Med «Antarctic» til Antarktis

Kjell Knudsen, Aust-Agder kulturhistoriske senter
Agderposten 16. desember 2003

På vei hjem fra Antarktis blir fartøyet skrudd ned av isen. Med ombord var en matros fra Arendal.

For nøyaktig hundre år siden var en flokk nordmenn og svensker på vei hjem fra Antarktis der de ufrivillig hadde overvintret siden februar, da fartøyet de var om bord på ble skrudd ned av isen. Noen av dem hadde til og med to overvintringer bak seg. En av dem som nå var reddet fra det som hadde kunnet se ut som den sikre død, var en matros fra Arendal!

Munnhellet «om hundre år er allting glemt», kunne til en viss grad gjelde begivenhetene rundt denne gruppen. I utforskningen av Antarktis har oppmerksomheten i stor grad kommet til å dreie seg om Scott, Amundsen og Shackleton, for å nevne noen av dem som sto langt framme i køen da ære og berømmelse skulle fordeles, men disse var på ingen måte de eneste, ei heller de første som beveget seg inn i området. Mennene det fokuseres på i denne artikkelen tilhørte en svensk antarktis-ekspedisjon (1901–1904), ledet av geologen og mineralogen Nils Otto Nordenskjöld. I ettertid har denne ekspedisjonen nærmest gått i glemmeboken.

Ekspedisjonen startet i oktober 1901 og foregikk med den norske dampfregatten «Antarctic» med C. A. Larsen fra Sandefjord som kaptein, og størstedelen av mannskapet var også norske, mens det vitenskapelige personalet var svensk.

Larsen hadde vært med på to ekspedisjoner til Antarktis tidligere som kaptein på fartøyet «Jason», og var kjent i området, og ikke minst var han interessert i å undersøke mulighetene for å drive hvalfangst i Sørishavet. Det var han som noen år senere opprettet den norske hvalstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia.

Overvintring

Etter fire måneder nådde ekspedisjonen fram til det antarktiske fastlandet, og man anla en landstasjon på Snow Hill-øya ved den Antarktiske halvøy som strekker seg mot det amerikanske kontinentet. Der skulle Nordenskjöld og fem andre vitenskapsmenn overvintre og drive forskning mens «Antarctic» skulle utforske det sørlige Atlanterhavet. Det var meningen at forskningspartiet på landbasen skulle hentes i september-oktober 1902 før man satte kursen hjemover igjen.

«Antarctic» forlot Ildlandet med kurs sørover, men møtte pakkis og kraftig vind og kom derfor ikke i kontakt med de seks på Snow Hill-øya. Det ble sendt ut et sledeparti for å ta seg fram dit med bud om at «Antarctic» skulle gjøre et nytt forsøk senere.

Men slik skulle det ikke gå. «Antarctic» fikk store problemer med skruis og vind, ble sittende fast i isen og til slutt skrudd ned 12. februar 1903. De 20 om bord klarte å ta seg til Paulet-øya der de bygde en steinhytte for overvintring. De levde av sel og pingviner og det de hadde klart å få med seg av provianten om bord.

Nå var ekspedisjonen spredt på tre steder. Det tre mann store sledepartiet hadde  nemlig aldri nådd fram til Nordenskjöld og de andre på Snow Hill-øya, men hadde måttet snu og overvintre på samme sted som de hadde forlatt «Antarctic». De kalte stedet Håpets Vik og bygde en steinhytte der de overvintret under særdeles kummerlige forhold.

Redning

Situasjonen kunne synes håpløs. Ekspedisjonen var i oppløsning, og omverdenen visste ingenting, men ante uråd. Både i Argentina og Sverige ble det utrustet unnsetningsekspedisjoner, for det var klart at noe måtte ha gått galt. Den argentinske ekspedisjonen «vant».

8. november 1903 kom et marinefartøy frem til Snow Hill. Samme dag hadde kaptein Larsen og et lite mannskap i en livbåt kommet dit fra Paulet Island, og som om ikke det skulle være nok, hadde sledepartiet også klart å ta seg frem til Snow Hill noen uker tidligere. Så det eneste som nå stod igjen var å plukke opp resten av mannskapet fra Paulet-øya. «Hele Argentina» sto på ende da de overlevende ankom Buenos Aires i triumf, og fremdeles er dette stort i Argentina.

