Hjuldampernes tid

Egil Blomsø, arkivar/rådgiver ved KUBEN.
Agderposten 18. oktober 2019.

Da det amerikanske seildampskipet «Savannah» ankret opp utenfor Tromøya for 200 år siden var det første gang et dampdrevet fartøy besøkte en norsk havn. Folk i Arendal strømmet til for å se nærmere på vidunderet, for de trodde ikke at en slik farkost ville bli å se ved norske kyster igjen. Begeistringen var derfor stor syv år senere da det aller første norske dampskipet passerte byen.

Etter at «Clermont», verdens første funksjonelle dampskip, ble satt inn i rutefart på Hudsonelva i 1807, gikk det ikke mange år før alle de største elvene og kanalene i Amerika var trafikkert av dampbåter. Dampmaskiner og skovlhjul ble imidlertid lenge ansett som uegnet, for ikke å si direkte livsfarlig, for bruk på havgående skip. I 1816 krysset det første dampskipet den engelske kanal, men inntil 1819 hadde aldri et dampdrevet fartøy tilbakelagt en større havstrekning. Amerikaneren Moses Rogers ville bevise at damp også kunne benyttes på verdenshavene, og hadde en drøm om å forbinde Amerika og Europa med en dampskiprute. I Savannah i Georgia var han med på å danne et dampskipsselskap slik at prosjektet kunne realiseres. Han sto selv for konstruksjonen av seildampskipet som fikk navnet S/S «Savannah», og meningen var å seile det over Atlanterhavet til Liverpool. Mange tvilte på at eksperimentet ville gå bra og kalte skipet for en «damplikkiste» (steam coffin). Rogers fikk derfor vanskeligheter med å hyre mannskap til turen, og han fikk heller ikke fylt de luksuriøse passasjerlugarene. Før «Savannah» la ut på sin historiske ferd den 22. mai 1819 (som i dag feires som den nasjonale sjøfartsdagen i USA) fikk hun besøk av selveste president James Monroe. Presidenten gratulerte Rogers, som var både kaptein og maskinsjef på «Savannah», og sa han var dypt imponert over fartøyet.

Teknologisk milepæl
På vei over Atlanterhavet ble «Savannah» oppdaget av en amerikansk skonnert med kurs vestover. Et dampskip hadde aldri før vært så langt ut til havs, og da kapteinen på skonnerten så den svarte røyken fra skorsteinen trodde han naturlig nok at det var brann ombord. Han la da etter for fulle seil for å tilby sin assistanse, men klarte ikke å ta igjen «Savannah». Misforståelsen gjentok seg da «Savannah» passerte Cape Clear lengst sør i Irland, hvor det ble slått full brannalarm. En britisk kutter ble sendt ut for hjelpe, men heller ikke denne klarte å innhente hjuldamperen. Først etter å ha avfyrt flere kanonskudd fikk den kaptein Rogers til å slå av maskinen slik at skipet kunne inspiseres.  

Da «Savannah» ankom Liverpool 20. juni 1819 var også en teknologisk milepæl i sjøfartshistorien tilbakelagt. Men selv om eksperimentet for så vidt var vellykket innså nok Rogers og hans kompanjonger at en transatlantisk dampskiprute neppe ville bli særlig inntektsbringende. De bestemte seg derfor for å heller prøve å selge «Savannah» i Sverige eller Russland, og forlot Liverpool med kurs mot Østersjøen.  Etter å ha krysset Nordsjøen ble Kvassheim på Jæren første landkjenning med det europeiske fastlandet. Damp ble nå erstattet med seil, og en fin bris førte dem nedover norskekysten med en fart på åtte knop, før et voldsomt tordenvær, ledsaget av kraftige regnbyger, ødela både farten og sikten. Ved midnattstider 2. august kunne de likevel se lyset fra Lindesnes fyr på babord side.

Danmark krevde avgift fra alle skip som passerte Øresund, og «Savannah» måtte derfor gjøre en stopp Helsingør. Her ble hun liggende flere dager i karantene siden ikke alle papirene var i orden. «Savannah» kunne seile videre fredag den13. og ankom Stockholm den 22. august, hvor hun fikk en varm mottagelse. Besøket ble omtalt i Den Norske Rigstidende, som skrev at skipets «mærkværdige Construction lokker dagligen Hovedstadens Indvaanere du paa Reden for at betragte det; og man kan ikke nok berømme den vakre Simplicitet, Beqvemmelighed og Reenlighed, som udmærker dette Fartøi.»

