Gamle dikt om «Høyfornemme bruude-par!»

Anette Walmann, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 21. august 2003

Aust-Agder-Arkivet har en flott samling leilighetsdikt som strekker seg fra begynnelsen av 1600-tallet til andre halvdel av 1900-tallet.

Leilighetsdikt er en betegnelse på dikt skrevet til selskapelige eller minneverdige anledninger som for eksempel bryllup, begravelser og offentlige begivenheter. Disse diktene ble gjerne skrevet på oppdrag og fremført muntlig av forfatteren.

Leilighetsdiktningen kan være en nyttig innfallsport til å studere menneskers kultur, i vid betydning av ordet. Med kultur menes da bevissthetsforhold som begreper, normer, verdier og følelser.

Kilde

De som ble engasjert til å skrive leilighetsdikt, hadde til oppgave å hedre personene som sto i sentrum for begivenheten. Det bildet som dannes av personene i leilighetsdiktene, er derfor et idealisert bilde. Forfatteren skulle finne det passende ordet for det passende stedet og den passende anledningen, og uttrykke seg på vegne av et allment publikum.

Skulle diktet få gjennomslag blant publikum, måtte holdningene som ble formidlet være etablerte verdier og oppfatninger. Det er derfor konvensjonelle holdninger i det miljøet diktet ble fremført i, som kommer til syne i diktningen. Man får et inntrykk av hvilke personlighetsfaktorer man ønsket å fremelske, av normer og verdier.

Leilighetsdiktene har sjelden blitt viet stor oppmerksomhet av litteraturhistorikere, ei heller av historikere. De versene litteraturhistorikerne har interessert seg for, er de som skiller seg ut ved å være godt skrevet eller som bryter med litterære tradisjoner. Historikere har til dels kjent til diktene, men i liten grad benyttet dem aktivt som kilder.

Bryllupsdikt

Aust-Agder-Arkivets samling inneholder blant annet tre dikt i anledning bryllupet til Christopher Fürst og Maren Otte Bech i 1776.

I dag huskes Christoffer Fürst kanskje best for å ha anlagt Colbjørnsvig Skibskran, det som senere ble Kolbjørnsvik Verft og Slipp, samt som en av eierne av gården Marienlund (Kokkeplassen) på Hisøya. I 1805 skal Fürst ha vært den største rederen i Arendal. Både Christopher Fürst og Maren Otte Bech må ha kommet fra vel ansette familier. Christopher Fürsts far, Johannes Dödeloff Fürst, var opprinnelig fra Wien, men bodde i Risør fra 1735 til sin død i 1791. Han var kirurg og kjøpmann og skal bl.a. ha opprettet apotek og brakt fattigvesenet i Risør i orden. Maren Otte Bechs far, Johan Etters Bech, var kjøpmann og hadde i tillegg flere offentlige verv i Arendal. Han var bl.a. kaptein ved borgerbevæpningen og forstander ved Arendals Hospital, som fungerte som et hjem for eldre og ubemidlede.

Ved giftermålet mellom Christopher Fürst og Maren Otte Bech forentes altså to familier tilhørende eliten i Arendal omkring midten av 1700-tallet. Christopher Fürsts og hans hustrus store inntekter plasserte dem i toppsjiktet av kjøpmannsstanden.

Forbruk og status

Rikdom brakte ære og anseelse med seg, og kunne til en viss grad kompensere for manglende rang, som var en persons formelle status. I jakten på ære ble det viktig å gjøre denne rikdommen tydelig for omgivelsene. Et iøynefallende forbruk kunne således være et redskap for å oppnå status og anseelse.

På 1600-tallet ble sløseriet så markant at myndighetene gikk inn og regulerte folks forbruk etter rang. For eksempel kunne bare geistlige, medlemmer av byrådet og kjøpmenn med formue over 5000 daler følges til vielsen av spillende musikanter. Bruden hadde lov til å kle seg i silke dersom brudgommens formue var over 10 000 daler.

Leilighetsdiktningen kan ses i sammenheng med slikt iøynefallende forbruk. Fra Christopher Fürsts og Maren Otte Bechs bryllup er det bevart fire leilighetsdikt skrevet av fire ulike personer. Å leie inn forfattere til å skrive og fremføre vers til spesielle anledninger, var en luksus som ikke alle kunne unne seg. På en rekke av de leilighetsdiktene som er bevart, er det brukt sjeldent og kostbart papir, og diktene er ofte rikt dekorert.

Dyd og ære

Bryllupsdiktene til Christopher Fürst og Maren Otte Bech var først og fremst en lovprisning av deres dyd, mer enn av deres kjærlighet til hverandre. Med begrepet dyd menes verdifull egenskap. Gudsfrykt og forstand var de dydene som sterkest ble fremhevet. Bruden ble i tillegg beskrevet som smuk og jomfruelig, brudgommen som brav. Tradisjonelle aristokratiske verdier sto altså sentralt i denne diktningen. Den ene forfatteren la stor vekt på dyder som nøysomhet, flid og strevsomhet. Dette var mer moderne verdier som ble viktigere ettersom kjøpmannsstanden fikk økt innflytelse.

Normene og verdiene som ble fremhevet i denne type dikt, var til dels avvikende fra det som må ha vært akseptert i det virkelige liv. Mens kvinner, både enker, ugifte og gifte, spilte en sentral rolle i handel og håndverk på 1700-tallet, ble de i leilighetsdiktene tildelt en passiv rolle. Det var deres egenskaper som mor og hustru som ble vektlagt. Det er tydelig at diktene var farget av oppfattelsen man hadde av hva som var ansett som ærefullt blant eliten i Europa.

Leilighetsdiktene kan altså ses som et medium hvor eliten kunne vise seg fram som gode, dydige og fornemme mennesker. Diktene synliggjorde elitens rikdom og markerte denne gruppens avstand til allmuen. Gjennom leilighetsdiktene kunne eliten altså vise at de var ære og anseelse verdig.