Tilstanden ved Mørfjær-gruvene i 1799

tekst:  Gunnar Molden

Ifølge rapporten var tilstanden svært lite tilfredsstillende - sett fra et bergverkskyndig synspunkt.

Under besøket i 1798 rakk ikke bergmestrene å få med seg Neskil-gruvene, men neste sommer kom Christian Collett tilbake for å foreta en grundig undersøkelse her. I dagboka hans, som er tatt vare på i Rentekammerets arkiv på Riksarkivet, kan vi lese om det inntrykket han fikk av gruvedriften i Neskilen-området.

De viktigste gruvene i dette området lå på gården Mørfjærs grunn, på vestsida av Neskilen. Her var det de to Telemarks-verkene Ulefoss og Bolvik som sto for gruvedriften. Mørfjær-gruvene, sammen med gruva på Gruveholmen i Alvekilen, var hovedgruvene for disse to jernverkene.

Da Christian Collett kom til Neskilen i august 1799 var han nok spent på hva slags syn som kom til å møte ham. Han var nemlig iferd med å bli ansatt som bestyrer ved Bolvik Jernverk, og en viktig del av jobben ville bli å sørge for at verket hadde malm av god kvalitet og i tilstrekkelige mengder.

Collett begynner rapporten sin (eller rettere sagt dagboksnotatene) med å sitere fra en lignende rapport som ble skrevet i forbindelse med at en delegasjon fra Overbergamtet inspiserte Arendals-gruvene i 1739. Herrene fra Overbergamtet, som var datidas øverste bergverksmyndighet, hadde heller ikke vært særlig fornøyd med tilstanden ved Arendals-gruvene, og Neskil-gruvene skilte seg ikke fordelaktig ut.

Gamle Mørfjær Gruve, som på dette tidspunktet var ca. 66 meter dyp, ble omtalt som "Dette forferdelige Hull", og det ble klaget over at gruva så å si fullstendig manglet bebygging (dvs. sjakter til transport av malm, vann og personell - overbygninger - oppstøtninger osv.). Dessuten var den drevet på en sånn måte at den var svært rasfarlig.

Delegasjonen fra Overbergamtet kom med detaljerte forslag til hvordan gruvedriften kunne forbedres, men da Collett besøkte Neskilen 60 år senere var det ikke noe tegn til at forslagene var fulgt opp. (Det er Colletts synspunkter som er referert. Det kan hende at Collett - og Petersen - overdrev sin radikale kritikk av tingenes tilstand. Det er også et spørsmål hva slags muligheter og forutsetninger man hadde. - Dette er ikke drøftet her).

Men uansett: Collett var av den oppfatning at det ikke var gjort noe særlig for å følge opp de gode rådene som delegasjonen fra Overbergamtet hadde kommet med i 1739. Han skriver:

   "Myhrefiær-Gruve blev saaledes ligesom alle de øvrige paa Vestlandet beliggende Gruver fremdeles dreven paa den gamle fordervelige Maade, men har dog ikke fristet en saa haard Skiebne som Gruverne i Braastad [...osv., her nevner han "flere fortreffelige Malm-Gruver"], hvilke alle tilhobe for kortere eller længere Tid tilbage ere aldeles Igienstørtede; thi Hændelseviis kom denne Gruve efter flere indtrufne Bergfald under en Mands Opsigt, som indsaae den overhængende Fare og Nødvendighed af at lade Gruven bebygge, hvilket da ogsaa skeede...."

Gamle Mørfjær var nå kommet ned på en dybde av 154 meter, en ganske anselig dybde til jerngruve å være - trolig er dette den dypeste jerngruva i Aust-Agder på dette tidspunktet.

Men selv om ansvaret for gruvedriften var kommet over på en kyndig manns hender, var det fortsatt mange ting å sette fingeren på. Rasfaren var fortsatt stor:

   "...den hængende Væg strax neden under Gruvens Dag-Aabning viiser sig meget forkløftet og løs, hvilket tiltager jo længer man kommer need, og er paa det værste omtrent midt i Gruven, hvor det hængende paa nogle og 20 Lachters Længde [en lakter = ca. to meter] er aldeles løst, og vilde nødvendigviis indstyrte, om man ikke ned store og vidtløftige Bebygninger, der aarlig koster meget at holde ved liige, søgte at afværge et Uhæld, som aldrig havde været at befrygte, i Fald Gruven var bleven bergmessig drevet og de fornødne Baand og Bergfæste paa behørige Stæder igiensadte."

Et bergfeste er en del av fjellet som man lar stå igjen - oftest i form av en søyle eller en pillar - for å hindre at taket eller veggene i gruva skal styrte sammen. Når man lot være å sette igjen bergefester, eller sprengte vekk de som allerede var satt igjen, skyldtes det at de ofte inneholdt verdifull malm. Og siden denne malmen var så lett tilgjengelig (man slapp å lete etter den og grave nye ganger for å komme fram til den) falt man av og til for fristelsen til å gå løs på bergfestene, selv om man utmerket godt visste at det var risikabelt. Det dreide seg om en kalkulert risiko, og dette forholdet forteller sitt om tilværelsen til de som hadde arbeidsplassen sin nede i gruvegangene.