Kongelig kjøpslåing
Kronprins Oscar og en rekke andre prominente gjester, blant andre den amerikanske ambassadøren, fikk bli med på en prøvetur med «Savannah» i Stockholms skjærgård. Prinsen var imponert over hvor vakkert, rent og ryddig skipet var. Det hadde knapt gått et år siden hans far, den franskfødte Jean-Baptiste Bernadotte, ble kronet som konge av Norge i Nidarosdomen i Trondheim. Kong Karl III Johan, som han nå offisielt het, hadde selv planlagt å besøke «Savannah», men var opptatt i forhandlinger vedrørende det pågående gjeldsoppgjøret med Norge. Ved Kielfreden i 1814 hadde nemlig Sverige påtatt seg å overta Norges andel av den dansk-norske statsgjelden, noe som ble en stor byrde for den svenske statskassen.

I et brev til utenriksminister John Quincy Adams, som for øvrig ble USAs neste president, skrev den amerikanske ambassadøren at kongen var meget interessert i å kjøpe «Savannah», og at kaptein Rogers var villig til å selge skipet på de riktige betingelsene. Problemet var bare at den svenske regjeringen på dette tidspunktet var i ferd med å avslutte forhandlingene om gjeldsoppgjøret, noe som innebar at en sum tilsvarende tre million dollar i datidens pengeverdi skulle betales til Danmark på vegne av Norge. Kong Karl Johan var derfor ikke i stand til å tilby kontant betaling for «Savannah», men foreslo i stedet en byttehandel som gikk ut på at hamp og jern til en verdi av hundre tusen dollar skulle skipes til amerikanske havner på Sveriges bekostning.

Kaptein Rogers var ikke tilfreds med tilbudet og seilte derfor videre til Russland som planlagt. På øya Kronstadt utenfor St. Petersburg fikk «Savannah» besøk av tsar Alexander I, og under tiden i Russland gjorde hun flere turer utenfor St. Petersburg med medlemmer av tsarfamilien og høyere offiserer fra den russiske hæren og marinen. Tsaren var også interessert i å kjøpe «Savannah», men heller ikke denne gangen var tilbudet attraktivt nok til at Rogers ville godta det.

Nødhavn i Arendal
Kaptein Rogers bestemte seg derfor å seile tilbake til Amerika, og etter å ha gjort en stopp i København søndag den 17. oktober, og igjen i Helsingør for å betale avgiften for å passere Øresund, var meningen å seile direkte tilbake til Savannah. Da de la ut i Kattegat mandag morgen ble de imidlertid møtt av sterk vind og grov sjø. Tirsdag ble Skagen passert, men uten bedring i været. Onsdag fortsatte med sterk kuling og frådende hav. Sjøen var for grov til at dampmaskinen kunne tas i bruk, og «Savannah» måtte krysse seg frem og tilbake i Skagerak med minimal fremdrift. Da fredag kom med kraftige vindkast og piskende regn fant kaptein Rogers ut at nok fikk være nok, og han bestemte seg for å gå inn til nærmeste havn. «Savannah» befant seg da noen få mil fra norskekysten allerede klokken åtte om morgenen fikk de ombord en norsk los, sannsynligvis fra losstasjonen på Merdø. Den sikkert noe forbløffede losen fikk geleidet den snodige farkosten inn Havsøyfjorden og ankret henne opp utenfor Revesand. Uværet bare fortsatte utover fredagen så må ha vært en stor lettelse for kaptein Rogers og mannskapet å ha kommet seg inn til en trygg havn. Rogers benyttet ventetiden til å handle inn et par tønner ferskt vann, samt en «ny liten båt». Det kan veldig godt være at det var en såkalt arendalspram som kaptein Rogers kjøpte i Arendal 22. oktober for 200 år siden. Slike prammer ble gjerne solgt til skip og brukt som lettbåter. Båten ble senere gitt som gave til Rogers far i Connecticut, noe som dessverre fikk tragiske følger. Faren druknet nemlig etter at han kantret med den lille båten fra Arendal.

