 |
Utviklingen som førte frem til Eydehavn, var paradoksal. Stedet ble planlagt for én type industri, men resultatet ble to andre industrigrener. Den planlagte industrien skulle etableres ved Arendal. I stedet ble de nye bedriftene lagt en mils vei lenger nord. I dag vet vi hvordan det gikk, et nytt industristed, med et nytt navn, grunnlagt på aluminiums- og slipestoffindustri. Det ble resultatet, men utgangspunktet var et helt annet. Bak denne eiendommelige utvikling merkes Sam Eydes rastløse virksomhet og brå kast. |
Det begynte med at Eyde ville anlegge en stor elektrisk jern- og stålindustri i Norge. Siden 1903 hadde han vært en nøkkelfigur bak etableringen av norsk nitrogenindustri, basert på billig norsk vannkraft. I 1905 stiftet han Hydro sammen med svenske kapitalister og ble selskapets generaldirektør. I øvre Telemark, ved Notodden og det som skulle bli Rjukan, ble det bygd veldige kraftverk og reist gigantiske salpeterfabrikker under hans ledelse. Men dette var ikke nok for Eyde. Han ville også realisere visjonen om en annen kraftkrevende storindustri. Norge rådde over egen jernmalm og hadde i gamle dager hatt en blomstrende jernverksindustri, men de fleste jernverkene bukket under i løpet av 1800-tallet. Norge hadde Europas billigste vannkraft, og en storstilt vannkraftutbygging var allerede påbegynt. Den billige elektrisiteten burde derfor utnyttes for å smelte norsk jernmalm og produsere jern og stål.
Eyde tok fatt ved Hardangerfjorden der han ville bruke kraften fra Tyssefallene for å starte en prøvefabrikk. Fra Sverige hadde han kjøpt en ny metode for jernsmelting og ville eksperimentere videre med den ved prøvefabrikken. Han hadde store vyer for den nye industrien og tenkte seg en rekke jern- og stålverk rundt omkring i landet.
Prøvefabrikken i Hardanger startet driften i november 1911. Da hadde Eyde for lengst bestemt seg for at han ville satse på kraft og jernmalm fra Arendalsdistriktet. Ved Nidelven nord for Arendal ligger Bøylefoss. Den var eid av Arendals fossekompani som siden 1907 hadde vært et datterselskap av Elektrokemisk – eller Elkem som selskapet heter i dag. I april 1910 hadde Eyde spurt de svenske eierne av Elektrokemisk om det var mulig å få kjøpt Bøylefoss. Det endte med at han fikk hjemkjøpt hele selskapet ved hjelp av norsk kapital. Dermed hadde han den nødvendige fossekraft til sitt første ordinære jernverk. Malm ville han hente fra distriktet der det fantes jerngruver fra gammelt av. Han begynte også å kjøpe opp tomter for sin påtenkte bedrift.
Eyde var en risikovillig mann, og han tok sjanser. Selv før prøvefabrikken hadde startet sin virksomhet, ville han gå i gang med å utbygge Bøylefoss. Han må ha vært bombesikker på at prøvedriften ville gi gode resultater, eller han må ha regnet med at han skulle klare å få avsetning på kraften fra Bøylefoss i alle tilfelle. I januar 1911 utstedte Arendals fossekompani en offentlig aksjeinnbydelse. Folk ble oppfordret til å kjøpe aksjer som skulle finansiere både utbyggingen av Bøylefoss og reisingen av et fullt jern-, stål- og valseverk som skulle baseres på resultatene fra prøvefabrikken i Hardanger. Det var optimisme i luften, og aksjetegningen ble en suksess. Eyde hadde nå den nødvendige kapital og kunne i slutten av februar sette i gang utbyggingen av Bøylefoss.
