Fra rederbolig til fattiggård

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 22. februar 2001

I april i år flytter beboerne fra Fjære aldersheim på Søm inn i et nybygd Feviktun. Det gjør de nøyaktig 100 år etter at eiendommen på Søm ble overtatt av kommunen, men den gangen under navnet «Fjære Fattiggaard».

Gården som da ble tatt i bruk var slett ikke bygd for formålet, det var nemlig den gamle rederboligen til skipsreder Olsen på Søm.

Skipsrederne

En gang rundt 1870 sendte skipsreder Ole Olsen Søm (1804–1874) bud på byggmester Johan G. Heinecke fra Grimstad. Den gamle rederen ønska å bygge nytt hus, og det var slett ikke tilfeldig at det var Heinecke som fikk dette oppdraget. Rundt Fevikkilen satt det velholdne skipsredere i Heinecke-hus som var godt fornøyd med nybygga sine.

Allerede i 1862 bygde Heinecke hus for skipsreder Kristen Pedersen på Fevik, et av de første oppdraga han hadde etter at han kom til Fjære rundt 1860. Pedersens hus er bygningen som i dag kalles «Kleiva» på vestsida av Fevikkilen. Kristen Pedersen skulle trolig gifte seg i 1862 med Otilie – datter til Ole Olsen Søm. Noen år etter ble «Judehaven», i dag kalt «Ekely», bygd av Heinecke for foreldrene til Kristen Pedersen, skipsreder Ole Pedersen og Anne Jensen – som var datter av skipsreder Christen Jensen på Birketveit. Og på østsida av Fevikkilen bygde Heinecke i åra 1864–66 huset som i dag går under navnet «Fevik Bad» for skipsreder Ole Boe. Sønnen til Ole Boe, Gustav Boe, var gift med Anne Margrethe – datter til Ole Olsen Søm. Og inn mot Fevikmoen ble «Granly» bygd for skipsreder Peder Pedersen, som var gift med Klara Octavia – datter til Ole Olsen Søm.

Ole Olsen Søm var gift med Kirsten Olsdatter Falck fra Hasla i andre ekteskap. Falckene var også sjøfolk, og ble redere i de gyldne 1870-åra. Anders Falck var bror til Kirsten, og han var gift med Helene Bergitte – datter til Ole Olsen Søm i første ekteskap. Det fortelles at Anders Falck fikk bygd husene i Hasla av tyske handverkere i 1859, og dette kan like godt ha vært Heineckes handverkere.

Det var altså en inngifta rederkrets som valgte å la byggmester Heinecke sette opp boligene sine. Alle bygningene som er nevnt, står fremdeles på Fevik. Det er bare «Ekely» som er ombygd til det ugjenkjennelige.

Skipsrederen Ole Olsen

Ole Olsen overtok eiendommen på Søm etter foreldrene sine. Det var bestefaren Thomas Gundersen som fikk skilt ut bruket på slutten av 1700-tallet. Både bestefaren Tomas og faren Ole var bønder og sjømenn. Jordveien var heller liten. Men Ole Olsen kjøpte til parseller, slik at i 1865 var dette den største eiendommen i området. Ole sjøl hadde gått gradene til sjøs. I 1833 var han styrmann, men to år etter seilte han som skipper. Antagelig eide han parter i skutene han seilte, og etter en stund hadde han tjent så bra at han bega sjøen for å bli reder. Dette var det samme livsløp svigersønnene hans hadde, og i 1870-åra var det gyldne år for dem som hadde investert i skuter og skuteparter.

Nybygget på Søm

Det er ikke noe bilde av nybygget på Søm, men tippoldebarnet til Olsen kan fortelle at huset var bygd i samme stil som døtrenes bygg på Fevik. Da skal det ha vært i sveitserstil, rikt dekorert på takutstikkere og med «løvsag»-utskjæringer på den typiske verandaen. Byggestilen satte store krav til dyktige handverkere. Byggmester Heinecke kunne sitt fag. Han var viden kjent for nøyaktig og samvittighetsfullt arbeid, og det fortelles at han var alltid nøye med materialvalg. Heinecke krevde alltid det beste handverk av arbeidsfolka sine. Da han kom til Grimstad rundt 1860, hadde han med seg ei gruppe handverkere med god utdannelse. Treskjæreren Cleyffus sto for de typiske utskjæringene. Heinecke tegna som oftest bygningene selv, men vi kjenner også tegninger av kjente arkitekter til hans bygg.