Lørdag var været betraktelig bedre og «Savannah» kunne fortsette turen tilbake til Amerika. Arendal ble dermed hennes siste europeiske havn på den historiske reisen. 40 dager senere var «Savannah» igjen tilbake i sin hjemhavn i Georgia. Besøket av «Savannah» vakte naturlig nok stor oppsikt i lille Arendal. At verdens første og eneste transatlantiske dampskip lå til anker utenfor Revesand var intet mindre enn en sensasjon. Christiansands Adresseavis skrev at «En stor Deel af Arendals Indvaanere benyttede sig af denne Leilighed til nærmere at tage en saadan Indretning i Øiesyn, da vel neppe et lignende Skib nogensinde mere vil passere disse Kyster.»

Norsk oppfølger
Sitatet overfor tyder på at forestillinger om teknologisk utvikling ikke helt hadde rukket å feste seg i nordmenns bevissthet. Det skal likevel sies at det allerede i 1816, i Selskapet for Norges Vel, ble foreslått å etablere en damprute mellom Trondheim og Christiania. På 1820-tallet ble det gjort flere fremstøt, og spesielt handelsstanden i Bergen var opptatt av å bedre kommunikasjonene østover mot hovedstaden. I 1825 ble det i Bergen etablert et aksjeselskap som bestilte et dampskip fra et verft i Stockholm. Samme år ble det ved kongelig resolusjon vedtatt at Postverket skulle gå til anskaffelse av to dampskip; et som skulle gå i rute mellom Christiania og Kristiansand, og et korresponderende skip som skulle besørge postforbindelsen til Sverige og Danmark. Skipene ble bestilt fra et verft i London, og om ettermiddagen tirsdag den 12. desember 1826 ankom det første av de to skipene, «Dampfartøi No. 1», direkte fra Themsen til Homborsund.

Neste dag skulle skipet videre til Fredriksvern (Stavern) for vinteropplag, men ved oppstart av dampmaskinen oppsto et brudd i en maskindel, og skipet måtte gå for halv maskin inn til Hesnes ved Grimstad. Herfra ble den ødelagte delen sendt til Nes jernverk for reparasjon, og først på søndag kunne ferden østover fortsette. Ved Arendal sto folk klare for å se skipet med den rykende skorsteinen og de store, roterende skovlhjulene der det taktfast duret gjennom Tromøysundet. «En stor Deel af denne Byes Indvaanere havde i Søndags den Fornøielse at see det første norske Dampskib, og i denne nyttige og behagelige Indretning til Communicationens Befordring paa vor vidstrakte Kyst, seet et nyt Beviis paa Regjeringens Opmerksomhed for Landets Tarv», skrev en av de tilstedeværende i et avisinnlegg. Samme skribent beklaget seg samtidig over at dampskipet ikke førte norsk flagg, men isteden det svenske handelsflagget. Sverige hadde nemlig betalt beskyttelsespenger til de såkalte Barbareskstatene i Nord-Afrika, og for at norske skip ikke skulle bli angrepet fra sjørøvere i sydligere farvann måtte de gå med svensk handelsflagg. Skribenten kunne ikke skjønne hvorfor et skip ment for hjemlige farvann skulle gå med dette flagget, og forventet at «Dampskibet kommer til at føre vort eget og yndede Nationalflag».

«Constitutionen»
Våren 1827, da «Dampfartøi No. 1» skulle settes inn i regulær rutetrafikk mellom Christiania og Kristiansand, ble det prosaiske navnet byttet ut til fordel for det mer poetiske «Constitutionen». Navnet, som selvfølgelig viste til grunnloven av 1814, var nok egnet til å skape forargelse i Stockholm. Postvesenet hadde likevel fått kong Oscars «naadigste Tilladelse», kanskje fordi de samtidig valgte å kalle sitt andre dampskip, «Dampfartøi No. 2», for «Prinds Carl», etter den ett år gamle arveprinsen.