Bøylefoss kraftstasjon 1913 |
Selv om Bøylefoss-kraften først og fremst var tiltenkt det nye jernverket, la ikke Eyde alle sine egg i én kurv da det kom til stykket. Litt av kraften skulle selges til alminnelig forbruk, og noe skulle gå til annen industri. Eyde hadde nemlig fått kontakt med tysk slipestoff-industri, en type industri som trengte smelteovner som brukte mye elektrisitet. Et brev fra 6. februar 1911 viser at tyskerne hadde vært i Kristiania for å vurdere hvor de kunne skaffe seg den nødvendige kraft, enten i nedre Glomma ved Vammafoss som Eyde også rådde over, eller ved Bøylefoss. |
Vamma lå best til, men ved Arendal kunne elektrisiteten skaffes raskest, og det ble avgjørende. I utgangspunktet hadde Eyde planlagt Bøylefoss-kraften for bare én type industri, men nå ble det altså to, både jern- og stålindustri og slipestoffindustri. Jern- og stålverket var tenkt plassert på Vindholmen like utenfor Arendal, mens slipestoff-fabrikken skulle ligge på Staksnes ved Tromøysund der Fossekompaniet hadde kjøpt tomter.
A/S Arendal Smelteverk ble stiftet 12. mars 1912 og skulle produsere slipestoffene silisiumkarbid (karborundum) og kunstig korund. Det var et norsk-tysk selskap. Nordmennene kontrollerte noe over halvparten av aksjekapitalen, tyskerne resten. Ikke bare ble teknologien i sin helhet importert fra Tyskland. Det gjorde også den nødvendige tekniske fagkunnskapen i form av Ernst Moyat som flyttet fra Tyskland til Norge og ble administrerende direktør og teknisk leder for den nye fabrikken. Allerede under den første verdenskrig forsvant imidlertid det tyske innslaget da Moyat vendte tilbake til Tyskland og de tyske aksjene ble hjemkjøpt.
Det viste seg at jernverket ville bli dyrere enn tenkt. Overslaget i aksjeinnbydelsen måtte forhøyes med flere hundre tusen kroner. Noen lønnsomhetsberegninger ga til og med underskudd for jernverket. Senere skulle også prøvedriften i Hardanger vise seg mislykket. Men det var de nye lønnsomhetsberegningene som gjorde Eyde urolig vinteren 1911-12, og han begynte å se seg om etter andre muligheter for å få avsatt elektrisiteten fra Bøylefoss. Resultatet ble en avtale med fransk aluminiumsindustri. Den 20. august 1912 ble Det Norske Nitridaktieselskab – ”Nitriden” – stiftet av franskmenn og nordmenn i Kristiania. Da det nye selskapet så smått begynte arbeidet på sin nye fabrikk høsten 1912, var Vindholmen oppgitt som fabrikktomt. ”Nitriden” ble lagt ved siden av Smelteverket på Staksnes. Dermed var brikkene falt på plass: én kraftkilde, ett industristed, to industrier.
Det hadde opprinnelig vært meningen at ”Nitriden” skulle ha en overvekt av norsk kapital og være et datterselskap av Elektrokemisk slik som Smelteverket. I stedet kom franskmennene til å skyte inn brorparten av kapitalen, og snart ble ”Nitriden” et rent fransk selskap selv om arbeidsstokken stort sett var norsk. Etter en tid ble det klart at ”Nitriden” skulle produsere aluminium etter tradisjonelle metoder og ikke bruke Serpek-metoden, slik meningen opprinnelig hadde vært. ”Nitriden” ble i mellomkrigstiden Norges største aluminiumsbedrift.
|
Industrisamfunnet Eydehavn innvies
|
Det nye industristedet på Staksnes ble sommeren 1913 omdøpt til Eydehavn. Bøylefoss var da foreløpig utbygd for 20 000 hestekrefter. Smelteverket kunne begynne produksjonen mens ”Nitriden” foreløpig hang etter, men i det minste hadde nådd så langt som til å planere fabrikktomten. Stedet ble innviet under store festligheter og i strålende sommervær 12. juli. To dampbåter førte 400 gjester fra Arendal ut Tromøysundet til de flaggsmykkede fabrikkbygningene. Eyde spilte hovedrollen og ble hyllet fra alle kanter. Om kvelden arrangerte Arendals ingeniørforening fest på Grand Hotell for byens store sønn. En ånd av tilkjempet harmoni mellom tradisjonell sjøfart og moderne industri lå over festlighetene. Eyde gledet seg, sa han, over ”at vi med de hvite kul kan konkurrere slig som vi gjorde med de hvite seil”. |
|
Det Norske Nitridselskab generalforsamling 20. august 1912
Møt Terje fra Stranda
Eydehavn innvies