hele veggen dekket av minst tre lag stikker med lufting mellom. Stikkenes bredde varierer.

Stikker og spon må – selv om de er kløyvd av fersk ved – legges i bløt før de spikres på veggen. Det er veldig viktig at sponene føyer seg godt etter hverandre slik at det blir minst mulig åpning for regn og nedbør. Stikkene kan impregneres med koppervitrioloppløsning for å hindre sopp m.m. å ødelegge sponene. Mose hindrer stikkene i å tørke og kan føre til rask råteutvikling.

På Nordmøre viste det seg når en studerte de gamle stikkekledde væreggene at spon som var kløyvd etter hverandre ut av samme trekubbe også ble satt etter hverandre på veggen. Hensikten med dette var trolig nettopp å få sponene til å legge seg godt til hverandre. Dessuten ga det spesielle visuelle effekter ved at samme kvistmønster gjentok seg fra stikke til stikke sideveis.

Stikker kunne hugges og klyves der de skulle brukes – dette var spesielt praktisk dersom det var en uteløe langt av lei som skulle tekkes.

En stikkekniv?

I Austre Moland finnes knapt et stikketak bevart. I Aust-Agder-Museets samling finnes et knivblad som må være nettopp en stikkekniv eller sponkniv. Kniven hadde håndtak i begge ender – slik stikkeknivene hadde. Men dette knivbladet har også egg på begge sider. Det aller sikreste tegnet på at dette er en stikkekniv viser seg når vi studerer eggene – de er svakt avrundet, formet for å klyve. Håndtakene av tre mangler og en liten bit av den ene tangen er hugget av. Kniven kommer sannsynligvis fra Harveland i Austre Moland og fant veien til Arendals Museum i 1937 som en del av Weierholts samlinger. Trolig hadde knivbladet ligget en stund som gammelt jernskrot i smia – den var ganske sikkert beregnet å være emne når noe nytt skulle smies. Vi kan tenke oss at den ene tangen er hugget av nettopp fordi noen trengte et lite stykke jern.

Kniven er på Aust-Agder-Museet katalogisert som en «Tveegget kniv». Ingen sikker opplysning om bruken fulgte med fra giveren – men det er likevel ingen tvil om at det nettopp er en kniv til å klyve stikker vi har for oss. Kanskje vi kan driste oss til å anta at den var i bruk en gang mellom 1850 og 1880?

Det hadde vært spennende om noen kunne gi opplysninger om stikketak i Austre Moland eller bygdene omkring eller andre steder i Aust-Agder. Det kan være opplysninger om stikketak på hus som nå er revet eller andre opplysninger. Kanskje noen var med på slikt arbeid under krigen? Finnes det flere stikkekniver rundt omkring på gårdene?

Litteratur

Karl Ragnar Gjertsen: Sponklyving og spontekking. Årbok for Nordmøre 1988.

Jon Bojer Godal: Tre til tekking og kledning. Frå den eldre materialforståinga. Oslo 1994.

Halvor Vreim: Takspon og spontekking. Stikker, flis og skingel. Aarsberetning for Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1941.