Den ferme damen og hennes flate medsøstre

Kari Helene Kullerud, Aust-Agder kulturhistoriske senter
Agderposten 5. oktober 2004

Spør en hvilken som helst dame over førti om hun har lekt med papirdukker, og hun vil sannsynligvis bli blank i øynene og entusiastisk fortelle om sine favoritter. Spør du derimot en ung jente kan det hende hun ser litt spørrende tilbake. Det er nemlig ikke så vanlig med papirdukker lenger – hvis man ser bort fra de nytrykk av gamle papirdukker som etter hvert dukker opp i bokhandelen eller museumsbutikken.

Moteriktige

Man vet at papirdukker ble moderne ved det franske hoff på 1700-tallet. Madame de Pompadour, som var Ludvig 15.s elskerinne, hadde blant annet noen forseggjorte små papirdukker med tøy til. De var absolutt ikke beregnet på småpiker, men som «motejournaler», der de speilte både klær og omgangsformer hos de høyere samfunnslag i Europa.

Etter hvert ble det mer vanlig å bruke dem for å informere om nye modeller og moter. Enkelte ble sendt ut sammen med mønstre, slik at man kunne sy draktene. De hadde både for- og bakside, slik at alle detaljene kunne komme med.

Det ble også laget dukker som beveget seg ved hjelp av et slags snortrekk, som sprellemenn. Det påkledningsdukkene hadde felles, var den stadige forandringen av drakter.

Oppdagelsen

Fra begynnelsen av 1800-tallet ble papiret masseprodusert, og nå ble det så vanlig i husholdningen at man kunne begynne å bruke det til å lage leketøy. Utover på 1800-tallet gikk man over til mer moderne trykketeknikker, og det gjorde det mulig for folk flest å kjøpe trykte papirprodukter. Sakser, som jo måtte til for å klippe ut skjønnhetene, ble også etter hvert masseprodusert slik at alle hadde råd til å kjøpe dem. Og etter hvert fikk også småjentene den siste forutsetningen for at de kunne begynne å leke med papirdukker: Tid til å leke.

Fra midten av 1800-tallet ble det produsert påkledningsdukker i stort antall både i England, Tyskland, Frankrike, USA og Danmark. De første dukkene var nesten alltid en ung, voksen kvinne med tekkelig undertøy. Dukken skulle være vakker, og endret seg derfor med skjønnhetsidealene. Eventyrfigurer, barn og dyr ble etter hvert tegnet som påkledningsdukker, og så kom skuespillere og kongelige modeller. Var man berømt, ble man påkledningsdukke! Vi har blant annet et nydelig papirdukkeark med dronning Margrethe som barn.

I tillegg til at man kunne kjøpe papirdukker som egne ark, fulgte de ofte med ukeblader eller de var trykket på for eksempel kjekspakker. I ukebladene var de ikke bare beregnet til fornøyelse for barna, men var like mye et hjelpemiddel til kvinnene som sydde sine egne klær. Papirdukkenes gullalder startet i etterkrigstiden, da det var knapphet på mange produkter, og den varte til kvinnefrigjøringen skjøt fart på syttitallet. Lilla sjal ble aldri den helt store papirdukkemoten!

Papirdukkene i Arendal

Papirdukker har vært tilgjengelige og populære for mange generasjoner, og på Aust-Agder kulturhistoriske senter har papirdukkene kommet inn fra flere ulike givere. I en rød, tom konfekteske har Inger Sviggum Bundgaard og hennes mor Sigrid Sviggum Teisen lagt sine papirdukker før museet fikk dem.  Noen ligger i papiromslag, sirlig merket med «Tvillingerne», «Madame» og «Elisabeth». Disse er fra ca. 1910. Andre ligger i omhyggelig utklipte notatbøker, puttebøker som er klippet til som et register.

Den ferme damen

Den ene notatboka inneholder en spesielt spennende dukke og stammer fra datteren, altså Inger Sviggum Bundgaard. Denne dukken har hun nemlig tegnet og klippet selv, og den er ekstra fint utført. Konturene er nøyaktig opptegnet med pennesplitt og flytende tusj. Fargeleggingen er med vannfarger og delvis med blekk. Selve dukken er tegnet med en stor porsjon humoristisk sans. Hun er ferm og frodig, med oppstoppernese og sminkede øyne. Tegnemessig kan hun minne om Fia fra tegneserien Fiinbeck og Fia. Men draktene! Draktene er et eventyr!

Her er klær for enhver tenkelig og utenkelig anledning. Alle har naturligvis tilhørende hatter. Ser vi på inndelingen i putteboka skjønner vi at den ferme damen lever et spennende liv. Her er «pelse», «coctailkjoler», «aftenkjoler», «strandtøj» og her er «hatte», «tasker», «nederdele», og «uden ærmer kjoler». (Er hun eller moren dansk?) Det er ingenting ting som tyder på at det er et barn som har tegnet dette. Snarere en meget tegnekyndig og dyktig ungdom med en helt spesiell interesse og blikk for drakter. Skal jeg begynne å gjette og spekulere mer, når det står «Gave fra Inger Sviggum Bundgaard, Den Norske Opera» ...? Hvis vi er heldige nå, er det noen av Agderpostens lesere som kan fortelle oss hvordan vi skal komme i kontakt med Inger Sviggum Bundgaard, som en gang bodde i Batteriveien i Arendal.

I alle fall er den ferme damen en skatt på museet, selv om det er tvillingene som blir mest presentert for besøkende barn. Og til tross for at papirdukkeleken i all hovedsak var en jentelek har vi også en gutt fra ca. 1910 som skolefritidsordninger og barnehager stifter bekjentskap med når de kommer på museumsbesøk. Det er moro å se at tradisjonen med å lage papirdukker har appell også til dagens barn. Og flere skolefritidsordninger har rapportert tilbake at papirdukkene de lagde på museet har gitt startskuddet til en ny «dille» på SFO.