Prakthager

Ikke bare satte disse rederne opp solide hus bygd av Heinecke, de anla også fine hager etter tidas skikk. Olsen på Søm planta allé av bøk og asketrær. Det fortelles at han fikk skryt for hvordan dette var anlagt, men da kom svaret promte: «Nei, nå du – men kom igjen om 100 år, da skal du se hvor vakkert det er!» Både i «Kleiva», «Judehaven», «Ekely» og «Granly» var det prakthager med grusganger og fremmede blomster og trær. I Boes hage på Fevik er det fremdeles rester av dette. I Hasla var det også parkanlegg, og fra et basseng i skogkanten ble det leda vann sommerstid for vanning.

Selskapelighet

I Ruagerkilen hadde Falckene anlagt østerskum. Det er mulig østers derfra har vært en eksportartikkel, men det kan også ha vært en eksotisk rett på menyen ved selskapelige anledninger både i Hasla og på Søm. Slektshistorikeren Landgraff forteller at han var i et stort barneselskap hos Olsens dattersønn i 1869. Verten var 3 år og han underholdt med trompetspill ute på plenen. Inne ble det spilt på piano, og Landgraff selv fikk servert toddy i lysthuset for første gang i sitt liv.

Olsens tippoldebarn har også fortalt om store familieselskaper på Søm. I et av disse selskapene var det leid inn underholdning med sang, pianospill og diktlesing. Olsen var mest opptatt av å diskutere skipsfart med en av sine svigersønner, og skal nokså brydd ha henvendt seg til sidemannen og spurt: «Var det dikt, det her?» før han skulle takke for innslaget.

En av forretningsforbindelsene skal ha kommet til Søm på et ubeleilig tidspunkt. Han ble bedt om sitte ned, og fikk utlevert et fotoalbum mens han ventet. Da verten kom, sa gjesten: «Før fikk man servert madeira eller sherryvin på Søm, nu er det kun albums.» Olsen moret seg i lang tid over denne uttalelsen.

Skipsfartskrakket

Olsen Søm døde i 1874, og opplevde ikke at hans livsverk gikk til grunne. I 1886 måtte Arendals Privatbank innstille. Dette førte til et økonomisk krakk innen skipsfarten. Problemene forplanta seg også til «Birketveitkretsen». I likhet med sine svigersønner fikk Kirsten Olsen merke krakket og de nye tidene med krav til omstilling. Det nye i tida var damp som erstatning for seil, og jern/stål som det nye byggematerialet. Allerede i 1890-åra var eiendommen på salg.

Arbeidsløshet

Redernes problemer fikk store ringvirkninger i lokalmiljøet. På Kleive-verven og Boe-verven var det vanskelig å få solgt skutene i åra rundt 1886. De gamle familierederiene innstilte. Gustav Boe greide likevel å omforme det gamle verftet til framtidsretta virksomhet med Fevig Jernskibsbyggeri, som ble etablert i 1890. Men selv bodde Boe i Kristiania med familien, der han praktiserte som sakfører. Mange av de eldre arbeiderne som kunne bygge skuter i tre, gikk harde tider i møte på Fevik og i omegn. Ikke alle fikk arbeid på jernskipsbyggeriet som krevde sine egne fagarbeidere.

Ønsker «fattiggaard»

Allerede i 1883 var det gått ut et opprop om innsamling til en fattiggård i Fjære, men dette førte ikke fram. I mars 1899 oppnevnte herredstyret en komité som skulle utrede mulighetene på nytt. Fjære kommune ønska å redusere utgiftene på grunn av de nye tidene med lav skatteinngang. Derfor ble det vedtatt å forlate den gamle praksisen med å yte fattighjelp i form av penger, naturalia og legdsordning. Komiteen arbeidet grundig, og hadde fått opplysninger fra fire andre kommuner. Innvendingen mot fattiggård var at beboerne kunne føle seg som fanger på en «straffeanstalt hvor den fattige er berøvet sin personlige frihed». Derfor var det mange som burde hatt hjelp, men som ikke ville, av redsel for å miste sin selvstendighet. En viktig grunn for å ha en «Fattiggaard», var den nye tuberkuloseloven som ble innført i 1900. Kommunene fikk nå pålegg om å ha sengeplasser som kunne skjermes, og dette mente komiteen var enkelt på en «Fattiggaard».

