Gruvedrift ved Neskilen

tekst: Gunnar Molden

Da rallarene inntok Staksnes og begynte arbeidet med å tilrettelegge området for industrivirksomhet, var det ikke første gang man hørte ”varsko her!”-ropene gjalle i dette idylliske området ved Neskilen.

Fortsatt levde minnet om den omfattende virksomheten som hadde foregått ved Neskil- og Mørfjær-gruvene.

I mer enn to hundre år hadde gruvene her vært blant de viktigste leverandørene av malm til de norske jernverkene. I hele denne perioden hadde gruvearbeiderne og deres familier satt sitt preg på samfunnet og tilværelsen i nærområdet.

De gamle, norske jernverkene hadde vært viktige industrielle foretak i seg selv, men hadde også vært med på å legge grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Sånn sett var det flere forbindelser mellom gruvedriften i Neskilen på 17- og 1800-tallet og den nye industrien på 1900-tallet. [se Jernverk og jerngruver – kort fortalt.]

Allerede på et tidlig tidspunkt ble man oppmerksom på at det i arendalsdistriktet fantes store mengder jernmalm, som var av en kvalitet som ga et veldig godt jern. Derfor skaffet etterhvert de fleste norske jernverkene seg gruver i nærheten av Arendal. Arendalsgruvene ble dermed den viktigste leverandøren av malm, ikke bare til de verkene som fantes i nærheten, men også til de fleste som lå på Østlandet. Det er beregnet at omkring 2/3 av all malm som ble brukt i den gamle jernverkstida kom fra Arendals omegn.

Det fantes malmforekomster mange steder i distriktet, men området ved Neskilen skilte seg ut, sammen med gruveområdene i Øyestad og ved Langsæ-vannet i Arendal. Her fantes det god malm i store mengder; her kom utvinningen til å foregå sammenhengende gjennom lang tid og her oppsto det et gruvesamfunn som satte sitt preg på området både i samtid og ettertid. 

Gruvedriften i arendalsdistriktet tok til i forbindelse med opprettelsen av Barbu Jernverk i Barbu-dalen ved Arendal. Vi regner med at dette skjedde omkring 1574. Sannsynligvis foregikk den tidligste gruvedriften ved Arendal i området i nærheten av Barbu-verket, dvs. på begge sider av Langsæ-vannet. Hvor tidlig forekomstene ved Neskilen er blitt oppdaget er ikke kjent, men det er først mot slutten av 1600-tallet at det er sikre spor etter drift i dette området. Fra da av foregikk driften mer eller mindre sammenhengende til andre halvdel av 1800-tallet, altså i omtrent to hundre år.

Den ypperste delen av malmforekomstene ved Neskilen lå på vestsida av Neskilen, i området mellom Stuenes og Neskilen. Det var også her den mest omfattende gruvevirksomheten foregikk og det er her vi i dag finner de tydeligste sporene etter den store aktiviteten. Gruvene i dette området omtales gjerne som Mørfjær-gruvene, fordi de lå på gården Mørfjærs grunn.

Men det fantes også gruver og skjerp flere andre steder i nærområdet – også på den andre sida av Neskilen – bl.a. på Buøya. Også på Frissøya har det vært mindre gruver.

Det er flere jernverk som har hatt rettigheter til drift i Neskil-området, bl.a. Næs Jernverk ved Tvedestrand – det jernverket som lå nærmest – som fikk dekket en viss del av malmbehovet sitt med Neskil-malm fra andre halvdel av 1700-tallet. Men det var telemarksverkene Ulefoss og Bolvik, delvis også Fossum, som var de største avtakerne av malmen fra Neskilen og det var disse verkene som dominerte gruvedriften i Neskilen.

