Fattigbøssa – for en verdig fattig

Ingvild Velure, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. september 2003

I kirkesalen på Aust-Agder-Museet står det utstilt en liten fattigbøsse, laget en gang på 1700-tallet. Den har tilhørt Arendals første kirke, som ble innviet i 1670. Å bruke slike bøsser i kirkene for innsamling av penger fra menigheten, var tidligere en vanlig måte å skaffe midler til fattigforsorgen på.

På 1700-tallet var det – på samme måte som i århundrene før – en stadig økning i den fattigste delen av befolkningen, en trend som gjaldt Europa generelt. Som en følge av denne negative utviklingen, var det i det 18. århundret stor interesse nettopp omkring problemene knyttet til fattigdom. Det ble produsert en rekke skrifter om dette emnet, som også ble flittig diskutert blant de velstående. I Norge ble det utviklet en ny fattiglovgivning for de ulike stiftene. Christiansand stift, som Arendal var en del av, fikk for eksempel sin fattigforordning i 1786.

Dekor

Fattigbøssen er dekorert med maling, profilerte sider og lokk. Tavlen i bakkant prydes av et maleri av den fattige Lasarus, et motiv som nok skulle vekke medlidenhet hos Arendals mer velstående innbyggere, og dermed sikre deres gavmildhet. Dette bestemte bildet hadde dessuten trolig en annen funksjon. Med motiv fra lignelsen om den rike mann og Lasarus (Lukas 16, 19–31), kunne det tjene som en påminnelse for giverne om de fattiges fortrinn med hensyn til inntredelse i Guds rike, og de velståendes vanskeligheter i så henseende.

Av betydning i denne sammenhengen har det kanskje også vært at fattigdom i kristen tradisjon har blitt tillagt en helt spesiell funksjon. Ifølge katolsk tro kunne almisser sikre frelse for både den rike giver – som gjorde en god gjerning – og den fattige mottaker – som viste ydmykhet. Og de velståendes behov for å benytte gaver til de fattige som middel for å oppnå frelse, ble ikke borte med reformasjonen. For eksempel trodde pietistene på 1700-tallet at evig frelse var noe man enten var forutbestemt til eller ikke, og som man ikke kunne gjøre seg fortjent til gjennom livet. Man kunne imidlertid ved sin livsførsel – eksempelvis ved å vise fromhet i praksis – få visshet om at man faktisk var blant de utvalgte. Dermed kunne gavmildhet overfor de fattige fortsatt ha en funksjon, ved å vise at giveren var from og at han var evig salighet verdig. Én beveggrunn blant potensielle bidragsytere kan det også ha vært at en ytelse til byens fattige sannsynligvis ville fremkalle en følelse av takknemlighet hos disse, noe som igjen ville medføre at deres velsignelser kom giver til gode. Det nevnte bibelske motivet kan gjerne ha hatt til hensikt å minne giverne om nettopp disse aspektene ved fattigdom.

Verdig eller uverdig

Det er også en annen sannsynlig grunn til at nettopp den fattige Lasarus er avbildet. Lasarus kan nemlig betegnes som det man i samtiden oppfattet å være en verdig fattig. Typiske kjennetegn er at han har krykker, byller og sår; sykdom har alltid vært en gyldig grunn til fattigdom og dermed rettferdiggjort behovet for hjelp. Som motsats til denne gruppen hjelpetrengende, oppfattet man nemlig på 1700-tallet de uverdige eller urette fattige. Dette var mennesker man mente selv var skyld i sin elendige situasjon. Slike personer skulle kunne sørge for seg og sine – at de ikke var virksomme skyldtes latskap og dårlig moral. Dermed hadde de ikke rett på fattigstøtte.

Oppfatningen av de fattige som hjemmehørende i to grupper, med et skille mellom de som ikke kan forsørge seg selv – de verdige –, og de som ikke vil forsørge seg selv – de uverdige –, kan spores tilbake til middelalderen. Denne to-delingen finner vi også i de norske fattigforordningene fra 1700-tallet. Tidligere var det i liten grad tatt høyde for at det blant de arbeidsføre fattige kunne finnes mange som var arbeidsvillige, men som på grunn av ulike forhold de selv ikke hadde innvirkning på – dårlige tider for det lokale næringslivet som et typisk eksempel –, ble gående arbeidsløse. Dette ser man imidlertid en stadig økende bevissthet om i de siste tiårene av 1700-tallet. 

At det er den mer tradisjonelle gruppen av rette fattige utsmykkeren av vår fattigbøsse har hatt i tankene da han utførte maleriene, er imidlertid den fattige Lasarus et tydelig tegn på.