Kaffe – før og nå

Anette Walmann, Aust-Agder kulturhistoriske senter
Agderposten 20. januar 2004

Det norske folk er i dag blant det mest kaffedrikkende i verden. Eksotiske kaffedrikker har blitt en trend, og enhver by med respekt for seg selv har en kaffebar som serverer espresso, caffè latte og macchiato. Med denne utviklingen har kaffe igjen blitt et viktig uttrykk for en kontinental livsstil.

Luksusdrikk

Kaffen kom trolig til Norge en gang mellom 1665 og 1700. Venezia, som var først ute i Europa, hadde da hatt kaffe siden 1615. I 1667–68 hadde drikken begynt å etablere seg i Danmark, og det er nærliggende å anta at det fortsatt tok noen år før den kom til Norge. Ludvig Holberg, som ble født i Bergen i 1684 og flyttet til København i 1702, sier om kaffe at: «jeg hørte i min Barndom intet derom talt». Kaffe må altså ha vært en meget sjelden drikk i Bergen omkring 1700. Etter et opphold i England ble Ludvig Holberg selv en lidenskapelig kaffedrikker og inntok etter dette fem skåler kaffe om dagen.

Det er problematisk å fastslå når kaffen kom til Aust-Agder, men i skiftet etter Anders Larsen Brinch fra 1704 er det blant blikktøyet blant annet oppført en kaffekanne. Kaffe var i denne første perioden en luksusdrikk. Den var sjelden og kostbar og dermed forbeholdt de velstående. A. L. Brinch var blant dem som hadde råd til denne eksklusive drikken. Han var en betydelig trelasthandler i Arendal. I 1702 overtok han Langsæ etter sin far, rådmann og stempelpapirforvalter Lauritz Pedersen Brinch. Kaffe var i 1801 fremdeles en relativt kostbar drikk. Det viser regnskaper fra begravelsen til Niels Mauritzen som var kjøpmann, trelasthandler og inkassator i Arendal. Utgiftene til kaffe, sukker og fløte var ved denne anledning 1 Rdl. og 4 Ort. Til sammenligning viser regnskapet at de hadde betalt 2 Ort. for to flasker vin.

Ved siden av økonomi og avstamning, var kultur og forbruk viktige maktinstrumenter i kampen for status og anseelse. Eliten i de norske byene hentet i høy grad sine kulturelle forbilder fra utlandet. Sosiolog Arild Danielsen har hevdet at kosmopolitisk orientering, beherskelse av fremmedspråk og kjennskap til andre samfunn er særlig viktig i land med små nasjonalspråk og en relativt perifer plassering i forhold til dominerende kulturnasjoner. Kosmopolitisk orientering har vært en viktig del av det å beherske finkulturen i Norge gjennom tidene. Slik har danske, engelske, tyske og hollandske moter satt sitt tydelige preg på elitens kosthold og livsstil. Innførselen av kaffe til Norge kan ses i lys av dette. Kaffe var en av flere utenlandske motedrikker som kom til Norge mot slutten av 1600-tallet. Ved å ta opp denne skikken kunne man gi uttrykk for en forfinet livsstil; man var kjent med europeiske drikkevaner og hadde råd til denne kostbare importvaren.

Smakens utbredelse

Det var de øvre samfunnslagene i byene som først tok opp skikken med å drikke kaffe. Skikken spredte seg så til velstående bønder og fiskere og etter hvert til de bredere samfunnslag. Det store gjennombruddet for kaffe som folkedrikk kom omkring midten av 1800-tallet. I 1842 kom en lov som forbød hjemmebrenning av brennevin, noe som fikk stor innvirkning på kaffeforbruket. I 1855 ble kaffeforbruket estimert til hele 3,5 kg per innbygger per år.

Kaffe er bare ett eksempel på elementer ved elite-kulturen som etter en tid har spredd seg til bredere samfunnslag. Dette kan forklares ved at fin-kulturen er allment anerkjent, også av de som ikke er i besittelse av den. De lavere sosiale sjiktene vil dermed prøve å etterape deres levesett og forbruksvaner. Denne mekanismen finner vi på 1700-tallet som i dag. I en forordning av 12.03.1783 vedrørende «Overdaadigheds Indskrænkning i Bondestanden i Danmark og Norge», forsøkte myndighetene å begrense bondestandens forbruk av kaffe. «Al Caffe-Drikken blandt Almuen paa Landet» ble, med denne forordningen, forbudt. I Sverige kom det hele fem forbud mot kaffedrikking i perioden 1756 til 1817. Dette hadde nok mer med et ønske om å begrense forbruk av luksus-artikler generelt, enn med kaffens egenskaper å gjøre.