Man hadde altså forsømt seg når det gjaldt bergefester i Mørfjær-gruva. Noen ganger kunne det være arbeiderne selv som tok sånne sjangser, men i dette tilfellet går det klart fram at det er den øverste ledelsen ved gruvene som har ansvaret. Men Collett opplyser også at man i den senere tid har satt igjen et langt bergfeste nede i gruva, som riktignok ikke er så bredt som man kunne ønske, men som er av avgjørende betydning for å hindre en katastrofe.

Han går deretter over til å fortelle om hva som skjedde i årene 1778-79, da denne gruva ble "paa en skammelig Maade behandlet". (Dette er veldig interessant, fordi det handler om hvordan det store hullet, som vi nå kan observere på Mørfjær - fullt av søppel og industriavfall! - oppsto). Collett forteller:

"Den nederste Deel af Gruven lod man gaa op med Vand, og indstillede saaledes Gesænket [dvs. bunnen av gruva], hvor Malm-Lageret var 14 til 18 Foed mægtigt [malmlageret = det "beltet" hvor malmen fantes]; derimod blev op i Gruven paa forskiellige Stæder Skyde-Kaster anlagde [skytekast = etslags gulv til å oppfange malm og stein som ble skutt løs], hvorpaa ald den Malm, som fandtes saavel paa Siderne som i Stoserne, blev nedbrudt, og derved fik Gruven paa disse Stæder den nærværende uforsvarlige Vidde og næsten utroelige Længde af 33 Lachter [altså 66 meter], uden det allerringeste Baand eller Bergfæste."

Da man så hadde brukt opp all den malmen som var å finne i veggene i den øvre delen - i nærheten av gruvas dagåpning - begynte man å lense gruva for vann, og man hadde nå til hensikt å gå løs på det lange bergfestet som var etterlatt lenger nede i gruva, og som ifølge Collett var "den eneste Støtte imot det alt mere og mere farlig blevne Hængende".

"Dette skammelige Foretagende kom dog ikke til Fuldbyrdelse, eftersom Ophavsmanden til alle disse Ulykker paa samme Tid ved døden afgik," er Colletts korte kommentar når det gjelder hvordan det videre gikk. At det ikke endte med den store katastrofen - som det gjorde i Alvekilen - skyldtes altså ikke at man tilslutt besinnet seg. Tilfeldighetene - eller var det høyere makter? - måtte gripe inn for å få gruvedriften inn på et nytt spor.

Etter denne kritiske og spenningsmettede beskrivelsen går Collett over til å informere om forholdene ved Neskil-gruvene mere i sin alminnelighet. Han opplyser at malmlageret nede i dypet varierer mellom 14 og 22 fot (ca. 4,5 til 7 meter) og det fins tilgjengelig i en anselig lengde - "altsaa hvilken Forraad af Malm er ikke her for Haanden," utbryter han begeistret, men kan heller ikke nå la være løfte pekefingeren: "det er derfor saameget mere magtpaaliggende at man ved denne vigtige Gruves Fortsættende Afsynkning gaar frem efter rigtige Grunde."

Om kvaliteten på forekomstene sier han: "Malmen er retractorisk, til deels temmelig Riig, meget Letsmeltende, og er bekiendt for at give et særdeles godartet Jern." Det er disse to tingene - mengden og kvaliten - som er forklaringen på at jernverkene Bolvik og Ulefoss i Telemark fant det bryet verdt å frakte malmen fra Neskilen over såpass store avstander.

Collett gir også en redegjørelse for måten arbeidet organiseres på i Gamle Mørfjær. Arbeiderne får betalt pr. lakter som de sprenger ut, altså en form for akkord (andre måter å beregne lønna på kunne være: pr. tønne malm eller pr. dag). Mange steder måtte gruvearbeiderne holde redskap og materialer selv (de fikk da en godtgjørelse for det), men i denne gruva får de utlevert materialene fritt og de har også "fri Smidning" (med jevne mellomrom måtte redskapene "friskes opp").  

Han opplyser også at det fantes to hestevandringer ved gruva, ("begge meget feilagtig indrettede"); den ene på nordsida av gruva, den andre på sørsida. Disse ble brukt til vannlensingen og til oppheisingen av malmen. Men pga. gruvas dybde burde det snarest anskaffes "bedre indrettede Fordrings-Maskiner, enten for Hæst-Kraft eller for Vand."

Den sistnevnte muligheten gjaldt en såkalt "Vannkunst", etslags primitivt kraftverk som ble drevet ved hjelp av fossekraft. Trolig ble det ikke tatt i bruk vannkunstmaskiner i Neskilen-området, men det er kjent at sånne innretninger fantes ved Solborg i Øyestad, Lyngrot i Froland og Fjell-gruva i Østre Moland.