«Antarctic»-ekspedisjonen kom hjem til Sverige 14. januar 1904 og fikk også der en strålende mottakelse, men ekspedisjonen som ikke hadde fått støtte av det svenske vitenskapsakademiet, ble mer eller mindre glemt. Den svenske unnsetningsekspedisjonen ble hurtig hjemkalt og tiet i hjel.

Arendalitten

Når denne begivenheten nå blir viet oppmerksomhet i denne spalten, har det sin bakgrunn i en forespørsel til arkivet og museet fra den svenske frilansjournalisten Mats Carlsson Lénárt som arbeider med en TV-produksjon om ekspedisjonen. (Framstillingen ovenfor er i hovedsak basert på en artikkel han har skrevet.) Carlson Lénárt hadde funnet ut at en av matrosene om bord på «Antarctic» var fra Arendal, nemlig Ole Peder Duus fra Fjellgaten 16. Hvordan gikk det til at han ble med på ekspedisjonen?

Han ble født i april 1881 og var sønn av kaptein Tellef Duus. Ved folketellingen 3. desember 1900 omtales han som «Søfarende matros». Og det var riktig i og for seg, men på det tidspunktet satt Ole Peder nokså tørrskodd på Falklandsøyene, og hadde gjort det i et år. Mønstringsrullene forteller at han reiste ut med bark «Samoa» av Tvedestrand St. Hansaften 1899 med kurs for Hamburg. Han var 18 år og mønstret for første gang som fullbefaren. Videre gikk ferden mot Punta de Arenas lengst sør i Argentina. I nærheten av Kapp Horn fikk de storm og forskyvning i lasten og holdt av for vestkysten av Falklandsøyene der de ankret opp. De begynte å drive, og i et forsøk på å manøvrere inn i smult farvann, gikk de på grunn og ble stående. Datoen var 24. oktober 1899. Uten telegraf og med 14 dager til neste postforbindelse til Port Stanley, var det ikke mye å gjøre, og «Samoa» ble i forståelse med konsul og rederi solgt på auksjon 1. januar 1900. Dette vet vi fordi «Samoa» var forsikret i Agder Assuranseselskab i Grimstad, og dette spennende arkivet befinner seg på Aust-Agder kulturhistoriske senter, avd. Aust-Agder-Arkivet.

Ifølge familietradisjonen prøvde Ole Peder seg som sauebonde, men 29. august 1902, mønstret han på «Antarctic» da den var innom Falklandsøyene på sin forskningsferd. «Antarctic» trengte å mønstre flere folk fordi to svenske matroser hadde oppført seg dårlig og var blitt sagt opp. Dermed ble Ole Peder sjømann igjen sammen med en annen nordmann som het Tofte, en engelskmann og en lokal sjømann. Skal lure på om de angret da de satt i steinhytta på Paulet Island?

Agderposten og Vestlandske Tidende hadde oppslag om ekspedisjonens lykkelige redning og storslagne hjemkomst, men at et av ekspedisjonens medlemmer var et bysbarn, tier pressen om. Det skulle ha vært i dag!

29. november var etterkommere etter «Antarctic»-mennene samlet på den svenske øya Tjørn. Mats Carlsson Lénárt har lagt ned et stort arbeid med samle opplysninger om hvordan det gikk med ekspedisjonsmedlemmene senere i livet, og han holdt foredrag om dette på samlingen. Han fortalte meg at en sønn og et barnebarn av Ole Peder Duus kom til å delta.

Ole Peder Duus gikk på navigasjonsskolen etter at han kom hjem og flyttet i 1912 til Bergen, hvor han ble gift og fikk fem barn. Han døde i 1959. Han skapte seg en karriere som kaptein i Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap, og hvem vet, kanskje tenkte han på strofen «Der ånder en tindrende sommer luft varmt over Hardangerfjords vande» når han mintes sitt kalde, ublide møte med polarnatten i sin fjerne ungdom.