|
Å leve og motta sanseinntrykk, var billedmakeren Else Hagens livsmotto helt til hun fikk Alzheimer som åttien-åring, og måtte trekke seg tilbake fra kunstens verden for godt. Hun døde 95 år gammel i 2010.
Og det var nettopp som sanselig kunstner hun gledet oss med sine nære litografier, hemmelighetsfulle masker, uttrykksfulle oljemalerier og gigantiske relieffer. I trappehallen på Stortinget ruver en ti meter bred og fem meter høy kjempemosaikk med biter fra skifer, marmor, emalje og glass til stor glede for dagens parlamentarikere. Verket heter "Samfunn" og er et av de mange materialbildene hennes i kirker, universiteter og andre offentlige rom.
"Samfunn"
Mosaikk i Stortingets trappehall. Påbegynt i 1959, ferdigført i 1966. Temaet som har vært utgangspunktet for komposisjonen er samfunnet. By og land. Forholdet mellom natur og det produserende. Det venstre felt: Ung mot gammel. Det høyre felt: Mann mot kvinne. Sidefeltene skal vise det organiske, det som vokser. Menneskekroppen er bygget inn i trærne. Dette er for å utvide følelsen av at alt som vokser skal samfunnet bevare. Alt liv, all vilje til liv og vekst må vernes.
Copyright Else Hagen Kilde: Stortingsarkivet - Teigens Fotoatelier
DRIVKRAFTEN
|
Else Hagen var opptatt av å gi v e g g e n liv og som kolorist var fargene et vesentlig virkemiddel. For i hennes kunst boltrer koboltblått og rødfiolett seg lekent med kobberets turkisnyanser, og lar menneskekropper strekke seg mot solen.
Hun ønsket å skape miljø i felles bruksrom. Om drivkraften for disse arbeidene, sa hun til VG i 1984; - "Jeg har alltid hatt lyst til å lage noe i et rom som alle kan ha glede av. Et slags felleseie. Ikke bare for noen få med penger."
Denne formen for billedkunst var utfordrende, og når hun arbeidet i atelieret sitt i Rådhustårnet i Oslo, ønsket hun at hun hadde hatt sløyd i stedet for håndarbeid på skolen. |
Else Hagen arbeider med utsmykkingen på Stortinget
|
|
Da materialene hun brukte til utsmykningene var emalje, skifer, tre, marmor, messing- og kopperplater kombinert med farget glassmasse, måtte hun lære seg å sveise, dreie, slipe og lodde. Dette til tross for at hun hadde håndverkere rundt seg. For henne var det viktig å ta del i hele prosessen, fra skissestadiet til montering.
Hun pendlet rundt i Norge fra det ene store arbeidsoppdraget til det andre i over tjuefem år. |
|
Materialbildene henger i følgende offentlige rom:
- Stortingets trappehall. Steinmosaikk "Samfunn" 40kvm.(1966)
- Universitetsbiblioteket i Bergen. Kopperrelieff. (1971)
- Universitetsbiblioteket i Bergen. Emaljerelieff. (1975)
- Østerås kirke, Bærum. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje. (1974)
- Bredtvet kirke, Oslo. Altertavle. Messing, mosaikk og emalje.(1977)
- Norges Idrettshøgskoles kantine på Sogn, Oslo. Relieff. (1975)
- Haugesund rådhus. Tre metallrelieffer. (1978) |
|
ELSE HAGENS VEI
1982 vedtok Moland kommunestyre, i dag Arendal kommune, at en vei i Eydehavn skulle bære Else Hagens navn, som en ekstra honnør til en av Norges fremste kvinnelig kunstutøvere i vår tid. Selv syntes hun det var underlig å bli oppkalt mens hun ennå var i live. Men hun la ikke skjul på at det opplevdes svært hyggelig.
OM BARNDOMMEN PÅ EYDEHAVN
Else Hagen ble født 21. september 1914 på Eydehavn i daværende Austre Moland kommune, nå Arendal kommune. Faren hennes, Sverre Hagen, var ansatt ved Nitriden som tolk for den franske ledelsen. Else Hagen bodde sammen med familien sin i en av murgårdene i Nesgata. Hun begynte på Eydehavn skole i 1921, men familien flyttet fra stedet da hun startet på sitt andre skoleår, åtte år gammel.