Et argument for å innrette en vannkunst var at man da slapp å være avhengig av bøndene i nærheten. Det var de som sto for driften av hestevandringene ved Gamle Mørfjær og ifølge Collett var de ikke spesielt begeistret for dette arbeidet - "Bøndene skrækkes for den besværlige Giæbel-Kjørsel". Fordi gruva var blitt så dyp var det svært tungvint å heise malm og vann opp i dagen. (Se informasjonsheftet Jerngruvene i Aust-Agder for nærmere forklaring både når det gjelder hestevandringer og "vannkunst").

Collett nevner også de andre gruvene som fantes i nærheten av Gamle Mørfjær: Vassgruva, Mellomgruva, "Langelæggruve", Adlergruva, Aslakgruva og Stollgruva.

Bare Aslakgruva var tydeligvis i drift under Colletts besøk i Neskilen; den var på dette tidspunktet 80 meter dyp. Bergarbeidet her skjedde etter et annet lønnssystem enn ved Gamle Mørfjær; her ble arbeiderne betalt pr. tønne utbrudt malm. Collett mener man istedet burde gå over til betaling pr. favn (en lignende ordning som man hadde ved Gamle Mørfjær, men ikke helt lik - Collett hadde noe å utsette på den også!). Det var også arbeiderne som sto for oppfordringen av vann og malm/stein, som i dette tilfellet skjedde med haspel - med handmakt. Collett anbefaler at man innretter "En Giæbel"  - en hestevandring.

Han opplyser at det på dette tidspunktet var 20 faste gruvearbeidere ved Mørfjær-gruvene. I tillegg var det nok noen løsarbeidere som var sysselsatt med å drive hestevandringen o.l. Arbeidstida er fra klokka fem om morran til fem om ettermiddagen, altså tolv timers arbeidsdag.

Tilslutt i notatene fra Neskilen omtaler Collett problemet med å skaffe trematerialer og setteved. Siden mesteparten av skogen i nærheten er uthugd, og det dessuten er stor etterspørsel etter smålast (til bl.a. brensel), blir setteveden svært dyr, hvis den overhodet kan skaffes for penger.

Så konklusjonen må bli: forholdene ved Mørfjær-gruvene, selv om de kunne vært enda verre, var ikke særlig tilfredsstillende på slutten av 1700-tallet, sett fra et bergverkskyndig synspunkt.    Men situasjonen var ikke verre i Neskilen enn andre steder. Etter besøket i Neskilen bega Collett seg videre til Asdal i Øyestad, for å inspisere de gruvene som var i drift der for jernverkene Egeland og Fossum i fellesskap. Disse gruvene hadde Collett besøkt også året før, og sammen med Petersen hadde han laget en detaljert arbeidsplan for hvordan driften skulle forbedres.

Nå var han selvsagt spent om forslagene var blitt fulgt opp i løpet av det året som var gått. - Vi lar han selv fortelle hvordan det var gått:

   "Efter anden Gang med største Livs-Fare at have vanket om i disse lidderlige Gruve-Hull er Frugten af ald denne forgieves anvendte Møje blot en krænkende Overbeviisning om at aldeles ingen Ting er efter 1 Aars Forløb bleven foretaget af hvad vi havde foreslaaet til disse Gruvers bedre Drivt uagtet der fra Fossum Jernværk .... er bleven giordt de alvorligste Paamindelser om at den af os opsadte Arbeyds-Plan i et og alt skulde følges - Ney tvertimod - Egelands Jernværks Eyer vedbliver paa den uforsvarligste Maade at ruinere denne Fælleds-Eyendom....."

Det var nok ingen lett oppgave Collett hadde tatt på seg: å reformere virksomheten ved Arendalsgruvene i løpet av noen inspeksjonsreiser. Det er ingen tvil om at han hadde god greie på gruvedrift, og mye av kritikken var helt sikkert berettiget. Men man får følelsen av at det blir for mye av det dårlige når man leser alle merknadene på en gang. Det må heller ikke glemmes at det hele er sett ovenfra; fra gruvearbeidernes synspunkt fortonte virkeligheten seg annerledes.

Rovdrift (å drive ei gruve på rov) var det ordet de bergkyndige brukte om den driftsmåten som ble praktisert ved Gamle Mørfjær, før tilfeldighetene eller hvem det nå var grep inn og reddet gruva. Rovdrift innebar at man bare tok hensyn til det som lønte seg på kort sikt; man brydde seg ikke om gruva styrtet sammen etter ei stund - da fortsatte man bare driften på et nytt sted.

Sett fra jernverkseierens og statens synspunkt var dette en veldig ressurssløsende måte å gjøre det på (selv om jernverkseierne - og staten også! - selvsagt også kunne tenke kortsiktig). For gruvearbeiderne kunne det være en måte å overleve på - dersom ikke gruva styrtet sammen.

[Noe redigert utgave av artikkel tidligere trykt i Stokken nr. 4, Årsskrift 1992 for Eydehavn Museet og Stokken Historielag.]