Hvorfor Søm?

Det var tre aktuelle gårder på salg; Bringsvær, Lia og Søm. De gode, velholdte og rommelige husene var den viktigste grunnen for at Søm ble valgt. Men komiteen la også vekt på at her var god jord som egna seg for hagebruk. Dette kunne skaffe ekstra inntekter, for komiteen hadde ikke tro på at vanlig gårdsdrift ville gi noe overskudd. En ulempe ved Søm var at gården lå helt øst i kommunen. Men den nye kommunelegen, som skulle ansettes, skulle ha kontor på Fevik. Han ville derfor få kort vei som tilsynslege ved Søm.

Torborg Lundes legat

Med hjelp av barnefondet, stifta av Torborg Lunde, ble fattiggården innreda. Torborg døde i 1854 og var den siste av tre søstre som hadde drevet Lunde gård som gjestgiveri. Det var ingen arvinger på Lunde. Boe på Fevik kjøpte gården og pengene etter «jentene på Lunde» skulle gå til trengende barn. På Søm kom de godt med, men det var neppe barneselskaper med trompetspill og pianomusikk disse barna fikk oppleve i det gamle hjemmet til reder Olsen.

Reglementet

I «Plan for Fjære fattiggaard» kan vi lese hva slags regler som skulle følges på Søm. Det var et krav at de som bodde her, og var i stand til det, måtte arbeide. Ifølge reglementet var arbeidstida fra klokka 7 til 19 om sommeren, og fra 9 til 19 i vinterhalvåret. Det var faste hviletider; en halv time til frokost klokka 8, to timer til middag klokka 12 og en halv time til kaffe klokka 16.

Barn, «som optages i anstalten, skal gives god opdragelse og skolegang.» heter det. Ellers kan vi lese i reglementet at «Fattiglemmerne maa ikke forlade anstalten uden bestyrerens tillatelse. Kommer de ikke hjem til bestemt tid, eller de under fraværelsen gjør sig skyldig i betleri, fylderi eller anden uorden, skal det gjøres indskrænkning i tilladelsen at gaa bort for eftertiden, forsaavidt som deres forhold ikke giver anledning til anden straf. Fattiglemmerne er pliktige at vise bestyreren og bestyrerinden høflighed og lydighed. Dovenskab, ulydighed, ødeleggelseslyst eller andet brud paa anstaltens orden, eller paa sædeligheden, er underkastet lovlig refselse.»

Gabriel Scott

I boka «De vergeløse», som kom ut i 1938, skildrer Scott overgrep mot barn på fattighjem og barnehjem. Vi vet lite om forholda på Søm, men i herredstyreprotokollen ser vi likevel at det innskjerpes at det må komme inspeksjon utenfra. Boka «De vergeløse» fikk positive konsekvenser for barnevernet, men da denne boka kom ut var allerede fattiggården på Søm lagt om til gamlehjem.

Brannen i 1913

Ved 6-tida den 8. August 1913 ble beboerne på Søm vekket av varselrop: Det brenner! I løpet av noen få timer var både innhus og uthus brent ned til grunnen. Personalet og beboerne på 40 personer ble reddet, men ei ku med kalv strøk med i uthuset, meldte Agderposten allerede samme dag. Naboene på Søm åpnet dørene for de husløse i den første kritiske tida.

Alle bygningene var fullassurert, og kommunen bestemte seg raskt for å oppføre nybygg på den samme tomta. Allerede året etter sto den store murbygningen ferdig, nå med plass til 50 personer. I 1926 ble det feira 25-års jubileum, det var stor fest på Søm. Men dette året var det bare 20 beboere på det som nå var blitt «Fjære Gamlehjem».

På forsommeren i år skal bygningene på Søm forlates. Beboerne tilbys lyse og vennlige boforhold på Feviktun Bo- og Omsorgssenter, tilpassa vår tid. Et ubesvart spørsmål blir nå hvilken bruk vår tid skal gjøre av den gamle redereiendommen på Søm.