Else Hagen tok med seg sterke minner fra barndommen sin på Eydehavn fra en tid da fabrikkhjulene på Nitriden stod stille i et og et halvt år, og det daglige brød ikke alltid var så daglig. |
Else Hagens vei.
På Eydehavn fikk hun en vei oppkalt etter seg i 1982. Foto: Pål Didrik Holm
|
Hun opplevde en solidaritet mellom arbeiderfamiliene som kom til å prege hennes kunst senere i livet. I 1987 fortalte hun følgende til Fædrelandsvennen; - Det var et samfunn der det alltid skjedde dramatiske ting like innpå oss. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var enkeltmenneskene i forhold til den store bedriften. Jeg husker den store streiken og lockout´en, folk som ikke hadde noe å spise, barnepikene som kom hjem og ringte på for å spørre om de kunne få litt mat. Det var en katastrofe.
Hun fortalte videre; - Jeg er glad for mine barneår på Eydehavn. Det var et fint sted å vokse opp. Vi var ofte på båtturer til øyene utenfor.
En av mine beste venner var Claes Gil. Hans far arbeidet også på fabrikken. Jeg kan huske vi gikk hånd i hånd på de veiene som nå er oppkalt etter oss.
Vi kan fundere på hva de to snakket om der de gikk og leide hverandre. Men trolig kjente de en samklang seg i mellom, to følsomme barn som senere i livet kom til å sette dype spor etter seg. Den ene som billedmaker, den andre som forfatter, skuespiller og regissør.
INSPIRASJONEN
Else Hagen regnet seg selv som et urbant menneske. Selv sa hun i et NRK opptak fra 1977; - Jeg har et grenseløst behov for å være alene, og den største hvilen får jeg når jeg sitter midt i folkevrimmelen og betrakter alle menneskene rundt meg.
Og det var nettopp ute i samfunnet blant menneskene med hele sanseapparatet intakt, at hun fant inspirasjonskildene sine. Hun mente at det var i atmosfæren rundt enkelte mennesker at hun fant det hun ønsket å lage bilder av.
MOTIVENE
Inntil andre halvdel av 50-årene, arbeidet Else Hagen hovedsakelig med maleri. Motivene ble gjerne hentet fra den nære hverdagen der hun med innlevelse skildret enkle, hverdagslige situasjoner med en liten symbolsk eller ironisk vri. Kunsten hennes vitnet om sterkt temperament, medfølelse og humor.
I de første årene etter andre verdenskrig, følte billedkunstnerne seg famlende fram. Under krigen hadde mange funnet trygghet ved å male naturmotiver som fossende fjellbekker, grå berg og dype daler.
Else Hagen lot seg derimot ikke inspirere av naturen. Hun følte seg aldri fristet til å male naturen slik den kunne vise seg i skogen, fjellet eller på stranden. |
"Hemmeligheter", 1953, oljemaleri fra Najonalgalleriet.
Kilde: Nasjonalgalleriet |
|
- Ovenfor den følte jeg bare en grenseløs motløshet. Ikke noe landskap kunne gi meg noe billedinnhold. Jeg forstod ikke et grantre. Noen sauer på en grønn mark ble ikke til bilde for meg, skriver hun i boken "Hvor var kvinnen? Elleve kvinner om årene 1945 - 1960"
"Jeg bryr meg ikke om landskapet med mindre det kan utløse en stemning", forklarte hun i et intervju fra 1946. |
|
Maleriene og grafikken finnes i :
- Nasjonalgalleriet
- Stenersens samling ved Bergen Kunstmuseum
- Bergen billedgalleri ved Bergen Kunstmuseum
- Centralteatret
- Eydehavn Museum | |
Masken var derimot et sentralt motiv i produksjonen hennes. Fjerne, hemmelighetsfulle og groteske hoder laget som materialutsmykning eller til scenebruk. Hun fremhevet stadig maskens betydning for oss mennesker. for noen år tilbake.
