Liten klokke med stor klang

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 17. november 2001

På søndager med et østlig drag i luften kan den minste kirkeklokken i Grimstad høres helt til det sentrale Landvik. Men det mest spesielle med den, er at en nyutnevnt kapellan har forfattet en inskripsjon på vers.

Første gang Grimstad formannsskap behandlet spørsmålet om kirkeklokker, var på et møte så tidlig som 6. juli 1846, kort tid etter at byggingen var vedtatt. 18. september 1848, altså bare godt og vel ett år før kirken var ferdig, var emnet oppe igjen. Da hadde klokkestøper Knud Andreas Sundt levert anbud på støping av klokker, men formannskapet innstilte på å bestille klokker fra et firma i London, da man antok at det ville bli billigere. Og slik ble det.

Utfra de undersøkelser formannskapet hadde foretatt var man kommet til at man skulle ha to klokker av en vekt på 550 og 250 pund. Kalkylen lød på 450 spesiedaler, men i møte 22. august 1849 opplyses det at prisen antas å bli 420 spesiedaler, som også ble den endelige pris, ifølge jubileumsskriftet til 50-årsjubileet for 1881-kirken. Klokkene ble støpt hos Mears Founders, og firmanavnet er preget øverst på klokkene. Dette er det vi med sikkerhet vet om kirkeklokkene.

«Smukke Inskriptioner»

Ved kirkens innvielse 2. desember 1849 dekket Vestlandske Tidende begivenheten både med hensyn til seremoni og beskrivelse av kirkebygget, hvor bla. a. kan leses: «Hovedindgangen er igjennem Taarnet (...) i hvilket er anbragt tvende smukke og velklingende Klokker, hvorpaa er anført smukke Inskriptioner i Vers, paa den Større af Digteren Hr. A. Munch og paa den Mindre af Hr. Pastor Walnum (...)»

Andreas Munch var en av tidens mest populære forfattere. Ham skal vi derfor forbigå i stillhet, men konsentrere oss om verset på den minste klokken, som lyder:

Lytter Sjele, til min Klang!
Den skal Eder samle
Hid til Andagt, Bøn og Sang,
Kom da unge gamle!
Kom til Templet, hvor hvert Savn
Stilles kan i Jesu Navn!

Hr. Pastor Walnum

Hvem var «Hr. Pastor Walnum» som har forfattet disse linjer?

Svend Borchmann Hersleb Walnum kom til Hommedal prestegjeld i april 1848 som personalkapellan for sogneprest Martini som var syk. Han kom fra en tilsvarende stilling i Vanse prestegjeld. Han var 32 år gammel, gift og hadde ett barn. Han kom på et tidspunkt da kirken i Grimstad allerede var i ferd med å reise seg på Dramsvikheia. Hvordan kan han i løpet av kort tid ha kommet i betraktning som forfatter av verset på den minste klokken? Det vet vi ingenting om, men desto større åpning er det for fabulering.

Han har selvfølgelig pleiet omgang med andre geistlige i distriktet, og den nærmeste, utenom Martini, har vært sogneprest Axel Christian Pharo i Fjære. Pharo var blitt utnevnt til sogneprest i det nye prestegjeldet i mars 1846, og fra 1848 bodde han på Dømmesmoen som han eide. Det er ikke vanskelig å forestille seg kapellanen i hest og trille på vei opp Sandkleiva og over Kryssen til prestegården. Dessuten var han kvalifisert. I 1847 hadde han fått utgitt «En liden Psalmebog til Huslig Andakt», ikke på et lite lokalt trykkeri, men i Christiania. Kanskje har Walnum hatt med seg et eksemplar av salmeboken som gave? Pharo kan med selvsyn ha konstatert at kapellanen hadde en åre.

Innvielsen

Enten det nå foregikk på den ene eller den andre måten, så ble det Walnum som fikk æren av å forfatte verset på den minste klokken. Hvordan har han hatt det på innvielsesdagen, kapellanen fra Hommedal?

Vestlandske Tidende nevner at prostiets prester deltok ved innvielsen, så han har vært til stede, og det må ha vært spesielt å høre klokkene kalle til gudstjeneste. Lyttet han ekstra til klangen i «sin klokke»? Kanskje er han blitt nevnt under seremonien og fått gode ord fra embetsbrødre etterpå. Det har nok ikke falt i særlig mange presters lodd å forfatte et vers på en kirkeklokke, nærmest til «evig tid».

Dette må ha vært en stor opplevelse som han sikkert tok med seg da han våren 1851 forlot Hommedal og slo seg ned i Bergen som kapellan og sogneprest til Nykirken; et embete han sto i til kort tid før han døde i 1889. Han dro rikere enn han kom; to barn var kommet til i løpet av treårsperioden i Hommedal.

Men Walnum ble ikke glemt i Grimstad. La oss gå frem til 1881 og sitere fra Festskrift ved Grimstad kirkes 50-års jubileum, 7de april 1931: «Av de geistlige som hadde deltatt i den første kirkes innvielse 2. desember 1849 var nu i live, foruten de to tilstedeværende Cormontan og Pharo, alene sogneprest Walnum, Bergen, til hvem de to andre avsendte et telegram og fra hvem de igjen mottok en versifisert hilsen med henblikk på dagen.» Walnum har ikke glemt gammelt håndverk.

Via 1881 kan vi trekke tråden helt frem til våre dager, for de samme klokkene henger i tårnet i den nåværende kirken. I Grimstadboken står det at klokkene ikke er særlig store, men deres sølvklang er meget sterk og kan høres i stor avstand. På søndager med et østlig drag i luften kan kanskje den minste høres helt til det sentrale Landvik og minne bygdefolk om at en av deres prester ble «udødeliggjort» i Grimstad.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: KA0904-PK, Grimstad kommune; PA-2421, Vestlandske Tidende.