Da «Constitutionen», den 25. mai 1827, for første gang kom inn til Arendal med navnet malt på hjulkassene, hadde en stor folkemengde samlet seg på Batteriet for å hilse skipet velkommen. «Enhver, som havde Kanoner, saluterede med dem», skrev den kjente dikteren Conrad Nicolai Schwach som da arbeidet som sakfører i Arendal. Schwach, som selv ikke hadde kanoner, skrev i stedet en sang til skipets ære, og etter et rungende tre ganger tre hurra ble denne sunget. Ombord på «Constitutionen» ble dikterens hilsen besvart med å synge nasjonalsangen, etterfulgt av ytterligere hurrarop. Schwach betraktet sangen til «Constitutionen», som bar tydelig preg av den tids nasjonalromantiske strømninger, som noe av det beste han hadde skrevet. Han fikk senere vite at selveste Goethe hadde lest og rost den!

Blandet entusiasme
I august 1828 skulle Schwach reise fra Arendal til Mandal med den nye, privateide dampbåten «Oscar» som gikk i rute mellom Christiania og Bergen. Han hadde også skrevet en sang til ære for dette skipet, men dette var før han stiftet bekjentskap med dets fører, Eliot Lund, som ham fant å være en «raae og derhos fordrukken Mand». «Oscar» skulle ifølge ruten være i Arendal søndag ettermiddag, men ankom først tirsdag morgen klokken fire. Schwach ble da vekket av signalskuddet fra båten, og måtte kaste seg i klærne og skynde seg over til Tyholmen for å bli rodd ombord. Han fikk likevel påpakning fra skipper Lund om at han kom for sent. Som betalende passasjer fant imidlertid ikke Schwach seg i å bli irettesatt på denne måten og kunne fortelle Lund at han var «intet Mere end en gemeen Skydsdreng, der kunde faae Prygl, hvis han var uartig.» Lund ble nå rasende og gjorde miner til å angripe Schwach. Men i det øyeblikk stakk en gråhåret mann hodet opp fra trappen og tordnet: «Hold Kjeft! Mannen har rett!» Skipper Lund ble straks forvandlet til en krypende hund, ifølge Schwach. Den gråhårede mannen viste seg nemlig å være en av de viktigste rederne av «Oscar».

Lignende opplevelser finner vi også i andre kilder. På grunn av brannfaren hadde ikke dampskipene lov til å legge til brygga, og passasjerene måtte derfor hentes av mannskapet eller bli rodd ombord av noen andre. Da den unge Andreas Faye, senere sogneprest i Holt, skulle reise med «Oscar» østover fra Arendal ble han og hans venner stående på brygga i et pøsende regnvær i over en time, uten at noen fra mannskapet gadd å hente dem. «Chefen er en raa Bergensskipper», skrev han i sine dagboknotater, og «som Herren er saa ere hans Svende». De fikk til slutt ei jente til å ro seg ombord, men måtte fortsette reisen med gjennomvåte klær. «Om Ferden paa Prinds Oscar er sagt saameget, at jeg vil lade mig nøie med at lægge til at alt røber Uorden og Skiddenfærdighed», skrev Faye.

Gitt slike vitnemål var det kanskje ikke så rart at rederiet i Bergen gikk konkurs etter kort tid, og det skulle gå en del år for noen tok sjansen på å starte opp med kommersiell dampskiptrafikk igjen. På 1850-tallet ble det imidlertid flere norske dampskipsselskap stiftet, blant annet i Arendal. Arendals Dampskipsselskaps første fartøy var hjuldamperen «Nedenæs» som gikk i rute mellom Christiania og Kristiansand mellom 1858 og 1864. Men da var hjuldampernes tid på hell, og selskapets neste dampskip var propelldrevet.  I disse dager er det for øvrig femti år siden Arendals Dampskipsselskaps siste skip, M/S «Oslo», la ut fra Bergen for siste gang og ble solgt til Canada. Dette markerte også slutten for kystruten mellom Oslo og Bergen, som ble ansett som Sørlandets svar på Hurtigruta.  

Kilder
Frank O. Braynard: S.S. Savannah, The Elegant Steam Ship. University of Georgia Press, 1963.
Conrad Nicolai Schwach: Erindringer af mit Liv. Et tidsbilde av Norge 1790-1830. (red.) Arild Stubhaug. Kilden Forlag, 1992.
Dagboknotater fra Andreas Fayes personarkiv (Kuben, PA-1936b/1/F/L0003)