Hun hadde sin siste separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1992. Da var hun 78 år gammel.
|
- Masken er viktig for å beskytte oss slik klær er det. Den forenkler tilværelsen, sa Else Hagen med overbevisning i et tv-intervju.
Her er "Dyremaske og blåklokker", 1975, stål og emalje fra Nasjonalgalleriet.
Kilde: Nasjonalgalleriet
|
|
UTDANNELSEN
Else Hagen fikk sin første malekasse da hun var fem år. Hun var et begavet barn, og valget stod mellom dans, koreografi eller å skrive. Det ble Oslo, Statens håndverks-og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi.
Hun tok utdannelsen sin ved Statens Kunstakademi fra 1934-38, og debuterte på Høstutstillingen i 1936, 22 år gammel. Hun markerte seg både som modernist og klassisist, og viste tidlig interesse for form og komposisjon noe som kom til å prege arbeidet hennes som materialkunstner.
I tillegg hadde hun en skarp penn, og ga uttrykk for et medmenneskelig og politisk engasjement som var i tiden. I en periode skrev hun også artikler for Dagbladet om personer innen billedkunst.
GRAFIKKEN
Parallelt med de store veggene, laget hun grafikk, som i mange tilfelle var forarbeid til de store dekorative arbeidene. Hun var virksom som grafiker fra slutten av førtiårene. Til å begynne med lagde hun fargelitografier som minnet om de samtidige maleriene hennes. Fra midten av sekstiårene benyttet hun dyptrykk, og etter hvert også serigrafier.
Hun litograferte både i København, Stockholm, Paris og Oslo.
Selv påstod hun at grafikken var en avreagering fordi hun kunne ødelegge platene hvis hun ikke var fornøyd.
GAVEN TIL EYDEHAVN MUSEUM
I 1983 forærte Else Hagen fem grafiske blad til Eydehavn Museum. Bladene er utført som serigrafi med preging, og arbeidet er inspirert av diktet "Ensom er jorden" av Inger Hagerup. Serigrafien har følgende titler:
- Ensom er jorden
- Nocturne
- Samtidig
- Den syvende natt
- Alt betyr noe annet
TELEGRAMMET FRA KONGEN
Hun holdt på i 25 år med monumentalutsmykninger, og ønsket etter hvert en forandring. I 1984, sytti år gammel, debuterte hun som akvarellmaler. Hun synes det var morsomt å gjøre noe som ikke var så tungt som tidligere, og ikke minst nøt hun å ikke skulle være avhengig av tidsfrister, bestemte rom eller materialer.
På sin 75 års dag mottok hun telegram fra Det Kongelige Slott, hvor daværende Kong Olav lykkeønsket henne med dagen.
Hennes uproblematiske forhold til alder var synonymt med lappen hun hadde hengende i atelieret hvor det stod: "Alder betyr ingenting med mindre man tilfeldigvis skulle være en ost".
FRIMERKET OG DEN NYE BOKEN
I februar i 2003 ble Else Hagen hedret med utgivelse av et av hennes bilder på 8,50 kroners frimerke. Postens Frimerketjeneste valgte seg hennes friske og fargerike litografi "Blå hester".
"Blå hester", ca. 1950, litografi fra Nasjonalgalleriet.
Kilde: Nasjonalgalleriet
Else Hagens kunst illustrerer Inger Hagerups dikt i en bok i serien "Kunstgleder", som kom ut på forlaget Andresen & Butenschøn i 2003.
ELSE HAGEN
Else Hagen var gift med den tidligere professoren ved NTH, arkitekten, maleren og grafikeren Arne E. Holm, som døde 97 år gammel. Sammen hadde de barna Bentine Holm, kjent skuespiller fra Oslo Nye Teater og arkitekt Pål Didrik Holm.
Else Hagen bodde, inntil hun kom på aldershjem, på Ekely, i kunstner-kolonien som ligger på Edvard Munchs gamle eiendom litt utenfor Oslo.
En lang kunstnerkarriere fikk sin slutt med hennes død i 2010, men verkene hennes står igjen og viser med all tydelighet at hun har vært en av Norges mest betydelige og fargerike kunstere i vår tid.
|
