Steinmaskene på Tromøy kirke

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. februar 2003

Neste gang du besøker Tromøy kirke bør du ta deg tid til en spasertur rundt kirka og stoppe opp ved korets sydportal. Portalen, som kan være fra omkring 1150, er bygd opp av fem store og fint tilhugde steiner, eller monolitter, som de gjerne kalles – og på hver av vangene har den en uthugd maske. Et tilsvarende maskepar finnes på korportalens venstre vange i Hedrum kirke i Vestfold. Hva er det maskene på Tromøy kirkes korportal prøver å fortelle oss?

Tromøyfolk kan fortelle denne historien: «Langt, langt tilbake i tiden var der to røvere som stjal alt kirkesølvet i Tromøy kirke, og dermed satte de til havs med det. Men folk satte efter og utenfor Torungene ble de tatt igjen og overmannet. Røverne ble halshugget og hodene murt inn i kirkemuren, som alle og enhver kan se den dag i dag.» At nesetippen på den ene «røveren» er noe defekt, skal visstnok skyldes at en prestesønn i 1890-årene ville undersøke om det virkelig var menneskekjøtt i nesen. Seinere har fromme Tromøyfolk foreslått at maskene framstiller Peter og Paulus. Men forklaringen er kanskje en annen?

Masken på venstre portalvange har bart og skjegg, høyre hånd griper om skjegget.

Symbolsk mening

Opp gjennom tidene har det vært vanlig å framstille guder, helter, profeter og filosofer med skjegg. Det er en urgammel oppfatning at kvintessensen av livskraften er knyttet til skjegget, på samme måten som til håret, slik det fremgår av legendene om at hår og skjegg hadde vokst på Olav den hellige og den tyske keiser Frederik Barbarossa etter deres død. De fleste husker vel fra bibelhistoria fortellinga om Samson og Dalila; først da filisterne hadde klippet håret av Samson, kunne de rå med kjempekreftene hans. Framstillinger av en hånd som griper om skjegget inneholder en sterk symbolsk mening, gir framstillingen kraft og meningsinnholdet styrke, slik som når for eksempel muhammedanerne «sverger ved profetens skjegg».

I Norden er det funnet en rekke figurer som framstilles med hånd som griper om skjegget. Disse stammer fra tida mellom 900 og 1200. Noen av dem har attributter som gjør at man knytter dem til den norrøne gudeverdenen. En bronsestatuett fra Rällinge i Södermanland, datert til 900-tallet, er framstilt med fallos og høyrehand som griper om skjegget. Figuren antas å forestille fruktbarhetsguden Frøy. På en bronsestatuett fra Island, også fra 900-tallet, er skjegget formet som et kors, som er tolket til å være en torshammer. Figuren, som antas å forestille tordenguden Tor, griper med begge hender om det korsformede skjegget. Den karakteristiske gestus som vises ved at en hånd griper om skjegget er sjelden i kirkelig kunst og viser trolig tilbake til symbolske trekk arvet fra den hedenske gude- og helteverdenen.

Frøy eller Tor?

Masken med skjegg på korportalen i Tromøy kirke kan altså være en skulpturell gjengivelse av fruktbarhetsguden Frøy eller tordenguden Tor. På karveggen på Lunner kirke i Oppland finnes det tilsvarende motivet. Masken har her fått en mer skulpturell utforming, men har de samme karakteristika; høyre hånd som griper om skjegget. I tillegg rekker figuren fram en knyttet venstrehånd. Mens maskene på Tromøy kirke og Hedrum kirke er hugget ut i hard granitt, er figuren på Lunner kirke hugget ut i en lettere formbar sandstein. Det kan være årsaken til at figuren på Lunner har fått en mer skulpturell form. Uttrykket blir dermed også mer diabolsk, og deri ligger kanskje også figurens hensikt. I middelalderen var det vanlig å utstyre kirker og katedraler med skulpturer av djevler og groteske vesener. Hensikten var å lure andre djevler og onde ånder til å tro at kirka allerede var besatt. At den norrøne guden Frøy eller Tor ble brukt i denne hensikt – om det er en av disse vi ser på Tromøy kirkes korportal – kan vel forklares med at han representerte den hedenske gudeverdenen, og dermed var å anse som en ond ånd.

Maska på høyre vange i Tromøy kirkes korportal geiper – rekker tunge. Det gjør også den ene maska på korportalen i Hedrum kirke. Maska i tympanonen over korportalen i Berg kirke i Vestfold synes også å geipe. Rent umiddelbart kan man vel tolke dette uttrykket som en beskjed om å styre unna. Men hvor finnes motivets forbilder? Tilsvarende masker – uten at de rekker tunge – finnes på Tveit kirke i Vest-Agder. Sem i Vestfold, Rygge, Skjeberg og Ingedal i Østfold og Skee i Bohuslän. Dessuten finner vi et mannshode over skipets sydportal i Fjære kirke og et på korbuen i Oddernes kirke. Disse har imidlertid en mer skulpturell utforming og synes å være hugd i en annen tradisjon. På et søylekapitél fra slutten av 1100-tallet i Hegge stavkirke i Valdres gjenfinner vi den geipende varianten, som dessuten bare har ett øye. Er det Odin som geiper? Odin er også kalt «de hengtes gud». I Håvamål forteller Odin at han selv hang ni netter på galgen såret med spyd og «gitt til seg selv». Er det da de nordiske gudene Odin og Frøy – eller Tor – som er framstilt på Tromøy kirkes korportal – degradert til demoner? Eller er det bare narren som ter seg, slik vi kan se ham skjepende klamre seg fast opp ned på et søylekapitél i Tingstäde kirke på Gotland.

I Danmark kan man gjenfinne den geipende varianten gjengitt på døpefonter i form av et kentaurlignende vesen, som for eksempel i Stenild kirke i Ålborg amt. Det leder oss helt tilbake til gresk mytologi, der det skrekkinnjagende kvinnelige vesenet Medusa blant annet ble framstilt som kentaur. Medusa var én av tre såkalte gorgoner, som i eldre tid ble framstilt med stirrende blikk, åpent gap og fremstrakt tunge. Motivet ble blant annet brukt som skjoldtegn, da det hadde avvergende kraft og forsteinet alle som så det. Brukt på kirkeportaler må man anta at den avvergende kraften var ment overfor dem som kom til kirka med ond hensikt eller urent hjerte.

Tromøy kirke har en lang og interessant bygningshistorisk utvikling. Om den, og maskene på kirkas korportal, kan du lese i Aust-Agder-Arv 2001/2002, eller om du går inn på Aust-Agder-Arkivets hjemmeside.