Fattigvesenet bevilget amerikabillett

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. august 2002

I 1850 fikk Grimstads politikere en vanskelig sak å hanskes med. En syk tjenestepike kunne bli til belastning for byens fattigbudjsett og dermed komme til å ligge skattebetalerne til byrde. Dessuten hadde saken et menneskelig aspekt.

17. mai 1850 skrev smedmester Niels Andersen i Vestregate i Grimstad brev til fattigkommisjonen, datidens sosialstyre, der han forlangte at den overtok omsorgen for tjenestepiken hans, Elen Pedersdatter. Hun hadde i de siste to månedene ikke kunnet eller villet arbeide på grunn av melankoli. Niels Andersen var i sin fulle rett da han henvendte seg til fattigkommisjonen.

I «Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne» av 13. september 1845 sier § 3 følgende: «Tyende forsørges i Sygdomstilfælde af Husbonden, indtil de efter Opsigelse eller anden lovlig Aarsag træde ud af deres Tjænesteforhold; dog ophører denne Husbondens forpligtelse, naar Sygdommen varer lengere end 4 uger.»

Smedmesteren hadde således mer enn overholdt sine forpliktelser.

Da brevet ble behandlet den 21. mai, fikk kommisjonens medlemmer A. Isachsen og N. Thue i oppdrag å «anstille nærmere Undersøgelse, fornemmelig gjennom Lægen, om Pigen Elen Pedersdatters virkelige Tilstand, deels drage foreløpig Omsorg for hendes Kuur og Pleie efter fornødenhed og ved billigste Maade.»

Saken ble så utsatt inntil videre. Mer kunne kommisjonen foreløpig ikke gjøre, men piken skulle få nødvendig behandling, med begrenset pengebruk.

Så gikk en måned. I neste møte, 24. juni, var doktor Frisak innkalt for å gjøre greie for Elen Pedersdatters helsetilstand. Han hadde hatt henne til behandling i fem-seks uker og funnet at hun led av en «Aandssygdom» som hadde gjort henne uskikket til å arbeide, men tilstanden hadde bedret seg den siste uken. Hun kunne likevel ikke utføre selvstendig arbeid.

På bakgrunn av redegjørelsen fant kommisjonen at Elen Pedersdatter ikke lenger befant seg i et «Tvangstilfælde, som efter Lovgivningen om Fattigvæsenet kan hjæmle Commissionen Ret til at bevilge nogen videre Udtælling af Fattigcassen, hende vedkommende, end den, som formeldelst hendes Cuur og Pleie allerede har fundet sted.»

Elen Pedersdatter fikk kjennskap til vedtaket der og da, hun var innkalt.

Syk av lengsel

En henvendelse smedmester Andersen gjorde til formannskapet i samme sak, gir oss nærmere innsyn i Elen Pedersdatters sykdomsbilde. Det viser seg nemlig at Elens foreldre flere år tidligere hadde utvandret til Amerika. Dette har ført til «at hun lider af Tungsind og Aandssløvhed formentlig foraarsaget af Længsel efter at komme over til sine Forældre i America», heter det i referatet fra formannskapsmøtet.

Melankoli, åndssykdom, tungsinn og åndssløvhet er uttrykk som her brukes for å beskrive Elen Pedersdatters sykdom. Nedstemthet eller depresjon ville vel være moderne ord for lidelsen.

En kvittering i fattigvesenets regnskap for 1850 viser at det har vært kjøpt medisin hos apoteker Nilsen til Elen Pedersdatter for 1 spesiedaler, 1 ort og 15 skilling (ca. 5 kroner). Dette må sees i sammenheng med den behandlingen doktor Frisak har stått for.

Dessverre står det ikke hva slags medisin som har vært benyttet, men kanskje har det vært Prikkperikum (Johannesurt), som er en velkjent medisinplante mot denne typen lidelser, som apotekerne laget droger av.

Det er høyst forståelig at Elen Pedersdatter, som var knapt 20 år gammel, ble syk. Foreldrene hennes hadde utvandret til Amerika uten at Elen ble med. I formannskapsreferatet sies det at dette skjedde for flere år siden, og at Elen «... den gang ikke vilde være med.» Hva som kan ha ligget bak, kommer ikke frem i lyset. Hun har forresten ikke vært overlatt til seg selv. I saken omtales hun som Elen Johannessen – egentlig Pedersdatter. Så foreldrene har nok ordnet med en slags fosterfamilie som skulle ha ansvar for henne.

Politisk vedtak

I måneden mellom fattigkommisjonens møter må kommisjonsmedlem Thue og Niels Andersen ha jobbet godt i kulissene for å få til en løsning for Elen Pedersdatter. Thue var også medlem av formannskapet, så når Andersen henvendte seg dit for å få hjelp til å sende Elen til Amerika, kan det gjerne være Thue som sto bak. Det hadde nemlig dukket opp en mann, Ole Aanonsen Skotta, som skulle utvandre med hele sin familie. Han ville forplikte seg til å sørge for at Elen kom i kontakt med foreldrene, men det måtte bevilges 15 spesiedaler.

Elen hadde 26 daler selv, dels hjemsendt fra foreldrene, dels gaver. Så dette viser at det var kontakt mellom foreldre og barn, og man visste hvor de hadde slått seg ned. Dette var en del av utvandringsbølgen til Amerika som foregikk fra grimstaddistriktet i slutten av 1840-årene.

Formannskapet mente fattigkassen burde bevilge pengene. Det ble ikke lagt skjul på at Elen kunne komme til å ligge fattigkassen til byrde i mange år dersom ikke ønsket om å utvandre ble innvilget. Man regnet nemlig med at tilstanden kunne komme til å forverre seg. Formannskapet hadde lagt opp til at også bystyret skulle behandle saken, men det avviste den som seg uvedkommende.

Dermed var ballen spilt over til videre behandling i fattigkommisjonen som hadde sitt neste møte 4. juli. Med formannskapets positive holdning i bakhånd besluttet man at «... da man ansaa det Gunstigst for Vedkommende samt til fremtidig Besparelse for Communecassen, skulde den bevilge 15 Spd til Pigen Elen Pedersdatters Reise til Amerika, idet man troede at Fattigcommissionen maatte være competent til at bevilge i denne henseende, efter at Representantskabet (bystyret) havde erklæret Sagen sig uvedkommende ...»

Vedtaket var ikke enstemmig.

Bilagene i fattigvesenets regnskap for 1850 viser at Ole Aanonsen fikk utbetalt pengene mot kvittering. Et annet bilag viser at emigrantskipet «Nordpolen» forlot Grimstad 12. juli. Dette hadde med andre ord også vært en sak der man sto under et visst tidspress. Passasjerlisten viser at både Ellen Pedersdatter og Ole Aanonsen med familie var om bord.