I Aust-Agder-Arkivets boksamling finnes det flere bøker som behandler kaffe og dens virkninger. Den eldste er en tysk bok fra 1744 av Dr. Johann Arbuthnot.

Syn på kaffe

Holdningene til kaffe skiftet etter hvert som den fikk større utbredelse. Til å begynne med ble kaffe solgt på apotekene som et legemiddel som hadde en gunstig virkning på fordøyelsen. I en bok, utgitt år 1800, kalt «Regler til at vedlikeholde Sundhed og Midler til at forlænge Livet saa meget mueligt», beskrives kaffe som en kur mot «vandaktige og slappe Maver». Etter hvert ble man mer oppmerksom på kaffens skadelige virkninger og manet til måtehold. Kaffens virkninger ble av enkelte beskrevet som tilsvarende virkningene av et rusmiddel:

«Vore Forfædres kolde overlagte Alvorlighed, Villiens solide Fasthed, Beslutninger og Domme, Vedvarenheden af de ikke hurtige, men kraftige, til hensigten passende Legemsbevegelser, der ellers udmærkede vor Nationalcharakter – dette hele oprindelige Præg af vort Afkom, svinder for denne lægekraftige Drik, og gaaer over til overilede Udladelser, uoverlagte Beslutninger, umodne Domme, Letsind, Foranderlighed, Sladderagtighed, Vankelmodighed, flygtig Bevegelighed af Musklerne uden varigt Eftertryk, og theatralsk Anstand» (Dr. S. Hahnemann 1827).  

Kaffen fikk stor betydning for drikkekulturen i Norge og Europa som helhet. Det alminnelige alkoholforbruket sank betydelig – først hos de øvre befolkningslagene og så gradvis i resten av samfunnet. Sammen med te og varm sjokolade, ble kaffe presentert som et sunnere alternativ til brennevinsdrikkingen. En av de første kaféene i Arendal het «Arendals Nøgterheds Kaffehus» og ble stiftet på slutten av 1800-tallet.

«Nøgterheds Kaffehus» var et mye brukt navn på kaféer på denne tiden og tydeliggjør kaffens rolle som et edruelig alternativ. At kaffeforbruket økte på bekostning av alkoholforbruket var i manges øyne ikke udelt positivt. Det var stor bekymring og usikkerhet angående kaffens virkninger. Blodmangel, dårlig appetitt, magekatarr, engelsksyke og forsinket «legemsutvikling» var noen av kaffemisbrukets virkninger. Brigadelege H. Blich-Holst skrev i «Christiansands Tidene» at omtrent alle leger i Norge omkring 1919, var enige om at kaffen gjorde mer skade på befolkningen i landet enn alkohol. For å underbygge dette har han trukket fram et eksempel fra egen tjeneste:  

«Jeg har paa sessionene rundt i dette brigadedistrikt, der omfatter hele Kristiansands stift og dessuten noget av Bergens stift, i tre aar ikke kassert en eneste mand for alkoholisme, men gjentagne ganger for sygdommer fremkaldt ved misbruk av kaffe og tobak. Kaffedrankernes antal tiltar paa disse kanter.»

Skolebestyrer Muderspach var klar i sin tale: «Den som elsker sin sundhet, bør la kaffe og te fare!»

En folkedrikk?

Med jappetiden på 1980-tallet vokste det fram en ny kaffekultur i Norge. Storbyene var først ute med kaffe-barer og coffee shops som var spesialister på kontinentale kaffevaner. Fra å ha vært en selvfølgelig del av kostholdet både til hverdags og fest, ble kaffe nå trendy. Ved å kjenne til de ulike kaffedrikkene og ved å kunne uttale seg om karakteren og kvaliteten på kaffen, kommuniserer man at men er urban og at man behersker den kontinentale kulturen. Kaffen har med dette fått tilbake noe av den sosiale funksjonen den hadde i Norge på 1700-tallet.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Dr. J. Arbuthnot: Regeln zur Ordnung im Essen und Trinken. Hamburg 1744. (ref.); Dr. S. Hahnemann: Kaffeen i sine virkninger. København 1827 (ref.)