«En Skolelærer kan søge Arbeide som andre Folk ...»

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. mars 2003

Lærerne er i villrede om sin fremtidige lønn etter at staten har overført arbeidsgiveransvaret til den enkelte  kommune.

Men selv om staten har hatt hånd om lærerenes lønn siden 1948, er det historisk sett god tradisjon for at skolekommisjoner og kommunestyrer prøvde å sette lærerlønnene så lavt som mulig. Det var ofte bøndenes representanter som var de hissigste i så måte. Og temaet var ikke bare lærerlønnene, men også skoleårets lengde.  Noen ganger dukket slike saker opp i mediene.

Sommeren 1871 var lærerpostene i kretsene Natvig og Nedenes i Øyestad ledige. På bakgrunn av at lærerlønn og årlig undervisningstid var blitt satt ned et par år tidligere, ble det nå holdt folkemøte i kretsene og sendt brev til formannskapet. Beboerne krevde 40 ukers årlig undervisning og 140 spesiedaler i lønn for hver av lærerstillingene. Barna burde gå på skole hele året for å kunne få den beste undervisning og oppdragelse, men til det trengtes dyktige lærere, og var det ikke urimelig å gi en lærer knappe 12 spesiedaler i måneden med egen kost, når man visste at styrmenn, som på langt nær hadde så kostbar utdannelse, kunne tjene 13–14 spesiedaler med fri kost? Det håpet de 70 som hadde skrevet under på brevet at formannskapet ville forstå.

Hele sakskomplekset sto på trykk i Vestlandske Tidende 7. oktober i form av et leserinnlegg. Det er skrevet etter møtet i formannskapet, og innsenderen var meget skuffet. Det gikk nemlig ikke slik som beboerne i de to kretsene hadde ønsket og håpet. For formannskapet hadde slett ikke villet forstå.

Innsenderen refererte følgende fra møtet i formannskapet: «... Der blev, som ventelig var, megen Snakken frem og tilbage. Flertallet, der er rigtig stive saakaldte Bondevenner (rettere «Bondefiender»), mente som saa, at Børnene ikke behøvede saa megen Skole om Aaret som 40 Uger, ... Man fik Ansøgere nok ligevel, om Lønnen ikke blev saa stor, og det fremholdtes stærkt nu som før, at en Skolelærer kan søge Arbeide som andre Folk og derved tjene det øvrige til Livsophold, ...»

En tradisjonsbundet konflikt

Her har vi nok konflikten i et nøtteskall. For bøndene i innlandskretsene var barna  arbeidskraft, og dermed hadde de en tendens til å se på skolen som et mer eller mindre nødvendig onde. I kystkretser som Natvig og Nedenes, med et stort innslag av sjøfolk og verftsarbeidere med verden som virkefelt, så man nok i større grad nødvendigheten av en god skole med de best mulige arbeidsvilkår for lærerne. I denne aktuelle konflikten ville beboerne i de to kretsene bare ha de samme vilkårene som man hadde i Strømmen og Vrengen, de to typiske strandstedene i Øyestad. Så det var faktisk forskjell i lønns- og arbeidsvilkår fra krets til krets innen samme kommune.

Innsenderen avsluttet innlegget sitt på denne måten: «... Skal derfor Skolen og Lærerne her i Sognet se lysere og blidere Dage, bør Kredserne se til, hvis det paa nogen Maade er muligt, at rive sig løs fra den fælles Skolekasse  og faa sin egen, og at dette snarest maatte ske, vil vi ønske og haabe.» Det han ønsket seg var at skattebetalerne i Natvig og Nedenes ikke skulle betale skatt til felleskassen i Øyestad, men at skattepengene (skoleskatten var den tidens inntektsskatt) skulle brukes direkte på skolene i kretsene. Dette skulle man tro var revolusjonært, men ideen hadde han fra nabokretsen i vest, Birketveit i Fjære. Som den eneste skolekretsen i den kommunen hadde Birketveit egen skolekasse fra 1862 til 1929. 

En lærer skriver skuespill

Det at lærerne var helt prisgitt politikerne, inspirerte i 1868 læreren Jens Svendsen, den senere stifter og redaktør av Agderposten, til å gi ut et skuespill som tok opp denne problemstillingen. Skuespillet kalte han «Folkeskolens Tragedie, eller Leonhard Ring». Det var skrevet i bunden form og sterkt, nesten til det plagiatoriske, inspirert av Ibsens «Brand» som var kommet ut to år tidligere. Verket fikk han utgitt på Vestlandske Tidendes trykkeri, og for sikkerhets skyld utgav han det under pseudonymet Richard Fidelis.

Leonhard Ring var gårdbrukersønnen som ga avkall på odelsgården for å bli lærer. Han ser med idealistisk begeistring frem til å kjempe for standens beste. Men det går ikke lenge før hans idealistiske luftkasteller må vike for den bitre virkelighet. Hans kamp for lærerstanden og skolen må vike for bøndenes fordommer, og et av dramaets temaer er nettopp lønn. Hans kone og barn sulter, og da hun bukker under, knekker han fullstendig sammen. Som Brand søker han mot fjellene, og i døden roper han: «Skolens Sandheds Retferds Sag, seire vil i Nederlag.»

«Folkeskolens Tragedie» var et radikalt kampskrift, for bedre kår både for lærere og skolen. Det var derfor kanskje ikke så rart at verket fikk en meget kjølig mottakelse av Vestlandske Tidendes redaktør som kalte det «... Et noget større Sammensurium af Galemathias og kjedsommeligt Prat har vel ikke på lang Tid ... nydt den Ære at komme paa Tryk.»  Men skuespillet hadde også sine forsvarere. En anmelder avsluttet slik: «... Maatte disse mine Ord bibringe sit til at Bogen kunde finde Udbredelse saa viden om som mueligt, da var deres Hensigt opnaad.» Atter en annen reagerte på denne anmeldelsen med ordene: «... Kjære Ven! Naar De en anden Gang kritiserer, saa la endelig Tanken gaa foran Tungen, slik at Deres Kritik ikke for Eftertiden skal stemples som Delirium.»

Hvorvidt lærerstanden vil oppleve sin nye hverdag som et konstant delirium gjenstår å se. Kanskje vil det melde seg et behov for en ny Richard Fidelis?

(Avsnittet om «Folkeskolens Tragedie» er bygget på Agderpostens 100-årsjubileumsutgave.)