Malmtransporten fra gruve til verk foregikk hovedsakelig med seilskuter. Malmen til Bolvik verk kunne fraktes sjøveien nesten ”til døra”, fordi masovnen der lå tett ved sjøen. Til Ulefoss var frakten noe mer besværlig. Først ble malmen tatt i land i Gråten ved Skien. Deretter ble den fraktet med hest opp til Nordsjø-vannet. Det siste stykket opp til verket foregikk med båttransport over vannet.

Driftsmåten ved gruvene var enten fyrsetting eller kruttsprengning. Til fyrsettingen gikk det med store mengder ved. Det var bøndene i nærheten – både på landsida og på Tromøya – som sto for leveransen av ved (etter et lignende system som det man hadde i nærheten av jernverkene for leveranser av trekull). Bøndene i nærområdet kunne også utføre andre oppgaver knyttet til gruvedriften, f.eks. stille hest til ”gjebel-drivning” (dvs. hestevandringer som ble brukt til lensing av vann og oppheising av malm).

Selve arbeidsstokken ved gruvene utgjorde en 15-20 til 30-40 mann, avhengig av hvilket tidspunkt det er snakk om. De fleste arbeidet for Ulefoss og Bolvik og disse verkene hadde i lange perioder en egen administrasjon på stedet – ledet av en stiger eller til og med en ”oberstiger”. Ulefoss og Bolvik, og også Næs Jernverk, hadde dessuten gruver i Alvekilen på Tromøya, som hadde felles ledelse og ble samordnet med virksomheten i Neskilen.

Gruvefolkene har utgjort et eget samfunn i Neskilen, som til dels sto på sida av både bondesamfunnet og sjøfartskulturen. Dette har utvilsomt bidratt til å gi området et særpreg.

Flere av gruvene på Mørfjær ble drevet til et anseelig dyp. ”Gamle Mørfjær”-gruva er sannsynligvis den dypeste gruva fra den gamle jernverkstida – den var nede på mer enn to hundre meters dyp da driften ble innstilt.

Av forskjellige årsaker fikk dagåpningen ved ”Gamle Mørfjær” etterhvert en veldig stor omkrets. Allerede på 1700-tallet var det mange som kviet seg for å befare denne gruva [se Tilstanden ved Mørfjær-gruvene i 1799].

I 1852 omtalte høyesterettsadvokat Bernhard Dunker denne åpningen som et ”rædselsfuldt Svælg”, i forbindelse med at han foretok en befaring av gruva [se Nedstigning i et ”rædselsfuldt Svælg”].

I tillegg til den store åpningen er flere stoller (tuneller) mellom hovedgruvene synlige tegn på hvor omfattende gruvedriften har vært i Mørfjær-området. Å anlegge stoller var tidkrevende og kostbart og ikke noe man gjorde uten videre. På midten av 1800-tallet ble det tatt i bruk dampmaskiner til bruk ved vannlensing – også dette er et tegn på hvor verdifullt man oppfattet dette gruveområdet.

Den endelige nedleggelsen av driften ved Neskil-gruvene skjedde i andre halvdel av 1800-tallet. Årsaken var ikke at det var slutt på malmen, men at alle norske jernverk unntatt ett ble nedlagt i dette tidsrommet. (Unntaket var Næs Jernverk, som holdt det gående med trekullbasert jernframstilling helt fram til 1909. )

Så sent som i 1910 ble mulighetene for gjenopptakelse av gruvevirksomheten på Mørfjær vurdert. [se ”Jerngruberne ved Næskilen” ] ”Man faar haabe at vore gamle Jerngruber vil komme i Drift igjen nu da den elektriske Malmsmeltning ser ut til å være sin Løsning nær”, ble det sagt ved den anledningen. Sånn kom det ikke til å gå. Eydehavn kom til å få et smelteverk, men ikke for framstilling av jern.

Da den nye industrien kom til Eydehavn var det altså ikke første gang det ble etablert et ”proletært” samfunn i dette området. Selv om forbindelsen mellom den nye og den gamle tida ikke må overdrives, er det sannsynlig at flere av gruvearbeidernes barn og barnebarn fant veien til de nye fabrikkene.